Eg går på vegen og kikar mot huset der du var ein gong Eg ser deg der i vindauget Skikkelsen din, væremåten din, stemma di… Og eg kjenner vemodet og saknet kjem sigande Det som var og det som er Minna og notida Saknet som kjem og fèr Livet som du bygde står der utan deg Det står der enno
I går, lite vind og lite nedbør… I dag blåser det storm fra nord og det er snø i kasta..
I går gjekk turen til Golleneset fyr – og det gjorde den jammen meg i dag også 😀 Forskjellen er at i går kom vi oss ikke over til fyret, og i dag kom vi oss over – og det var masse sjøskum der 😀
Vi kom oss ikke over til fyret i går… høy vannstand.. I dag smeller det rundt “nova” Stormen har slått til…
Av og til, når jeg ser ut av stuevinduet, og det blinker av lys i “stranda” mot langeneset – så tenker jeg: har det gått et ras? Men bilene kjører forbi, så da er det opprydning etter at steiner har falt ned, kanskje? Eller en kontroll eller.. For det er rasfare både her og der i “kvalsvikstranda” Små og større ras går – og av og til havner større steiner midt i veien. Foreløpig har det ikke skjedd noen ulykke – men tenk om..
Allerede i 1935 var det nevnt rasfare i denne stranda… Snart 90 år siden…
Dette fann eg i gruppa “Gamle bilder frå Herøy”. Det er eit klipp frå Vestlandsnytt, 21. desember 1935. Kjellaug Kvalsvik
Hmmm og slik har nå åra gått… en stein i ny og nè..
Det fins dei dagane då alt kjennes så greit, også er det dei dagane du tenkjer; “tok eg så feil” for det du ikkje kjente i går, det kom sigande tilbake i dag…
Det nye året, nye forsett, nye ideer, drømmer, tanker og hverdagsønsker.
Og frustrasjoner over at kanskje det er som i fjor – og hva skal man gjøre for å få det bedre, i det nye året?
En dag er god og ti andre dager er mindre gode. Selv om egentlig alle dagene er av det mindre gode… sånn egentlig.. Det handler om å være en kroniker.. Kronisk syk. Så glemmer man det av og til og tenker: Hva er det som feiler? Hva skjer?? Åhja… det var det ja…
Og av og til baler det bare på seg. Det er ikke nok med det ene – for så kommer det andre sigende på. Så hva er hva… Bra fra det ene en dag men det andre ligger jo der, og det tredje har tatt en pause? Også kommer alt på en gang.. Og sånn går no dagane, tenker du. Orker du alt dette??!! Er det ingenting som kan gjøres noe med, av det andre eller tredje eller fjerde… For det er ikke snakk om bare EN ting nei.. Man kan bli sliten av mindre.. Sliten ja… alltid sliten? Det kan vel stemme det, når man er kronisk syk?
Det er bare det at det er så lett å glemme. Vil så mye, vil du ikke? Så står hindringene i kø.. Så mestrer du NOE en dag og wow så sprek! Neste dag er energien borte fordi mestringen dagen før tok helt av.. Du må da vite bedre enn som så..
Ikke sant… du må da vite bedre…
Og man vet, og man vil, og man kjemper!
Kall ikke en kroniker lat. Jeg tror fåtallet er late. De fleste vil så mye, men makter ikke annet enn å holde hodet over vannet. De fleste vil jobbe – og noen klarer det og andre klarer litt og andre igjen klarer ingenting. Noen trener for det er det beste, mens andre må ha roen for det er det beste.
Vi er avhengige av å finne vår nøkkel til en bedre hverdag, alle som en, både friske og mindre friske.
Jeg bruker å si : Ansatt 100 prosent i egen kropp!
Man skal jobbe seg opp til å klare hverdagen og arbeidslivet. Og da blir det fort en ansettelse opp mot 150 – 200 prosent da – fordi man må klare å bli “frisk nok” til å komme seg på jobb de dagene man skal på jobb og hjem igjen. Noen kjemper kampene om å holde seg oppe hver dag, uten å klare komme seg på jobb.
Vi har alle våre kamper – uansett! Vi er “bra nok” som vi er bare vi innser det selv
Det er stor forskjell på lek og alvor Og nå ble det litt varmt for meg Nå drar du din vei Men jeg glemmer deg aldri Jeg tror det tar sin tid før jeg får fred
Hvis du har en drøm og kan fantasere En dag så kan det hende alt slår til Hvis du setter deg mål, da er sjansen større Det er ikke flaks, men klare tanker som styrer deg
Livet er et spill, alt skal passe inn Du må lære deg å tolke rollen din Nå drar du din vei, men jeg glemmer deg aldri Jeg tror det tar sin tid før jeg får fred
Du blir lettere blind Når en gutt kaster garnet Og prater om barn og hus og ring Du kan glemme bort, hva det er du leter etter Og kan stå igjen med ingenting
Det er stor forskjell på lek og alvor Og nå ble det litt varmt for meg Nå drar du din vei Men jeg glemmer deg aldri Jeg tror det tar sin tid før jeg får fred
Nå drar du din vei Men jeg glemmer deg aldri Jeg tror det tar sin tid før jeg får fred
Fikk så lyst å si det slik, at det bare er å gønne på 😀
Nytt år og nye muligheter, og det er vel bare å gønne på?? Så godt det lar seg gjøre.. Hva nå det er som ligger i dette ordet “gønne på”
Vi får prøve så godt vi kan – å gønne på inn i det nye året – men kanskje med litt forsiktighet allikevel Vi har hensyn vi må ta – for hverandre – våre medmennesker – og oss selv. Passe på både de rundt og deg og meg… Passe på oss selv – ta vare på…
Da kan man kanskje ikke gønne på – når man skal gå frem med litt forsiktighet? I så tilfelle blir det å gønne på med forsiktighet! Det går jeg for!
GØNNE PÅ MED FORSIKTIGHET!
Nyttårsforsett har jeg ikke… men jeg har blitt veldig bevisst på at sparing er av det gode. Sparing = veldig viktig! Det er bare det å få det til – og det handler helt sikkert om prioriteringer.
Også er det denne strømprisen da.. Kunne vi ikke ha fastpris? Eller det er ikke poenget her, fordi vi har mye strøm i Norge og det skulle ikke være noe problem at hele Norge hadde samme pris! Samme strømpris til ALLE! Vi har råd til det og Norge har strøm!
Så er det bare å gønne på da…
For her er det både nok vannkraft og vindkraft – i landet vårt! Og ute blåser og regner det, nesten som om det var betalt i millionklassen for å gjøre det, altså regne og blåse.
Av og til ser du så lenge på flammen, til den berre sloknar Nesten som du har stirra den i senk Holdt pusten for ikkje å forstyrre den i den spede starten Om og om igjen – det flammer opp og døyr ut Tålmodig som du er gir du luft og meir å brenne på Til slutt klarer du det, får flammen god og jevn Det gjelder å ikkje gi seg