Smerte… Ja det er det mange av oss som kjenner til. Og jeg er en av de mange.
Revmatiker og en hersens fibro osv..
Det som er irriterende er jo at det er så lite som skal til før smertene bare kommer ilende.. De kommer bare løpende til liksom, og samler seg rundt et område og slår leir.
Jeg har jo begynt på en prednisolonkur for slimposebetente hofter og en skulder som er kronisk betent… Ja en kur som må taes når alt går over styr.. Og kuren med prednisolon den har tatt litt av på hoftene den… Hjulpet veldig der. Men skulderen… den tåler ikke å ha en blyant i hånden lenger… Og ikke tålte den måking heller i går…
Så var smertene tilbake – for de forsvant liksom litt i det kuren slo til med 30 mg. Så trappes det ned med 5 mg hver 4. dag… Og sånn går no dagane.. Smerte.. Kurer…
Det er energitappende. Det går på psyka løst egentlig, selv om jeg tar det litt med knusende ro… Tålmodighet innøvd over mange år? Ja for jeg innser at jeg kanskje må krype til korset og få tatt denne injeksjonen som jeg har angsten for å få tatt…
Ingenting å rope hurra for, for tiden. Ikke får jeg gått på mine yogatimer heller… Men, jeg har hodet opp og føttene ned! Jeg fungerer jo… Smerte… udefinerbart… Røsker av og til inn i det dypeste av det dype av følelser.
Så ser jeg meg selv plutselig – og tenker, etter samtale med lege, som vil jeg skal prøve NAPRAPAT. Det er jo litt slik som kiropraktorer… Jeg har gått til behandling lenge nok! Jeg har en del tips fra fysioterapeut, og nå prøver jeg å ta saken i egne hender. Voltarol Forte Gel skal anvendes – for jeg har ikke brukt den så mye. OG jeg har en “knatteball” som jeg trykker skulderen mot og masserer.
Erfaringen min med behandlinger er at man går og går og går og går…. og bare vedlikeholder uten det helt store.
Jeg VET at sirkulasjon er veien mot betennelsesfrie soner. Det er bare dette å finne det ut og gjøre noe med det.
Jeg gir meg selv et forsøk!
Og blir det ikke bedre av dette – DA skal jeg gå til NAPRAPAT
Overlevelse og dei kroniske smertene = og sånn går no dagane..
Jeg kom over en episode og blei helt lammet. Ikke av selve Gordon Ramsay, men av de som får hans hjelp. Mottakere som ikke tåler sannheten om sitt levebrød. All kranglingen, høyrøstede utskjellinger, drama i høysete…
Og jeg klarte ikke konsentrere meg om noen ting. Blei egentlig lammet av null selvinnsikt, null toleranse for kritikk eller innspill til forslag om forbedring. Når noen IKKE ser at det de gjør, kanskje er bitte litt feil.. Og at noen forbedringer kan redde mye.
LYTTE!
Dette med å ta imot konstruktiv kritikk – råd – veiledning – forslag. Noen bare takler det ikke. Hever stemmen og sier at ALT er alle andre sin feil.
Er vi litt slik; forsvarer vårt til “the bitter end”
Og SER vi ikke oss selv?
SAMARBEIDE
Joda, jeg tror vi ser oss selv, men av og til må vi bli gjort oppmerksomme på noen ting. Ikke alltid de store tingene kanskje. Og om man klarer å imøtekomme på en god måte, er det bedre å motta også.
Ikke gi alle andre skylden alltid, men gå inn i seg selv også og se litt ekstra etter. Av og til er kritikk berettiget og andre tider ikke…. Ingen enkel balanse der….?
Men å ta imot en hjelpende hånd når alt raser sammen rundt en…. Og man får hjelp utenfra – dette med å prøve å ta imot…
Det snør himmelsk korrekturlakk Over feilstavet sommer Og hør bylarmen forsvinner Under dalende flommer Vi har hørt at ingen snøfnugg er like Og sånne under kan en tenke på en stund Jeg lener hodet helt tilbake Og får et iskyss på min munn Og får et iskyss
~¨~
Det snør stumme stjernesøstre Fra usynlige munner Og ør av angrepet fra myldrende lydløse sekunder I dag inntas jorden av en himmelsk hær Uten våpen tvinges hele byen i kne Alt går litt langsommere her på jorden Når hele himmelen faller ned Når hele himmelen faller ned
~¨~
Takk for den unyttige snø Til bry og til besvær Nå inntas jorden av en himmelsk hær Uten bomber og granater Tvinges hele byen i kne Alt går litt langsommere her på jorden Når hele himmelen faller ned Når hele himmelen faller ned Hele himmelen Når hele himmelen faller Når hele himmelen faller ned
Anne Grete Preus
#snøkona og #hundenLeia
Og så mange #snøklumper man skal dra med seg i pelsen da…..
Hverken snøkona eller hunden Leia ser merkverdig fornøyde ut egentlig….
Nei, kanskje det er nok snø nå! Det skal jo måkes også! Men vi klager ikke!
Tenk så rart det er med ALT, av og til. Hvordan ting kan snu. Fra det ene øyeblikket til det andre. Ting man har sagt og gjort er ikke nødvendigvis slik lenger. At inntrykk og meninger sakte men sikkert snur. Man får et nytt syn på ting. Er det ikke godt vel – at av og til kan negative ting snu og bli bare godt. Det går an! Av og til – når man har fått litt tid og ting har fått satt seg, seget på, og ryddet opp på innsiden, sortert, makulert, vært enig og uenig… Når man har klart å være sin egen psykolog på godt og vondt – så godt det lar seg gjøre ut fra eget ståsted… Så finner man ut gode løsninger som varmer et hjerte… Det går an.. Av og til går det ikke på første forsøk, og heller ikke på andre forsøk, men hva skjer så på tredje forsøk… Akseptere, respektere, godta, forstå og kommunisere.
Nøkkelen ligger som regel nærmere enn man tror… Det er dette med å finne den, og tør å låse opp…