Du ser brått naturen på ein ny måte Berre tilfeldig, fordi du snur deg der og då, og ser bort i fjellet Var det slik i går Så kvitt og grått og mørkt, og flott Dei kvite flekkane som smeltar bort, og lagar fjellet flekkete Det er ikkje så lenge sidan det var heilt kvitt, og lyste opp så vakkert No mørknar det Det er litt rart, å sjå mønsteret i fjellet; kvitt og brunt og grått og…. Endringane Akkurat slik som i oss Endringane dag for dag, år for år, og brått ser vi det vi ikkje såg i går
Du ser linjene Dei er mjuke og svingete Hakkete og lange Brer seg som ei vifte og strekkjer seg lenger og lenger Du ser dei, linjene Når du fysisk dreg dei til sides – er dei usynlege Når du slipper taket, er dei endå fleire Dei forsvinn ikkje Dei gjer ingen skade Men dei er synlege Du ser dei, og du ser dei… Heilt normalt er det – det er livets gang Du strekkjer i dei og ser dei forsvinn eit augneblink Så er dei tilbake Tilbake for å bli Livets linjer formeirar seg, sjølv om du ikkje likar det Du skal være stolt av dei, linjene, og du er det, på ein måte Sjølv om du står og strekkjer i dei og ynskjer dei vekk for alltid Linjefri – du var det ein gong… Livets linjer Dei starta allereide då du vart født Berre at dei er meir markerte no Linjer bygt frå livets erfaringar Linjer i eit levande liv Du lever og eldast, litt kvar dag, gjennom heile ditt liv Dei er ikkje usynlege, det er heilt normalt, det er livets gong Og kanskje er det livets song, i andletet ditt
Nede ved sjøen langs bølgeskvulp og båthus bor en familie, som har tatt oss alle med storm Det er Trollbarna det er snakk om, trolleri trollera Denne familien er bare så kjekk og grei Trolleri – trollera – kaste stein – hoppsan hei
De heter Trollbarna – fordi de en gang var barn av troll Det er det de sier, når de forteller sin historie At de har vært trollete kan så være, men varmere trollbarn skal en lete lenge etter Trolleri trollera – kaste stein – hoppsan hei
På oppdagelse og sommer-utflukt – ned til sjøen vi hadde planlagt Og blant tang og tare, og bølgeskvulp, med store smil og “hei hvem er dere” blei vi møtt av Trollbarn-familiens nysgjerrige blikk Trolleri trollera – kaste stein – hoppsan hei
De har blitt våre gode venner, trolleri trollera Langs elvens bredder har de ennå ikke vært men de er hjertelig velkommen, det er sikkert og det er visst Vi er som en stor familie, vi er enige om akkurat det Trolleri trollera – kaste stein – hoppsan hei
Pinni smaker på ordene i sangen, mens hun gynger sakte i gyngestolen Det må bli en melodi til den etter hvert… Først må teksten og orda stemme over ens, og hun nikker enig med seg selv
September har seget på Og med september kom flere varme sommerdager Det er litt rart det, når sommeren kommer i september Så sent på året Men det er godt også – for da blir høsten og vinteren litt kortere Ja, det blir slik, kortere, tenker hun videre og sovner der hun sitter og gynger trolleri trollera hoppsan hei…..
Pinni våkner med et rykk Nei, her kan hun da ikke ligge – å sove bort dagen slik Hun stavrer seg ut av gyngestolen og setter på vann til en kopp te Ikke har Pinni spist frukost en gang, og klokka er snart midt på dagen Jaja, det er vel lov av og til, og bare gjøre “ingenting”, tenker Pinni med seg selv Hun har da kommet på en ny sang – det er ikke lite det Artig om den kan være noe å fremføre for de nye vennene ved en anledning – kanskje til neste sommer – tenker Pinni Ja, det må bli slik Hun sukker litt og rører rundt i teen Tar litt honning i den, og setter seg rett og slett i gyngestolen igjen Hun varmer et rundstykke i ovnen Etter en stund kvepper Pinni til – hun har rett og slett duppet av igjen, og kjenner matlukt Åh hjelpe meg, det er rundstykket mitt! Pinni jumper ut av gyngestolen og strener mot ovnen – og det gode rundstykket står der og skinner svart i mot henne Åh nei – roper Pinni Men lykka var at hun oppdaget det i tide Tenk om hun ikke hadde våknet igjen da
Dette forstår hun mindre av – for hva er det – er det høstslapphet som har seget over henne Sovner i tide og utide Kanskje hun ikke må sette seg i den gode gyngestolen hele tiden – hehehe for hun gynges rett og slett litt i søvn kanskje, tenker Pinni og rister litt på hodet Jaja et nytt rundstykke får prøve seg – og nå sitter hun klar ved kjøkkenbordet og venter En ny kopp te har kommet til, og rundstykket blir akkurat som det skal være, og med litt smør og syltetøy på – av det hjemmelagede blåbersøyltetøyet – så nyter Pinni frukosten Ah – nå er hun klar for resten av dagen.
Tenk å kunne flyge avstad Slå ut med vingane og bare sveve langt vekk Ja, av og til skulle ein ønske det Når tankane blir for mange og for tunge
Når alt buttar imot og ein i det heile tatt føler seg så totalt mislykka Då skulle ein hatt vingar og svevd avgårde Sluppet alle bekymringar Slått ut med vingane og rista all elende vekk Eit vingeslag og eit til
Tankane blir lette Eit vingeslag til og alt det tunge er vekke Enda eit vingeslag, og du svevar høgt der oppe Ingen bekymring i sikte Eit vingeslag
Â
Â
Mette Josteinsdatter Kvalsvik delt fyrste gong 6. januar 2017 repost i dag
Kvifor delar du, kan nokon spørje om Kvifor… Og du svarar så godt du kan Men svara når ikkje fram og mistolkingar stangar mot deg Mesta så du dett i bakken og ikkje klarar røyse deg igjen
Men du røyser deg Om det ikkje er noko kall du har, så har du noko, ei stemme innom deg, som seier du skal fortsetje Ikkje ta innover deg alt det ubehagelige som blir sagt Ikkje lat deg knekke Bruk det du har av di indre styrke, og stå i mot
Kvifor, kan du lure pĂĄ, er mennesket sĂĄ ondskapsfullt Er det av rein sjalusi Har dei noko betre ĂĄ bidrage med, sĂĄ kom igjen Ikkje stĂĄ pĂĄ sidelinja og send ut eder og galle Kom med det DU har, og kanskje blir du haurd pĂĄ ein annan mĂĄte
Kvifor er det slik at nokon annan alltid veit betre Meiningar blir tråkka på, tonkar blir sønderknuste og orda tekne i frå deg Veit dei så mykje betre Kan dei så mykje meir Kom då, og bidra med det du kan og veit
Når du åpnar opp og delar av deg sjølv Ditt indre og di ærlegheit Di stemme kviskrar stille ut i dagen, så nesten ingen høyrer deg For du tør ikkje lenger
enten så blir du sett eller så blir du ikke sett vil du bli sett men blir oversett uansett hva du gjør ingen bryr seg ingen ser deg ingen legger merke til deg hva har du gjort galt hva har du gjort for å fortjene dette ønsket om å bli sett er så stort
prøver ditt beste, ditt aller beste men ingen ser ingen snur seg ingen du er ikke anonym ikke på noen måte blir bare ikke sett
se pĂĄ meg da ser du meg ikke hallo jeg er her
noen tar deg på skuldra du snur deg “hei du mista denne” noen så deg
du er ikke usett pĂĄ noen mĂĄte bare du lar deg selv se deg som du er lar du ogsĂĄ andre se deg nĂĄr du minst forventer det, ĂĄpner det seg noen sĂĄ deg
Er det når du faller, du blir sett Når du er på det mest sårbare, du blir hørt På det mest tomme, du blir tatt hånd om Er det det Og hvorfor Når det nesten er for sent Og hva er det som skal til for at du finner signalene på et tidligere tidspunkt
Når du er helt stille, er det da du skal spør Når du er på det lykkeligste, er det da du skal si noe Når du er på ditt aller beste, er det da du skal åpne opp Hvor er signalene Hvor er varsellampen Grønt Gult Rødt Pauseknapp Hvor setter du grensen for det nederste eller det øverste
Midt på Hvor er det Hvor er du da Kjenner du det da Og tenker at dette er helt innafor Ingen alarmer Ingen røde lys Bare litt slik oransje kanskje Eller helt grønt
Det er du som vet, men sier ikke fra Det er du som ser, men gjør ikke noe med det Det er du som hører, men tar det ikke på alvor Er det når du faller Når du er på det mest sårbare Eller er det når du er helt tom, at du gjør noe
som tida flyge og vi med den hva vi rekker og hva vi ikke rekker sagt og usagt tilgitt eller ikke hva man kan ordne opp i og hva man ikke kan ordne opp i som tida flyge og vi med den hva vi griper fatt i og hva vi gir slipp på noe er verdifullt og vi holder fast annet glir mellom fingrene og smuldrer opp den dårlige samvittigheten den glir ikke unna uansett hvor mye du vil, vil den fotfølge deg gjennom livets dans som tida flyge og vi med den hva vi rekker og hva vi ikke rekker vi rekker tiden vi rekker livet må bare ikke haste så fort
når menneske veks innvendig vekst ryggen har vorte rank stoltheit for eigen identitet kampen om tilværelsen har stilna menneske har rodd i land og gått frå båten og inn i nytt liv
det skin stoltheit det skin glede det skin ekte kjærleik det skin kraft
trua på seg sjølv den må finnast ein stad longt der inne, om mennesket finn den gå djupt nok sjølvransaking sjå deg sjølv og akseptere det er då fjellet rasar saman – og det skin vakkert rundt din aura
Du veit kvar du høyrer til Den gode følelsen når du har landa Når du føler du har virra heile livet, og ikkje fått skikkelig fotfeste Rastlausheit og usikkerheit Sjølvfølelse lik null og utryggheit som styrer alt Mistenksamheit og overtolkning øydeleggjer alt på vegen, der du trur du høyrer til
du veit brått kvar du høyrer til, når du møter tålmodigheit og respekt Når du får bruke den tid du treng for å føle tryggheita Sjølvfølelsen har fått vekse og usikkerheita har sege ta, eit lite stykke Du veit brått at du høyrer til, når du kan få være deg sjølv fullt og heilt Då er du heime Heime og kan slå rot
