Vi drømmer vel alle?

Jeg drømmer ofte…………
Underbevisstheten er ganske aktiv til tider.

Og noe fester seg mere enn annet.

I natt var jeg;

hjemme i mitt barndomshjem – på mitt soverom – vegg i vegg med mine foreldre – som voksen – og såg mamma gå og hente noe i gangen til pappa – men hun så ikke meg som hadde høye lyder inne på rommet mitt.
De enset meg ikke og jeg skrudde ned lyden og sovnet…

Så var jeg;

i et bofelleskskap? eller en samling eller noe…
Mange kjente var der, naboer og slikt…..
Og en av naboene skulle kjøre en annen nabo sin sønn til folkehøyskole…
Og jeg fortalte de at JEG hadde også gått på folkehøyskole og syntes det var SÅ artig at han skulle det.

Så;
en indre stemme forteller meg at :
hvorfor roter du med fortiden?
Må du rippe opp i dette?
La det ligge – toger er gått………….
Den korte tiden sammen, og lage slikt styr?
…………..

Og det var myntet på mine tanker om Morten som jeg har egentlig lagt på hylla………men måtte skrive meg litt ut av her inne på bloggen.
Så kom det noen tanker igjen.
Pga underbevisstheten og drømmer, så blir det uro i tankene.
Kanskje blir han i hodet for alltid, langt der bak…..
Men jeg skal ikke rote med det.
Men jeg har det her inne på bloggen, og skriver ned slike tanker, når han er innom.
Denne gangen gjekk det greit.
Våknet og var som vanlig.
For jeg er ikke sikker på om det var personen Morten som sa dette…..
Jeg følte at det var noen andre som sa det, på hans vegne.

Men det var en drøm.
Underbevisstheten som av og til roter det til 🙂

 

 

 

 

 

#drømmer #tanker #underbevissthet #etdiktomdagen #blogg 

 

 

LALUNA

Om du ikke har lest de to andre innleggene klikk inn på de under.

 

DEL 1

DEL 2

 

Hun kjenner det begynner roe seg.
Tenker tilbake 27 år.
Sorterer litt.
Men alt er så oppe i dagen, som om det var i går.
Hun kjenner gleden hun og Morten hadde.
Det hun ga ifra seg for noe annet.

De turbulente årene med angst og redlse, fortvilelse og glede.
Med “Han”.
For “Han” var sjarmerende og snill når det gjaldt.
“Han” var et godt menneske hun var glad i men aldri elsket.
Hun kan si det nå, at hun aldri elsket “Han”.
Hun var der for de barna som var.
Hun var der for andre.
Hun trodde hun skulle redde verden, redde en alkoholiker.
Redde et forhold.
Holde masken – det perfekte hjem – ingen måtte vite.
6 tøffe år med kjærligheten til de andre – ikke “Han”.

Og som åra går blomstrer hun igjen.
Morten er innom i hodet, og så merkelig som det er.
Hun har lagt ham fra seg, men minnene dukker opp når hun minst venter det.
Og de kommer som en bølge som fosser med stor kraft inn og sveiper beina under henne.

Denne flotte gutten – 2 år yngre enn henne.

Morten fra Bergen.

Et bittelite bilde – hun klippet det ut – gjemte det så ingen skulle finne det.

Hun gjemte kjærligheten langt inne i seg.

Bildet har bare ligget der, i lommeboka. 
Godt gjemt. 

Og hun har bare noen få ganger på alle disse åra, tatt frem bildet og sett på det.
Og for hver ny lommebok, ble bildet flyttet over og gjemt.

Og nå har det faktisk vært noen år siden sist bildet var fremme.
Før det som skjedde for to dager siden.
Da fant hun frem bildet på nytt.

 

 

 

 

Ja, dette har hun båret med seg i alle disse år.
Og det er litt rørende, og følelsesmessig tøft.
Hun og Morten – på så kort tid ble det masse følelser.
Ment to bee?

LALUNA
PRETTY WOMAN

Men det ble ikke hun og Morten.
Og bildet med den rosa rammen er borte vekk.

 

Og “hun”, er hun som sitter  og skriver dette, og ja, henne vet dere hvem er.
Hun får disse tilbakeblikkene……… drømmene, varslene, det såre savnet.

Hvorfor kommer de etter så lang tid ?

Hun får en slik dag som for to dager siden, sånn kanskje en – to ganger i året. Der Morten kommer snikende inn i tankene.
Denne gangen våknet hun med noe så viktig som 

HUN HADDE GJEMT ADRESSEN TIL MORTEN I DEN ROSA RAMMEN.

Hun har lett og lett i alle disse åra, hver gang Morten har dukket opp, i drømmene eller slått ned i hodet som lyn fra klar himmel.
De første åra lette hun i alle billedrammer hun visste hadde hengt oppe i den tiden.

Hun har lett etter personer med dette navnet.
Søkt på fornavn, to år yngre, Bergen……
Men det er som å lete etter nåla i høystakken.

I 27 år – iallefall èn gang i året,
har Morten krevd et par dager av livet der hun har gått i en døs.
Der alt velter opp igjen og minnene bare strømmer på.
Hvert år…….
Hvorfor?
For hun har jo gitt ham opp.
Morten har nok sitt eget liv med familie, tenker hun.
Men hvert år – og tanken på hva Morten heter til etternavn.
En gang husket hun det.
Men hun fortrengte det i redsel for hva “HAN” kunne gjøre.

Det er mulig det var tomme trusler “Han” kom med.
Men virkeligheten var vond der og da for henne.

Virkeligheten er en annen i dag.
Hun er stolt av sine to gutter.
De er hennes hjerter.
Hun hadde ikke fått de om ikke hun hadde blitt hos “Han”.
Så noe godt kom det ut av 6 år med “han”.
Men hun klarte bryte ut til slutt.

Hun har hatt godt av å få dette ned.
Og hvem vet, kanskje om et års tid igjen, så velter Morten innover tankevirksomheten hennes igjen.
Hun gjør ikke dette bevisst i det hele tatt.
Og denne gangen kom det som et sjokk.
For hun har lagt Morten til side.
Latt Morten være i fred.
Hun har ingen rett til å rote det til for andre.

Hun lever et godt liv, men savner mannen i sitt liv.
Hvem nå det er <3

#savnet #laluna #kjærlighet #blogg

 

 

 

 

Etter 27 år…………….

Når tankene flyr, og hun husker det som om det var i går.
Morten hadde kommet fra Bergen, etter sydenturen.
Hun møtte Morten på Fornebu.
Herlig!

“Han” var i syden – og ringte stadig hjem og til hennes arbeidsplass for “han” var blakk – “han” ville vite hva som var galt.
“Han” var alltid full når han ringte.
“Han” er alkoholiker.

Det var sikkert fredag, hun husker ikke helt.
Men hun og Morten hadde en flott tur til Frognerparken.
Hun hadde arbeidshelg.
Morten ville være med på kveldsvakten.
Hun satt på et kontor i ett mottak.
Morten var ved hennes side hele tiden.
Hun kjente øynene i ryggen.
Morten elsket å se på henne.
Hun var så glad.

Denne høsten kom
PRETTY WOMAN
på kino.
 

Det har gått 27 år.
I dag våknet hun på nytt til bølgen.
Bølgen av fortvilelse og tårer.
Du glemte å se bak det rosa bildet, går gjennom tankene hennes.
Det bildet med rosa ramme…………
Var det der hun gjemte den altså?
Etter alle disse åra…..
Og kan ikke glemme.
Den store kjærligheten?

Hun hadde bestilt sommerferien til Rhodos sammen med to venninner.
Året er 1990.
De gleder seg.
Hun går i den tiden inn i et turbulent forhold med han.
Han har en sønn på 8-9 år.
“Han” er spennende – 10 år eldre – og opplevd masse.
“Han” sier han ikke er sjalu.
Vi går foran køer på utesteder – han er kjent i byen og mange kjenner ham.
Før Rhodos har hun allerede gjort det slutt et par ganger og han har kommet tilbake/hun har tatt ham tilbake.

RHODOS
Vi sitter i baren og en gutt kommer bort til henne når hun skal tenne sigaretten.
Han har med en lighter der det står “LIGHT MY FIRE” og peker på en annen gutt med lyst krøllet hår, som vinker til henne.
Morten.
De faller pladask.
Han er et par år yngre enn henne, og reiser med en stor vennegjeng.

Hun er ærlig og sier hun er i et forhold – men at det er et forhold hun vil ut av, og hans venner advarer ham og sier til ham at hun er i et forhold og dette ikke kommer til å gå.
De nyter en uke sammen.
Morten reiser hjem en uke før henne.
Hun ringer Morten to ganger den uken.
De avtaler at han kommer på besøk til henne når hun har kommet hjem fra Rhodos.
For da er “Han” en uke i syden med venner han har.

Morten kommer, og har med blomster.
De nyter en helg sammen og hun skal gjøre det slutt med “Han” når han kommer tilbake til Norge.

Når “Han” kommer hjem til Norge, ser han at noe er galt.
I den uken “Han” var i syden, ringte han henne flere ganger, og han trengte også at hun overførte penger til han, for han var blakk. En kompis av “Han” hjalp henne med å føre over noen penger.

Hun fortalte at hun hadde møtt Morten, og ville til Bergen for å finne ut hva hun ville.
Morten er fra Bergen.
“Han” mente at hvis hun reiste, var det gjort.
Så begynte han fortelle om sønnen på da 8-9 år som var så knyttet til henne.
Sønnen var veldig glad i henne fortalte “Han” og det kom ikke til å bli bra at hun nå forlot “Han” og sønnen.
“Han” gråt og gråt og gråt og bad på sine knær og “han” skulle bli så mye flinkere å være hos henne og mange lovnader om ditt og datt kom frem der.

Hun var naiv.
Veldig naiv
Og “Han” var en manipulerende psykopat.
Og hun ble.
Hun ringte Morten og fortalte at det ikke kunne bli noe mellom de, og at hun ikke kunne komme til Bergen.
Hun så skyggen av “Han” i trappa mens hun snakket i telefon.
Morten sa at om hun skiftet mening så var han der, i lang tid fremover.
Han var blitt så glad i henne.

Sangen vår 1990 var “LALUNA”
bestemt av Morten.