Stjernene lyser pÄ hÞylys dag, sa min far.
Det er like mange planeter i universet som det er sandkorn pÄ Sola strand, og jordkloden er bare ett av sandkornene.
I framtiden kommer kineserne til Ă„ ta over hele kloden, sa han.
Vi stod i hallen i huset i Tafjord.
Jeg sÄ utover bygda og tenkte pÄ de lange sandstrendene pÄ Sola.
Jeg var vel en fem â seks Ă„r.
Hallen var i mĂžrkt brystpanel.
En gang jeg var alene hjemme, og det var jeg ofte, gjekk jeg gjennom den mĂžrke hallen og tenkte at egentlig burde jeg vĂŠrt mĂžrkeredd.
Eller husredd, som ungene sa.
Av og til krÞp jeg opp pÄ kjÞkkenbenken og ventet pÄ Ä se lys fra fergen kome rundt Seineset.
Mellom hallen og kjÞkkenet var det en dÞr som gikk til en stupbratt trapp ned til kjelleren hvor jeg ikke hadde lov til Ä gÄ.
Jeg gikk likevel nÄr ingen var der.
Det duftet kjeller, poteter med jord og eplekasser.
Av og til duften av nyvasket sengetĂžy som var rullet gjennom klesrullen.
Dagrun het hushjelpen og var en utadvent person med rÞdt hÄr.
Det var hun som kom ut pÄ terrassen i den varme augustsolen bak huset og sa at jeg hadde fÄtt en sÞster.
Jeg ble pliktskyldig med henne opp i andre etasje hvor min mor lÄ og sÄ helt utslitt ut og grÄt fordi hun syntes synd pÄ meg fordi jeg hadde vÊrt sÄ mye alene.
DÄpsferden gikk til Norddal kirke med kraftselskapets bÄt Lauparen med isflakene flytende i fjorden.
Fadderne var et lystig ingeniĂžrektepar.
Fruen rĂžykte kontinuerlig fordi hun var fra Finnmark, forklarte min mor, som selv tok en Blue Master for selskaps skyld.
Jeg syntes min mor var sensuell.
Hele lugaren var full av rÞyk og latter mellom isflakene. DÄpsbarnet mÄ ha vÊrt med.
Min far var lett irritert for at presten ikke sto klar i kirken, men mÄtte sendes bud pÄ.
Prester og politikere er det verste som finnes.
Presten kom over det snÞdekte tunet i Norddal i prestekjole med en mugge vann i hÄnden.
Det var iskaldt i kirken, og det var bare oss. Jeg turnet pÄ alterringen gjennom dÄpsseremonien.
SĂ„ bar det innover fjorden igjen med enda mer rĂžyk og latter og lukt av whisky og diesel.
Â
En gang jeg hadde vÊrt og reparert rattkjelken min pÄ verkstedet, sÄ jeg blodspor i alleen opp til huset.
Friskt, rĂždt blod mot hvit sne.
Folk sprang omkring og prĂžvde Ă„ holde meg igjen.
Men jeg fulgte blodsporene gjennom hallen og trappa og inn pÄ badet. Der satt nabokona Berta pÄ benken ved ovnen med spindelvevmÞnsteret og min sÞster bevisstlÞs pÄ fanget.
Jeg hÞrte min fars stemme pÄ telefonen fra kontoret.
Huset var fullt av folk. Jeg tenkte at her har jeg ikke noe Ă„ gjĂžre og gikk bort til skolen der ungene var.
Da kom den kritthvite bilen kjÞrende i vill fart pÄ den smale vegen mellom de mÞrke smÄ husene med min far ved rattet med konstant tuting og min mor apatisk ved siden av med min sÞster i armene.
Alle skrek opp.
Jeg sa ikke et ord.
Det var som en film. De sÄ meg ikke.
Alle ungene kastet seg pÄ kjelkene og fulgte etter bilen ned til kaia hvor Lauparen lÄ med motoren allerede i gang.
Fjorden var tett av is.
Jeg gikk bort til naustene for Ä vÊre alene og sto der og sÄ bÄten hogge seg gjennom isen utover fjorden.
Min mor hadde kastet opp ombord og min sÞster hadde vÄknet og spurt om hun var syk.
Folk lette etter meg og spurte om jeg ville ha bananer fra Sverige.
Det ville jeg ikke.
Sykebilen hadde punktert pÄ veg til sykehuset i à lesund.
Min sÞster overlevde med et stort, skrÄtt arr i pannen.
Â
Etter noen uker kom min far og hentet meg.
Da fikk jeg lov til Ä gÄ pÄ LÞvenvold kino og se Filmavisen siden vi bodde pÄ hotellet rett over gata. Jeg likte film.
Den eneste gangen jeg var mÞrkeredd i det store huset i Tafjord, var etter Ä ha sett filmen Ni liv pÄ Norsk Bygdekino pÄ ungdomshuset.
Da turte jeg ikke gÄ opp trappa for Ä legge meg.
Den store brune trappen i platÄet hvor min far bar meg pÄ skuldrene opp for Ä legge meg mens han sang
It`s a long way to Tipperary.
Fjorden lÄ svart og stjernene lyste.
I skrivende stund er det mĂžrkt ute jaâŠ
Det er fredag morgen og frukosten har fĂ„tt sitt innhuggâŠ
Kaffe og havregryn â ikke noe avvik der.
God morgen Norge surrer og gÄr pÄ tv og ellers er det tidlig tidlig morgen.
En god start pĂ„ dagen, tidlig opp â rolig.
Â
Â
Â
I bloggverden er det ingen forandring pÄ TOPP, men ellers er det alltid noe nytt innom lista:
Â
Â
Â
Plass nr. 25 = LASSEL
Mack mikrobryggeri very cherry christmas
Â
Â
Â
Plass nr. 55 = MORS MIDDAG
Hjemmelaget tikka masala krydderblanding
Â
Â
og
Â
Â
Â
Plass nr. 100 = FRK FRONT-END
Bakehelg
Â
Â
Â
Morsomt med alle disse Ăžl-sortene â for de som elsker Ăžl đ
Â
Â
Tikka masala â den smaken er god!
Â
Â
BakeâŠ
Ja, jeg har baket noe, men mest gjĂŠrbakst.
Dette mĂ„ vĂŠre fĂžrste jul jeg ânestenâ ikke skal bake til julâŠ.
Jeg skal bake sirupsnipperâŠ.. thats itâŠ. av smĂ„kakerâŠ.
Kanskje jeg skal bake de i dag đ
Fire bildÞrer opp pÄ en gang, vi ramler ut samtidig, fem par armer og bein, urolige etter fredagskÞ og timer i bilen.
Rim knaste under skoene, pusten stod som blÄ skyer fra munnen.
Det var kuldegrader her oppe, vÄre fÞrste kuldegrader denne vinteren,
for hÞsten hadde vÊrt varm i Oslo, og selv nÄ, bare noen uker fÞr jul, var det bart og mildt i byen.
âHusk at alle mĂ„ bĂŠreâ. sa jeg.
âDet er iskaldtâ. sa minstemann.
âMinst Ăšn pose hverâ, sa mannen min. âIngen gĂ„r inn uten Ă„ bĂŠre noeâ.
Han fiklet med nÞkkelboksen pÄ veggen, lÄste opp og slapp ungene inn.
âJeg rydder ut matenâ, sa den eldste.
âJeg setter pĂ„ ovnenâ, sa den mellomste.
De likte dette, faste rutiner hver gang vi kom til hytta, faste oppgaver, som smÄ ritualer.
Endelig satt vi fora peisen, bare mannen min og jeg.
Det var stille inne, sÄ stille som et hus bare blir nÄr landskapet utenfor er fullstendig uten bevegelse.
âJeg tror kanskje det har snĂždd her oppeâ, sa jeg.
âNeiâ, sa mannen min. âJeg har fulgt med pĂ„ Yr, det er bare rimâ.
âI fjor pĂ„ denne tiden var det skifĂžreâ, sa jeg.
âSĂ„ tidlig?â
âDet er ikke sĂ„ tidligâ.
âNei, det er kanskje ikke detâ.
âMen det er i hvert fall kaldt nok for snĂžkanoneneâ. sa jeg.
âJaâ, sa han. âVi kan gĂ„ over skiene i morgen. Sjekke om noen har blitt for smĂ„. SĂ„ er vi klare neste gang vi kommer opp. Da har de sikkert Ă„pnet anleggetâ.
âJaâ, sa jeg. âVi satser pĂ„ det. Det blir braâ.
âjaâ
Fra stua hÞrtes pusling, en av ungene var vÄkne, jeg fant morgenkÄpen, listet meg opp.
Der inne satt yngstemann, han hadde funnet frem en boks hama-perler vi hadde satt igjen i hĂžstferien.
âSeâ, sa han, og viste meg.
âSĂ„ finâ, sa jeg. âEn stjerneâ.
âMmâ, sa han og lĂžftet forsiktig enda en perle fra boksen og over pĂ„ brettet.
Pinsettgrep mellom to fingre, tungespissen sÄ vidt synlig i munnviken.
âDet var lurt Ă„ ta med boksen hitâ, sa jeg. âHer har du tid til Ă„ holde pĂ„â.
âJaâ
âOg sĂ„ fint mĂžnster du har laget. RĂždt og grĂžntâ.
âDet er en julegaveâ, sa han.
âBraâ, sa jeg. âHvem skal fĂ„ denâ.
âDuâ
âĂ ? Heldige meg da!â
âMmâ
Vi kom oss ut rett etter frokost, nesten uten krangling om pÄkledning eller frustrert jakt pÄ votter og luer, alt lÄ der det skulle.
Vi kledde fort pÄ oss, fÞlte at vi behersket vinteren allerede.
SĂ„ gikk vi tur i sol og rim.
Yngstemann lĂžp fĂžrst.
Han fant en frossen vanndam pÄ stien. Satte fÞttene mot den, det knaste.
De to andre sprang til, de hoppet pÄ isen til isrosene var ugjenkallelig forsvunnet og bare smÄ biter lÄ igjen.
âBulldosereâ, sa jeg lavt til mannen min.
âMasseĂždeleggelsesmaskinerâ, smilte han.
Da vi la oss den kvelden, tenkte jeg at neste da skulle vÊre lik, at vi skulle rekke enda en sÄnn tur med knasende rim under fÞttene fÞr vi satte oss i bilen og kjÞrte tilbake til grÄ, hustrige Oslo.
Men sÞndag vÄknet jeg til lyden av rennende vann.
Â
Tenk pÄ Steven Pinker, tenkte jeg og trakk pusten.
Jeg stod der i slalÄmbakken med gjÞrme under fÞttene og
forsÞkte Ä tenke pÄ Steven Pinker og Enlightenment now.
Steven Pinker sier at verden tross alt stadig blir et bedre sted.
At vi kriger mindre, at fÊrre mennesker blir drept, at fÊrre barn dÞr, at flere av oss fÄr utdanning.
Vi blir mer opplyste, det vil Steven Pinker opplyse oss om,
slik at sÄnne som meg, som er redde, skal huske pÄ at det er mye Ä vÊre glad over, og at det er de positive fremskrittene vi burde fokusere pÄ.
Men det hjalp ikke Ä tenke pÄ Steven Pinker, det hjalp ikke Ä tenke pÄ hÞyere utdanningsnivÄ og fÊrre kriger.
Jeg klarer bare Ä se gjÞrma og slalÄmbakken uten snÞ, og jeg fortsatte Ä hulke lavt mot boblejakken til mannen min, som var fuktig av tÄke.
Â
Da vi kom tilbake til hytta, stĂžvsugde vi, spiste tomatsuppe og tĂžmte kjĂžleskapet.
Â
âSkal vi dra, da?â
âJa, nĂ„ skynder vi ossâ
âTror du det er kĂž?â
âNeiâŠnei, det har jo bare vĂŠrt oss her oppeâ
Â
De to eldste trakk mot gangen, fant frem iPader og en film de ville se pÄ turen hjem.
Men den yngste ble stÄende ved spisebordet.
âHva med stjernenâ, spurte han.
PÄ enden av bordet lÄ den rÞde og grÞnne stjernen, ferdig perlet pÄ brettet.
âStjernenâ, sa jeg
For plutselig husket jeg at vi ikke hadde strykejern.
âJeg vet ikke hvordan vi skal fĂ„ den med oss hjem, nĂ„r vi ikke fĂ„r strĂžket den fĂžrstâ.
âNeiâ, sa han. âJeg vet det. Jeg har ogsĂ„ tenkt pĂ„ detâ.
âĂ â, sa jeg.
Han bĂžyde hodet, den lange luggen dekket Ăžynene.
âMen du har jo jobbet sĂ„ hardt med denâ, sa jeg.
âJaâ, sa han. âOg det er julegaven dinâ.
âVi kan ta med strykejern neste gangâ, sa jeg. âJeg kan skrive det opp med en gang, sĂ„ husker vi det. Vi skal helt sikkert opp en gang til fĂžr jul, nĂ„r bakkene Ă„pnerâ.
âNeiâ, sa han. âJeg vil ha med stjernen nĂ„. I dagâ
âMen ungen min, du fĂ„r den ikke hel med deg tilbake. Perlene kommer til Ă„ falle av brettet. I svinger og humper, hele den lange veien, det kommer ikke til Ă„ gĂ„â.
âJo. Jeg vil ha den med nĂ„â, sa han. âJeg skal vĂŠre kjempeforsiktigâ
SÄ bar han perlebrettet ut i gangen, la det fra seg mens han tok pÄ seg sko og jakke, Äpnet utgangsdÞren, lÞftet opp brettet igjen, og gikk ut.
Den mellomste Ă„pnet bildĂžren for ham.
âSe her, skal jeg hjelpe degâ
Den stÞrste kom ogsÄ til og holdt brettet mens yngstemann satte seg pÄ plass.
âDette gĂ„r braâ, sa han.
Â
Hele veien tilbake til Oslo satt guttene med stjernen pÄ fanget, de delte pÄ Ä passe pÄ den.
Da vi endelig kjÞrte inn foran huset vÄrt, var ikke en eneste perle falt av.
opprant med regn og ânedrantâ i vakker solnedgang.
Â
Â
Og en flott plass Ă„ oppleve dette vakre lyset inn i âblĂ„timenâ â det er Ă„ rusle i Mulevikvegen mot Mulevika.
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Og her liker hunden Leia seg ogsÄ,
og spesielt om hun fÄr lÞpe rundt etter den rosa frisbee
â eller den rĂžde frisbee đ
Men en tre-pinne gjĂžr ogsĂ„ lykka â bare hun fĂ„r i oppdrag Ă„ âhenteâ..
Og pĂ„ veien tilbake â over elva og opp mot parkeringsplassen â da blir det litt magisk liksom.
Â
Â
Â
âJeg tror slutten pĂ„ all framgang er
Ä stÄ stille og tenke pÄ hva vi har gjort til nÄ.
Fortsett!â
Leslie Caron
Â
Â
Â
Â
âDu var en gang vill!
Ikke la dem temme deg!â
Isadora Duncan
Â
Â
Â
Â
Â
âHemmeligheten til Ă„ lykkes er Ă„ hengi
seg til det.
Ingen har noen gang tatt imot,
vunnet eller oppnÄdd noe i livet
uten en dyp hengivelse.
Alan Cohen
Â
Â
Â
âHvis du ikke lykkes i fĂžrste forsĂžk,
prĂžv.
PrĂžv igjen!â
William Edward Hickson
Â
Â
Â
âGjĂžr det meste ut av deg selv,
for det finnes bare Ăšn av degâ
I skrivende stund ser jeg ut pĂ„ mĂ„nen som henger litt pĂ„ skjeve â halvmĂ„ne.
Den lyser sÄ flott, ute i mÞrket.
Â
I bloggverden ser det slik ut:
Â
Plass nr. 25 = INGRID AGUILUZ
SpĂžrsmĂ„l og svar om treningâŠ
Â
Plass nr. 55 = UNITEDTIM
Hvem har skylden og hvem har ansvaretâŠ
Â
og
Â
Plass nr. 100 = BENTES KJĂKKEN/HVERDAGSMAT FRA BUNNEN
Hjemmelaget leverpostei
Â
Â
Trening jaâŠ
NÄ har jeg mÄttet lytte til kroppen noen dager, og tatt det med ro.
GĂ„tt turer men droppet Yoga.
Og som jeg savner treningen jeg fÄr av Yoga!
Men turene gĂ„r jeg uansettâŠ.
Og jeg tenker jeg prÞver meg pÄ Yoga i dag?
Jeg trenger styrken treningen gir meg.
Vi trenger ALLE styrke!
Husk det er ferskvare!
Â
Ja den fotballenâŠ
Â
Jeg har vokst opp med leverpostei pĂ„ boks kjĂžpt pĂ„ butikken â denne lille gule boksen đ
Jeg liker den!
Jeg er IKKE sĂ„ begeistret for hjemmelaget leverpostei jegâŠ.
Men det er bare fordi jeg er en pyseâŠ
TĂžr ikke smake veldig pĂ„ den hjemmelagede liksom⊠kan jo vĂŠre at de ikke lager den ordentlig vettu đ
Det blir helt absurd Ă„ samanlikne dagens julefeiring med slik det var i barndomen min. Det er vanskeleg Ă„ fatte at det er snakk om det same landet, seier Arve Tellefsen
Â
DÄ han var liten , levde han i ei fattig arbeidarklassefamilie i Kirkegata 5 i Trondheim, utan tilgang pÄ musikkinstrument og med lite og enkel mat. Men med ei lysande enorm glede kvart Är:
jula.
-Vi gleda oss heilt vilt til jula.
Eg trur jula var mykje viktigare for oss den gongen enn ho er for barn i dag, seier Tellefsen.
Kirkegata i Trondheim ligg mellom Bakklandet, MĂžllenberg og Rosenborg,
i det som den gongen var eit arbeidarstrok med trehus.
Faren var sjÄfÞr for eit bakeri. Mora var vaskehjelp.
Familien budde i ein bakgÄrd, pÄ eitt rom med kjÞkken og utedo.
Heile familien sov i stova.
Dei levde pÄ eit eksistensminimum, men klarte seg.
Dei fekk ete seg mette, i det minste fekk barna det.
Mor mi song âO, bli hos megâ og det er kanskje derfor det er ein av dei vakraste songane eg veit om.
Under det vesle juletreet lÄg presangane.
Ikkje hundrevis av presangar, men tre til kvar.
Vi var fire i familien, sÄ eg fekk tre gÄver.
SjĂžlv ynskte eg meg alltid ein leikebil, men fekk som regel klede som klĂždde.
-Kvifor klĂždde alltid kleda fĂžr!
-Eg veit ikkje, men dei gjorde alltid det.
Eg hugsar eg gjekk heilt stivt dei fÞrste dagane med nye klede, fordi dei klÞdde sÄ fÊlt.
Men du fekk ikkje ski og skĂžyter og slikt?
-Jo etter kvart gjorde eg det, men alltid brukte, sjĂžlvsagt.
SkÞytene var fÞrst slike meiar som vi festa under skoa, men dÄ eg vart stÞrre, fekk eg panserskÞyter, som vi kalla det, altsÄ skikkelege skÞyter med eigne sko.
DÄ vart eg Hjallis og gjekk med armane pÄ ryggen.
I skrivende stund er det mĂžrkt ute, og det regner.
Jeg hadde en plan for dagen i dag, for i fĂžlge yr skulle det bli STOR SOL, men sola er flytta fremover.
Og planen blir derfor flyttet fremover đ
MĂžrkt og regn, det er onsdag og det er desember.
Vinter.
Inne er det kos med kaffe â og i dag er det en av vinnerkoppene fra UTIFRILUFT sine fotokonkurranser som jeg har vunnet, som er fylt opp av god kaffe đ
Â
Â
I bloggverden er det slik i dag:
Â
Plass nr. 25 = INGRID AGUILUZ
SpÞrsmÄl og svar om trening
Â
Â
Plass nr. 55 = SIGURD STORM
Pynten i spisestuen
Â
og
Â
Â
Plass nr. 100 = HAPPY
Hello and goodbye
Â
Â
Jeg veier meg sjelden.
PĂ„ jobben har de vekt â og den bruker jeg en gang i blant.
Jeg er ikke opphengt i vekt⊠men passer pĂ„ at jeg ikke overskrider sĂ„ mye â for da gĂ„r det jo feil vei.
Jeg bygger ikke muskler, men fĂ„r ytre og indre styrke/muskler av Ă„ trene Yoga đ
Â
InteriĂžr..
Jeg liker rĂždt til jul.
OgsĂ„ liker jeg sĂžlv, glitter og hvitt đ
Og juletreet mÄ vÊre grÞnt.
Â
Ja, man sier âhadetâ til mangeâŠ. og pĂ„ gjensyn?
HEI er alltid sÄ koselig Ä si.
Dette med Ä ta et farvel⊠det er trist ofte, men andre tider ikke sÄ trist, fordi man vet/hÄper/tenker at man snart sees igjen.