Julekalender i adventstida – 24. desember

 

JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 24

 

Juleevangeliet

 

Matteusevangeliet

 

Då Jesus var fødd i Betlehem i Judea,
i kong Herode`s dagar,
kom det nokre vismenn frå Austerland til Jerusalem og spurde:

“Kvar er den jødekongen som no er fødd?
Vi såg stjerna hans gå opp, og no er vi  komne og vil hylla han”.

Då kong Herodes fekk høyra det, vart han svært uroleg, og heile Jerusalem med han.
Han kalla saman alle overprestane og dei skriftlærde i folket
og spurde dei ut kvar Messias skulle bli fødd.

“I Betlehem i Judea”, svara dei
“for slik står det skrive hos profeten:

Du Betlehem i Juda land,
blant fyrstane i Juda er du slett ikkje den ringaste.
For frå deg skal det koma ein fyrste,
ein hyrding for mitt folk Israel”.

Då kalla Herodes vismennene til seg i løynd og spurde dei nøye ut om kva tid stjerna hadde synt seg.
Så sende han dei til Betlehem og sa:
“Gå og forhøyr dykk nøye om barnet.
Og når de har funne det, så sei frå til meg, så eg òg kan koma og hylla det”

Då dei hadde høyrt kva Kongen hadde å seia, tok dei i veg.
Og sjå, stjerna som dei hadde sett koma opp, fòr føre dei heilt til ho vart ståande over staden
der barnet var.
Då dei såg stjerna,
vart dei umåteleg glade.
Dei gjekk inn i huset og fann barnet hos mora, Maria.
Og dei fall på kne og hylla det.
Så opna dei skrina sine og og bar fram gåver til barnet:
gull, røykjelse og myrra.
Men Gud varsla dei i ein draum at dei ikkje måtte fara attende til Herodes,
og dei tok ein annan veg heim til landet sitt.

 

 

 

 

 

#juleevangeliet #matteusevangeliet #julekalender #24desember #herborgkråkevik #samlagetegmont #venteid #julafta #lukenr24 #adventstid #advent #ventetidaerover

Julekalender i adventstida – 23. desember

 

JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 23

 

Juleevangeliet

 

Lukasevangeliet

 

I dei dagane lèt keisar Augustus lysa ut at det skulle takast manntal over heile verda.
Dette var første gongen dei tok ut manntal,
og det hende medan Kvirinius var landshovding i Syria.
Då fòr alle heim,
kvar til sin by,
og skulle skriva seg i manntalet.

Også Josef drog då frå byen Nasaret i Galilea og opp til Judea,
til Davidsbyen,
som heiter Betlehem,
for han høyrde til Davids hus og ætt og skulle skriva seg der saman med Maria,
som var lova bort til han.
Ho venta då barn.
Og medan dei var der, kom tida då ho skulle føda,
og ho fekk son sin,
den førstefødde.
Ho sveipte han og la han i ei krubbe,
for det var ikkje husrom for dei.

Det var nokre gjetarar der i området som var ute på marka og heldt vakt
over flokken sin om natta.
Med eitt stod ein Herrens engel framfor dei,
og Herrens herlegdom lyste kringom dei.
Då vart dei gripne av stor redsle.

 

Men engelen sa til dei:
“Ver ikkje redde! Sjå, eg kjem til dykk med bod om ei stor glede,
ei glede for heile folket:
I dag er det fødd dykk ein frelsar i Davids by.
Han er Messias, Herren.
Og det skal de ha til teikn:
De skal finne eit barn som er sveipt og ligg i ei krubbe.”

Brått var det ein stor himmelhær saman med engelen;
dei lova Gud og song:

 

“Ære vere Gud i det høgste,
og fred på jorda
blant menneske Gud har glede i!”

 

 

 

 

 

 

#juleevangeliet #lukasevangeliet #ventetida #adventstid #julekalender #23desember #lillejulafta #adventskalender #lukenr23 #samlagetegmont #herborgkråkevik #snartjul

Julekalender i adventstida – 22. desember

 

JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 22

 

Fra fjord og fjære

 

Fra fjord og fjære
fra fjell og dype dal
et “Ære være!”
i dag gjenlyde skal
Fra kirketårne
i fryds basuner støt
for Guds enbårne
som er i dag oss født!
Vi var forlorne,
nå er vi frelst av nød!

 

Til kirken samle
seg fra hver gård og grend
de unge, gamle
av kvinner og av menn!
Vi ønsker eder
så glad en julefest,
Guds rikes gleder,
Guds fred i Jesus best!
Hos hver som greder,
vår Herre selv vær gjest!

 

Guds store under:
Vi har hans engler hyst
Krist hos oss blunder,
Guds fred på jord er lyst!
Ja, la kun høres
Guds barns Halleluja,
la strengen røres
for Krist i Davids stad!
Nå skal vi føres
med ham til himlen glad!

 

I krybben smiler
gudsbarnets nådeskinn
mot hver som iler
med hyrder til ham inn.
Ved krybben nede –
hvor blir vel sjelen full
av bønn og bede,
av myrra og av gull!
Der er det glede,
Gud er oss hjertens huld.

 

Ha takk, som treder
til armods hytter ned!
Ha takk, som gleder
oss med din søte fred!
Kom inn, o Kriste,
tenn lys i hvermanns gård!
La isen briste,
gi varme snart og vår!
La ingen miste
hva godt din fødsel spår!

 

Her ute kulde
er nu – og dypen sne,
Guds himler fulle
av stjerner dog å se.
For oss opptennes
en deilig nådens sol,
Guds åsyn vendes
til oss fra himlens stol.
Når allting endes,
vi der skal holde jul!

 

M.B. Landstad

 

 

 

#samlagetegmont #MBLandstad #herborgkråkevik #frafjordogfjære #julekalender #lukenr22 #desember #ventetid #adventstid #22desember #snartjul #adventskalender

Julekalender i adventstida – 21. desember

 

JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 21

 

Under stjernene

 

Ho spring under stjernene.
Ei ung kvinne.
Ein høyrer andedraga hennar.
Stegas perlekjedevakre rytmar gjennom graset.
Vindane som får desse slettene til å leva.
Vindar som over eit draumars stille hav.
Men under føtene hennar, nede ved det sølvskimrande grasets røter, er grunnen skjult i eit stille og blåsvart mørke.
Ho spring i frykt.
Ho veit ho er her ikkje aleine.

 

Ein stad stoppar ho og snur seg.
Står der stivt og stille.
Hovudet høgt og hjartet dunkande.
For ho veit ho blir jaga.

 

Gjennom heile denne lange natta har ho sprunge, mens stjernene har dreidd om sine eigne aksar.
Snart skal morgonen koma, snart skal stjernene forsvinna.
Er ho då også sjølv dømt til å væra borte?
Utan å stoppa vrir ho seg hastig halvt rundt.
Håret som ein sveipande glorie om andletet.
Då ser ho det ho visste måtte koma.
No er det her.
Det som gjennom heile denne fryktas natt har vore berre ei pinefull aning,
ei kjensle som av undergang; no ser ho det.
Der graset og stjernene møtest.
Eit grufullt omriss.
Eit frykteleg mørke.
Og den vona ho heile tida har hatt, den vesle spinkle spirande vona,
no er det som om ho visnar og døyr, og likevel spring ho.
For her finst ingenting anna.
Redsla jagar ho vidare, og ho kjenner ikkje lenger såra under føtene.
Ho spring utan tankar og med hamrande hjarte og med auga halvt blinda av tårer.
Då endar sletta.
Då tek graset slutt.
Det ligg eit stup for føtene hennar, og nedanfor stupet: ei brei og veldig elv gjennom natta.

 

Ho kastar seg ut.
Ut i eit blåsvart, susande mørke.
Ho fell langs harde, steile bergveggar.
Ho fell gjennom augeblikk der tida synest å ha stoppa.

 

Elva fører ho med seg.
Mens redsla er som ein tone i kvart forpinte hikst ho tek.

 

Det er som om ho høyrer ei kviskring no.
Eit stille sus som stig frå djupa der nede.
Eit messande kor, eit ekko av for lengst fortapte røyster.
Ho høyrer dette koret, men ho ofrar det knapt nokon tanke.
Ho har ingen krefter igjen.
Likevel sym ho enno.
Også mens morgonen kjem.
Mens stjernene bleiknar og døyr.
Denne siste morgonen.
Mens kreftene og varmen hennar blir borte.

 

Då ser ho den andre breidda.
For morgonen er i emning, og disen har drive unna, og ho ser den andre breidda.
Så inderleg og så nær.
Men ho kjennar knapt armane og føtene sine lenger.
Ho veit ikkje om dei enno sparkar eller dreg ho framover.
Slik kjem morgonen.

 

Og i det ho veit at alt må ta slutt, og at sjølv om ho kunne nådd dit inn berre med nokre siste, få tak,
må ho likevel søkka,
for ho har nådd si ytste grense, og armane og føtene hennar finst ikkje lenger,
i dette augneblikket rører ho likevel botnen,
og enno mens ho knapt forstår,
gjev floda ho fri,
og som i vantru sjanglar og stavrar ho seg opp på ei stille strand.

 

Ho løftar blikket og ser landet stiga bak breidda.
Ho ser det finst stiar også langs denne breidda der menneske og dyr har gått.
At det veks bær i lyngen.
Og mens ho enno står her, mens ho kjenner sola byrja varma seg,
veit ho at flukta er over.
At her vil såra hennar gro.

 

Tore Kvæven

 

 

Utdrag fra historie i Juleroser

 

 

 

#julekalender #lukenr21 #samlagetegmont #herborgkråkevik #torekvæven #understjernene #advent #ventetid #adventskalender #21desember #desember

fire søndager og fjerde søndag i advent

 

Advent

 

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede

Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede

 

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede

De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede

 

Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede

De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede

Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede

 

Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned

For lengsel, glede, håp og fred, men mest allikevel for fred

på denne lille jord, hvor menneskene bor

 

 

Inger Hagerup

 

Tenn lys, et lys skal brenne, for denne lille jord
den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor
må alle dele håpet, så gode ting kan skje
må jord og himmel møtes, et lys er tent for det.
Tenn lys, to lys skal skinne, for kjærlighet og tro
for den som viser omsorg, og alltis bygger bro
må fanger få sin frihet, og flyktninger et hjem
Tenn lys, for dem som gråter, og dem som trøster dem.
Tenn lys, tre lys skal flamme, for alle som må slåss
for rettferd og for frihet, de trenger hjelp fra oss
må ingen miste motet, før alle folk er ett
Tenn lys, for dem som kjemper, for frihet og for rett.
Tenn lys, nå stråler alle, de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam
tenn lys for himmelkongen, som gjeterflokken så
nå møtes jord og himmel, i barnet lagt på stå.
Tenn lys for livets rikdom, for jord og luft og vann!
Tenn lys for fred og vennskap, for barn i alle land!
Må ingen være redde og mangle hjem og brød!
Tenn lys og håp i verden mot fattigdom og nød!

 

Eyvind Skeie

 

 

 

 

No tenner vi det første lys,
åleine må det stå.
Vi ventar på det vesle barn
i krubba lagt på strå.

 

No tenner vi det andre lys,
dei står der stilt og skin.
Vi ventar på at Gud, vår Far,
vil senda Sonen sin.

 

No tenner vi det tredje lys,
det er eit heilagt tal.
Vi ventar på at Kongen vår
skal fødast i ein stall.

 

No tenner vi det fjerde lys
og natta vert til dag.
Vi ventar på ein Frelsarmann
for alle folkeslag.

S. Muri

 

 

 

#tennlys #advent #1søndagiadvent #2søndagiadvent #3søndagiadvent #4søndagiadvent #såtennervietlysikveld #eyvindskeie #ingerhagerup #smuri

Julekalender i adventstida – 20. desember

 

 

JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 20

 

I skikkelsen til et barn

 

I julen kommer Gud til oss i skikkelsen til et nyfødt barn.
Fortellingen om Jesus er fortellingen om at Gud blir menneske.
Akkurat dette bildet, av Gud i skikkelsen til et spedbarn, er vel det mest menneskelige bildet av Gud som Jesus-skikkelsen gir oss:
bildet av et menneske idet det er overgitt til og avhengig av andre mennesker.
Det er et bilde som blottstiller behovet for å bli ivaretatt.

 

Idet barndommens juler samler seg i oss som èn jul, som èn akkumulert stemning, kan vi vende tilbake til den.
Eller: Den kan vende tilbake til oss, som fryd.
Eliot: “The accumulated memories og annual emtion/May be concentrated into a great joy”
Juleminnet kan åpne oss for for sider ved oss selv som vi ikke uten videre kjenner eller anerkjenner,
som i
Charles Dicken`s julefortelling A Christmas Carol.

Gnieren Ebenezer Scrooge, som nekter å gi en penny til fattiggutten som synger julesanger,
gjennomgår en forvandling, fra å være gnier til å bli gavmild.
Hvordan skjer det?
Hva beveger ham?
Hva er det som bryter ned hardheten hans?
Han blir vekket av Julespøkelset –
“The Ghost of Christmas past”
– slik at han får et levende forhold til seg selv som barn, til barnet i seg.
Og i det han våkner til seg selv som barn, våkner også menneskeligheten i ham.
han begynner å le.
Han føler glede.
I denne gleden ligger også evnen til sjenerøsitet.

 

Dicken`s Scrooge er en oppdiktet skikkelse.
Også historiske hendelser kan sette oss på sporet av hva julen kan utvirke i oss.
Julaften og 1. juledag i 1914,
under første verdenskrig, oppstod en spontan våpenhvile ved vestfronten.
Tyske og engelske soldater lå i hver sine skyttergraver i krigens ingenmannsland,
like overfor hverandre.
Tyske soldater begynte å synge en julesang – “Stille Nacht” –
og hilste de engelske soldatene på deres morsmål:
“Merry Christmas”.
De engelske soldatene svarte med å synge “The first Noel”.
Etter litt nøling klatret soldatene fra begge sider ut av skyttergravene.

Begge parter la ned våpnene – for vel et døgn.
De ga hverandre sigaretter og sjokolade i gave, de sang og feiret sammen.
Noen spilte fotball med hverandre, andre gravla sine døde medsoldater mens pausen i krigføringen gjorde det mulig.

 

Det var vanskelig for alle parter å forklare hva som hadde skjedd, og hvordan det kunne skje.
Soldatene kunne si:
” I tell you what happend on Christmas Day 1914,
and people don`t believe it”.
Selv de som opplevde det, kunne knapt tro det.
“You just wouldn`t believe it”.

Men det skjedde, i julen, fem måneder ut i en krig som skulle koste 25 millioner mennesker livet.

 

Hvert år, hos oss i den kalde vinteren,
kommer Gud til oss på nytt i skikkelsen til et barn og snakker til oss –
om vår tilknytning til livet,
vår uforbeholdne mottakelse av og tilslutning til livet.
Hvor vi i så mange situasjoner ikke responderer og agerer med en sjenerøsitet som uttrykker denne tilslutningen til livet –
vårt slektskap med gnieren Scrooge – kan kanskje forklares,
men tilslutningen selv trenger ingen forklaring.
Den er gitt, den tilhører livet,
selv om vi kan lukke oss for den.

 

Dicken`s A Christmas Carol forteller oss at tilslutningen er åpen
for den som har en isfri råk tilbake til barndommen.

(Stein Mehrens uttrykk), en råk julen og julefeiringen kan holde åpen.

 

Anniken Greve

 

Utdrag fra historie i Juleroser

 

 

#adventskalender #lukenr20 #samlagetegmont #herborgkråkevik #annikengreve #20desember #julekalender #ventetid #iskikkelsentiletbarn #advent #adventstid

Julekalender i adventstida – 19. desember

 

JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 19

 

Jul

 

Eg må mane fram spøkelset av meg sjølv som barn for å hugse julene som var.
Huset som foreldra mine bygde utan for den vesle byen Northfield i Minnesota, huset der dei budde i fire tiår, huset der søstrene mine og eg voks opp, vart selt etter at far døydde i februar 2004.
Når eg skriv dette, er mor nittiseks år gamal, og ho steller ikkje til jul lenger, men da eg var ei lita jente, var ho jula si ånd.

 

Dei ti første åra sine budde ho i Mandal, og minna hennar frå dei første barneåra og dei lange julefeiringane gjennom dei mørke vinterdagane er varme og livaktige.
Ho ville at borne hennar skulle få oppleve den same varmen.

 

Tida mellom første desember og tjuefjerde desember gjekk langsamt den gongen,
som om den usette guddommen hadde gjort tida lengre for at jula ikkje skulle kome for fort.
Ei etter i opna hemmelege dører på kalendrane seg.
Enorme tidsrom gjekk mellom søndagane da eit nytt adventslys vart tent.
Mor bakte julekaker – krumkake, fattigmann, sandkaker, julestjerner, peparkaker, serinakaker og delfiakake.
Ho pussa sølv og kopar og messing.
Ho pynta til jul.
Ho strauk dukar.
Ho gøymde gåver i eit skap vi ikkje fekk lov til å opne.

 

Dei tre søstrene mine og eg vart nesten sjuke av forventning til det vi jo kunne på rams.
Det var ikkje overrasking vi trådde etter, men nyoppføring.
Jul er og blir gjentaking i min familie, ei høgtid som vert verna svært nøye for at ho skal endre seg så lite som det står i  menneskeleg makt.
No er det heime hos meg i Brooklyn feiringa skjer, og jula kjem raskare på meg for kvart år.
Men i barndommen hadde tida ein annan rytme.

 

Ritual kan vere kvelande eller frigjerande.
Det må finnast ein balanse mellom tryggleiken ved det kjende og spenninga ved det ukjende.
Den nordiske julefeiringa vart trass alt skapt av dei heidenske ritane som kom føre.
Eit kristent lag vart lagt på vintersolkverv, den årvisse vendinga frå mørke til lys.
Årstidene gjentar seg.
Vi gjentar oss.
Som åra skiftar frå det eine til det andre, vert framande kjærestar.
Krinsen vert større.

Rørslene, orda og songane våre speglar rørslene,
orda og songane til dei som har døydd,
og til dei som var før,
borna vi var.
I julerituala dansar vi med spøkelsa våre.

 

Siri Hustvedt

 

 

Utdrag fra historie i Juleroser

 

 

 

#julekalender #samlagetegmont #herborgkråkevik #adventskalender #sirihustvedt #lukenr19 #advent #ventetid #19desember #adventstid #jul

Julekalender i adventstida – 18. desember

 

 

JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 18

 

Stjernesakn

To tredelar av alle nordmenn bur slik til at dei ikkje kan sjå Mjølkevegen,
og dette uroar meg.
Slik gatelys i ansikta til ungane mine uroar meg.

 

Menneska har alltid kjempa mot mørket, mot mørket og kulden som om dei var fiendar.
Vi gjorde opp eld, fann opp oljelampar og etter kvart glødepærer og LED.
Pøsa og pøsa på med lys.
Og no kjennest det som det er nok.
Nok lys.
Det er snart ikkje skilnad på natt og dag, og dette uroar ikkje berre meg, men forskarar òg,
for det kunstige lyset forstyrrar kroppen vår, rytmane våre, forstyrrar plantar og dyr og alt som lever.
Skjelpadder som navigerer etter stjernehimmelen, går seg vill,
innsekt flyr inn i gatelykter og døyr i milliontal, fuglar krinsar rundt lysande oljeplattformar og bruker opp kreftene på sin veg over havet.
Og vi menneske slit med søvnen.
For dette kunstige, blå lyset som det finst så mykje av i både utelys og innelys og i alle skjermane våre,
går rett inn i hjernen vår og seier at no er det dag.
Og då stoggar produksjonen av mørkehormonet melatonin, som gjer at vi kjenner oss trøytte, og som senkar kroppstemperaturen og gjer oss klare til natt.
Og natta trengst.
Kvile trengst.

 

Alt dette. Uroar meg.

 

For sjølv om eg har vore mørkredd lenger enn eg kan hugse, skjønar eg no at kanskje mangelen på mørke er meir skremande enn mørket sjølv.
Skremmande og likevel så enkelt å gjere noko med.
Lyset forureinar jo berre så lenge det står på, kva med å slå det av?
Når eg står der ute på altanen i fuglefjellblokka mi, ønskjer eg meg ein hovudbrytar for byen, så eg kan slå av alt lyset nokre minutt.
Berre nokre få minutt denne stjernehimmelkvelden.
Då kunne alle som ville, sjuke som gamle, gå ut på trappa eller sjå ut av vindauget sitt.
Sjå opp og ut i den gjennomhola svarte himmelbotnen, sjå Mjølkevegen og inn i universet og alle mysteria og bakover i tid.
For sjølv om lyset er det raskaste i verda med sine 300 000 km i sekundet, er dei stjernene vi ser, så langt unna at dei kanskje er døde for lenge sidan.

 

Men eg har ingen hovudbrytar, og eg saknar stjernene.
Eg saknar meg sjølv på fjellet, i alt for store, grå tøflar i den kvite snøen, som ser oppover i lag med pappa, i lag med fleire søsken, og der stod vi og trekte liner mellom stjernene og prøvde å skjøne det pappa forklarte om Karlsvogna og Orions belte, og kanskje gløymde vi at vi vart kaldare og kaldare, gløymde alt, før vi hugsa kakaoen og sprang inn att.

 

Jon Fosse har skrive at du aldri kan sjå lenger enn i mørket.
For ei sanning det er.
Du kan aldri sjå lenger enn i mørket.

 

Sigri Sandberg

 

 

Utdrag fra historie i Juleroser

 

 

 

#julekalender #juleroser #samlagetegmont #sigrisandberg #stjernesakn #adventskalender #lukenr18 #ventetid #18desember #advent

Julekalender i adventstida – 17. desember

 

JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

 

LUKE NR. 17

 

Stjernejegeren

Er det noen spørsmål?
Ordene blir kastet brutalt tilbake mellom de harde veggene i auditoriet.
Jeg fjerner meg fra mikrofonen og ser ut over forsamlingen.
Fem hundre av klodens skarpeste hjerner er samlet her i kongressenteret  Henry Ford Bau i den tyske hovedstaden,
Berlin.
Anledningen er den årlige forskerkonferansen til Meteoritical Society.
Dagens tema er stjernestøv.
Og jeg, en selvlært røver, har nettopp påstått at de tar feil.
Alle sammen.

 

På bordet foran meg ligger det en liten prikk og gnistrer i det skarpe lyset.
Den var ikke der for et øyeblikk siden.
Jeg kjenner på den med fingeren.
Den er ruglete og hard, mindre enn et punktum.
En liten stein?
Solstrålene reflekteres som fra fasetter på overflaten.
Stein, og noe metall?
kan det være noe fra et fly?
Eller en fugl?
Det er skyfritt, og prikken på bordet må ha kommet ovenfra.
Med stigende nysgjerrighet søker jeg på nettet og finner en fersk artikkel,
The Classification of Micrometeorites,

Kan den lille steinen være utenomjordisk?
Er det en meteoritt fra verdensrommet som har landet på frokostbordet mitt?
Jeg kjenner en varm bølge av adrenalin skylle gjennom kroppen.
Den lille prikken blir lagt i en fyrstikkeske, før jeg setter meg ved PC-en for å lete etter info om mikrometeoritter.
Det er ikke mye å finne, men jeg sluker hvert ord.
Klarer knapt å tenke på noe annet.
Før dagen er over, er min skjebne beseglet.
Livet tar en ny retning, og jeg forvandles gradvis til en jeger.
På ensom jakt etter stjernestøv.

 

Jon Larsen

 

 

Utdrag fra historie i Juleroser.

 

 

 

#samlagetegmont #jonlarsen #herborgkråkevik #stjernejegeren #17desember #julekalender #ventetid #adventskalender #ventetid #advent #lukenr17 #stjernejegeren #stjernestøv

Julekalender i adventstida – 16. desember

 

JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 16

 

Juletrøst

 

Vi var tre.
Min mor slet med noe som den gang het nerver.
Nerver kom i bunter på den tiden.
Min nervebunt av en mor strevde i alle de femti årene jeg kjente henne.
Før jeg ble født, het det depresjon.
Pluss at hun hadde en del andre plager.
Rett etter at jeg ble født, het det fødselsdepresjon.
I juletiden het det juledepresjon.
Høytidene var tidene for å være ekstra nede.
Noe støy hørte med, samt fortvilelse over uviktige ting.
Å jul med din vrede.
Går verden under om svoren ikke blir sprø?
Ja, så absolutt, det gjør den.

 

Den lille familien på tre var for liten til å gå rundt juletreet.
Hadde vi vært flere, hadde vi likevel stått over.
Vi var gudløse.
Vi sang ikke.
Vi drev ikke med juleevangeliet, krybber eller kirkegang.
Gavene var stas for det ene barnet.
Aller størst stas var NRK`s julesending med Erik Bye,
“Vi går ombord”.
Han ledet feiringen for alle norske sjømenn som ikke kunne være sammen med familiene sine.
Vi tre tørrskodde i Innlands-Norge gikk ombord hvert eneste år.
Det var fantastisk.
Fryd over Erik Byes minne.

 

Min far og jeg tålte det greit nok.
Vi var jo vant til det, julenevrosene.
Jeg avkodet imidlertid som ganske lite barn vårt eget juleritual.
Det handlet om å komme seg igjennom.

 

Det var først da jeg forlot dette hjemmet, kom meg ut i verden,
møtte juleglade mennesker med andre historier, som foldet seg lystig ut i ritualene,
som tente riktig antall lys på søndagene i advent, som sitret og pyntet fra slutten av november,
som med den største selvfølgelighet levde på innsiden av ritualene,
at jeg oppdaget denne grunnleggende følelsen av å være helt utenfor.
Og at jeg var feil.

 

Jula var absolutt utmerket, den.
Men ikke alle var med.
Det virker som om de andre var inni jula, opptatt med noe som ble kalt glede.
Andre av oss romsterte utenfor og var sysselsatt med ferdiggjøringsjobben.
Bli ferdig, simpelthen.
Med jula.
Med ferien.

 

Å være voksen er tidvis å være desillusjonert.
Barn er desto bedre til å bli illusjonert.
Jula som balansekunst er ikke minst at eldre kan lene seg mot de yngre.
Julesorg kan slukkes, iallfall forsones, i møter med det barnlige friske, spente og begeistrete.

 

Vi voksne får pakke ned julenevrosene våre,
sette oss selv til side,
delta,
anstrenge oss,
og satse på å gi barna ganske annerledes erfaringer, om vi selv ikke hadde de beste.
Det er en stor oppmuntring i dette – og det gjelder helt allment i livet.
Det finnes muligheter til reparasjoner.
Det finnes sjanser til nye følelsesmessige erfaringer.
Vi kan alltid endre våre forestillinger om fortid, oss selv og andre.
Men da må vi være villige til å tre inn i juleforestillingen.

 

Finn Skårderud

 

 

Utdrag fra historie i Juleroser

 

 

 

#lukenr16 #julekalender #adventstid #advent #16desember #herborgkråkevik #juletrøst #samlagetegmont #finnskårderud