De gikk stille tilbake til sitt To stod igjen, ville ikke slippe taket Kjærligheten var så stor, og da de endelig fant hverandre igjen, ville de ikke gi slipp Så mange år, så mange dager, så mange timer, med bønnen om å bevare det kjæreste de visste om All uvisshet, all smerte, all hån og forakt Alt var visket ut i denne stund Sammen igjen, der kjærligheten vant over smerte og hat To mennesker som bare ville være sammen, men ble fratatt alt de hadde og trodde på Ribbet til skinnet Aldri om de fikk ta det som var gjemt innerst i sjela Sakte viskes tiden ut – de to fant veien tilbake – gjennom slagmarkens herjinger Det var aldri for sent – bare tiden stod imellom Kjærligheten viket aldri
Noe fanget min interesse, ved dette bildet Ja, slik må det være, slo det meg Dette noe, er så mye, i bildet Jeg ser hus, ansikt menneske, natur…..hjerter, landskap… Det grep meg virkelig, av en eller annen grunn Og det ligger en historie i bildet, om du ser nøye etter
