Det du gjør, gjør du helhjertet
Så langt det går
Fordi du vil og ønsker
Du børster advarslene av skuldrene og går på med kraft og energi
Og det går bra, helt til det ikke kjennes ok lenger
Da har du gått for langt, igjen
Og du blir så lei
Nedtur
Smerten som har blitt skubbet til side vil ha sin plass om du vil eller ei
Den er der uansett – av og til bare litt gjemt
Så titter den frem, ruller seg frem, og farten øker på
Du klarer ikke holde igjen
Kroppen sier sitt
Og du må la det skje
Du må la den få ut det som har blitt satt til side
Den varsler og sier ifra
Også er det for meg og deg og lytte til den
Og av og til vil vi bare kjøre et solo-løp fordi vi vil
Og det må betales for
Det er det som er så slitsomt
Kommer ikke utenom
Du kan ta av i hvilken rundkjørings-avsats du vil, men veiene møtes igjen og igjen, i innkjøringer og utkjøringer og forbikjøringer og så videre
Så er man der igjen da
Sakte sakte fart
Bom stille, nesten som trafikk-kork
og flettemønsteret fungerer ikke
Men du vet det, at det kommer en ny dag
Og den går du også helhjertet inn i, på en litt annen måte
Helhjertet i saktere tempo
Å være kroniker – det er så mangt det
Vi er alle forskjellige, har ulike diagnoser, ulike symptomer og ulike dager
Det som er likt, er at det er kronisk – langvarig – gjentagende
Man kan gå på akkord med seg selv til man bare møter veggen og det sier pang
Alt man vil,
alt man orker,
alt man presser igjennom,
og alt som går,
i perioder
Men så smeller det
Gang på gang smeller det,
og det blir mer og mer slitsomt å hente seg inn igjen
Det er da man til slutt må kaste inn håndkleet –
og tenke på egen helse
Man vil jo jobbe – være aktiv – være sosial, og alt dette
Men når man faller, faller man kanskje for langt ned, når man først er i fallet
Og veien opp kan være kronglete og tung
Tankene lager kaos, kroppen kollapser og hodet er som bly
Vil vil vil vil
Klarer ikke klarer ikke klarer ikke
Sorgen som kommer, er man ikke forberedt på
Den kan grave seg inn i marg og bein
Sorgen over ting man ikke mestrer lenger
Sorgen over tapt arbeidsliv og kollegaer
Tapet av identitet
Tapet av å “være noe”
Tapet…
Det er så pokkers vanskelig å snu sorgen til glede
Bitterheten som har ulmet under flere lag
Gi slipp….
Det går..
Sakte..
Gleden i de små ting – og de større og største
Det kommer
Man må bare snu alt på hodet og stryke ut alle planer som det ikke blir noe av –
Noen planer kan man ha i parantes…
Lage nye planer
Nye drømmer
En ny hverdag – med kronikeren på slep
Det går…
Og kanskje går det bedre enn du turte drømme om, etter hvert
Den nye hverdagen
Det er helt alright å være til liksom
å puste i motbakke
det er ikkje enkelt
men det går
litt etter litt
sjølv om pusten er tung og det er trangt om plassen
gi det tid
gå sakte
då slepp du hive etter pusten etter kvart
ikkje unngå motbakken fordi du veit det blir tungt
gå den sakte
eit skritt om gongen
ikkje så fort at du kollapsar
sjølv om det er det du vil
kome opp den motbakken fortare enn svint
vi vil det – fort opp
det er berre det at nedturen kan bli så lang
lengre enn planlagt
pust i motbakken – finn di rytme
en to tre inn
en to tre ut
pust i takt
du klarar det
Vaffelrøra blei laga i går, med tanke på farsdagen, men kaka holdt i massevis,
så det var helt greit å sette vaffelpressa i gang på morgenen i dag 😊
Pakket inn vafler og syltetøy for min tur ute i naturen
Vafler til mamma – da jeg måtte kjøre henne til lege i dag – og alt heldigvis vel der,
og vafler til naboen som er forkjøla 🧡
Alltid koselig å glede noen 🙏
Litt hjemmelaget plommesylte og jordbærsylte blir med på turen
Og noe varmt å drikke ❤️
KISTEVIKA PÅ NERLANDSØYA
Terapi 🙏
Og det er på en måte jobben min blitt,
dette med den faste turen i vår natur, og det å dele på blogg.
Mestring og terapi – hånd i hånd med slitenhet, energi-boost og energi-tap
Øyeblikkets lykke
Enda en god dag
Og nå, jeg er gør-sliten av de små tingene…
En liten tur – brenne bål – nyte sola – spise og drikke ved bålet
Det er godt – og allikevel er jeg tappet for krefter
Forstå det den som vil
Dagen har vært god
Livet
Så får ettermiddagen og kvelden og neste dag,
og dager fremover,
komme med det som måtte komme
Og blir jeg forkjølet så blir jeg forkjølet
Det er vel ikke til å unngå
Noe er det i allefall som styrer på i halsområdet…
Å sitte på kne i senga, som en child-pose, og prøve sove
Og når ikke det hjelper lenger, da står man opp
Også sitter man der
Smerten har bitt seg fast noe så salig
Uansett hvor man vender seg, så biter det fra
Det er ikke rette tidspunkt for smil der og da
Det går bare ikke
Det er ikke morsomt
Men det kan bli morsomt, når taket slipper litt
Bare litt
En pause liksom
Da blir noe morsomt, helt sikkert
Noe å le av
Manko på søvn får en ikke akkurat til å stor-le
Og når smertene har spist seg inn i hvert ett fiber, da vil en egentlig heller bare gråte
Men det går over
Også denne gangen går det over
Sakte men sikkert
Så kan smilet komme frem igjen
Denne gangen sterkere enn noen gang?
Le høyt – skinne mot sola og bare være takknemlig
Om en stund, ikke akkurat nå…
Nå rekker ikke smilet ut
Pusten er tung og kroppen på en halv åtte
Om en stund…
Mette Josteinsdatter Kvalsvik
26. september 2023
Det er slik det er …. å være kroniker… det kommer og går -bedre og vondere – men slipper aldri helt…
Minusgrader og glatt noen steder – så her er det best å gå fosiktig
Jeg elsker å være her – være ute og se i fjellene
Opp denne kneika her skal jeg, har jeg bestemt meg for.
Har jo gått her noen ganger før også
Opp i fjellet!
Det er der jeg hører hjemme føler jeg…
Oppe blant topper og tinder og utsikt så langt man kan se
Og det er lov å drømme
Akkurat her er det litt krevende… også er det is her også
Men la gå… det går!
Når jeg ser meg tilbake, ser jeg over mot Hasundhornet til venstre i bildet – og man kan så vidt se konturene av stien opp dit
Fantasi…
Uansett vakre farger
Her ser jeg mot Ulsteinvik og ser hvor huset jeg bor i, er
Og ut mot øya Runde ytst ute
Titt tei der…
“bare” en rot…
Men realiteten er her og nå…
og det å innse det,
ikke presse lenger enn høyst nødvendig, den vokser til og er stabilt til stede
Sunnmørsalpene i sikte
God dag….
God dag ja….
Fint å sitte i le for vinden som kom snikende på toppen her, og bare nyte klementin, vann og vakker utsikt
Men jeg vil jo alltid mer!
Hele fjellet her kunne jeg gått – helt bort til Hovdenakken
Men det får bli til en annen gang
Føttene bærer ikke
Men, injeksjon venstre hofte – slimpose, har hjulpet 😊
Det merkes veldig
Det var hos ortopeden tidligere denne uka 😁 så er det henvisninger og ventetid på annet 🙂 Tiden 🧡
Så brukes tiden til det man klarer
Og turen i dag, det er det JEG klarer i løpet av dagen… Det krever sitt, selv om det ser lekende lett ut og slikt
Det som før var en lek, krever fokus nå
Men, gleden er stor når jeg har komt opp denne kneika og ser vide omkring
Får en klumpt i halsen over hvor vakkert det er
Takknemlig rett og slett
Jobben denne dagen var dette lille fjellet
Resten av tiden er restituering
Det har blitt slik
Opp i alt, alle tuer, frostroser og vakkert – klarer jeg å snuble…
På flata selvfølgelig
Og det eneste jeg var opptatt av var: Var det noen som så meg!
Herligheten…
Vrikket venstre fot og tok for med høyre hånd… der gjekk korsryggen og nakken og hele pakka
Neida, men alt fikk seg en støkk og kjenner det jo i nakken
Ingenting brukket – og da får det være med det 😀
Sånn er det!
Livet
Hovdenakken til venstre i bildet om man vil gå hele fjellet til endes
Jeg snur her
Godt nok!
Godt å ha hansker – og det er slike som tucher telefonen også 🙂 Det er jo greit når man er glad i å ta bilder 😀
Stå deg vel inn i resten av fredagen og forbi!
Tusen takk for at du stikker innom denne siden –
det setter jeg stor pris på skal du vite 🙂
Han sjekker
Tar kontroll og deretter tårekontroll/fuktmåling
Fukt i øynene vet jeg er nedsatt
Jeg bruker OFTAGEL øyedråper pga tørre øyne
Nå var de supertørre!
Jeg hadde flere sår inne på øynene, og ikke annet å vente at øynene har plaget meg, sier optiker
Synet er som før – ser godt på avstand 😀
Men, jeg skal nå dryppe 6 ganger daglig i 14 dager og deretter 5 ganger daglig en ukes tid til neste kontroll
Det kan være medisinen som gjør det værre nå… eller andre årsaker…
Jepsipepsi!
Det er alltid noe….
Og i det jeg skriver dette, klarer jeg å velte kaffekoppen -som bare glipper mellom fingrene ☕️
Ut på tur…. aldri sur…
Nei, jeg er ikke sir, men sliten, kan man si
Når smertene tar litt over og man bare blir litt sliten
Hverdagen…
Også blir det en liten tur ut allikevel
Bevegelse i ulendt terreng gjør godt uansett
Så blir man sliten av det også, men på en god måte
Det er plussgrader så det holder – og isen smelter og fuglene kvitrer
Det er så rart med det, hvordan ting hele tiden forandrer seg
De små tingene….
Detaljer..
Også i naturen 🙂
