Baksida av medaljen
Det er ikkje så mange som har innblikk i den
Kanskje like greit det – at det ikkje er allemanseige
Den pussast og passast på – både framsida og baksida
Kanskje mest framsida?
Det er det som er synleg i allefall
Kva som pussast på innsida, veit ein mest om sjøl
Men ein kan skimte av det i augene
Sine egne tanker
Øynene sier det
Du er velkommen
Akseptert
En gang falt det seg slik
Valgene var vanskelige og tunge
Men egne tanker og egne valg
Selvstendighet
Øynene sier det
Du er velkommen og akseptert
En gang falt det seg slik
Tungt å se tilbake
Nåtiden er det gode
Og valgene var de riktige
Stolt
Valgene
Øynene
Det falt seg slik
Og det var slik det måtte bli
Bekreftelsen du måtte ha
Anerkjennelsen for det du valgte
Og øynene sa det hele
Helt inn til hjarte og forbi
Vi er bare mennesker, tross alt
Vi er som vi er
Mennesker på godt og vondt
Sterke og svake, alt ettersom
Gråter når vi minst venter det
Ler når vi ikke forventer det
Roper høyt når vi mener det
Tause når vi er uenige
Vrenger sjela
Overforbruk av energi
Kompensering for evner som går på autopilot
Overforbruk…
Energi…
Kompensering…
Autopilot…
Utmattelse og utmattethet over lange tider
Tungt – som å svømme i gjørme til over hodet
Å aldri nå frem
Aldri komme i mål
En kamp for tilværelsen inne i eget hode og kropp
Gi opp
Ikke gi opp
Ta seg sammen – kjempe – overkompensere – kapsle inne – stålsette – late som
Kontroll – ikke pause – gi jærnet – fasadespill
Se seg selv – åpne opp – akseptere – få nye delmål
Mindre krav – små skritt – løfte hodet – være stolt
Bra nok og god nok
Men pokker så tungt det er!
Å kjenne handa som varmar, eg legg mi kalde i di
Styrken og tryggheita, den gode følelse
Eg likar å halde hand
Å leide eller berre sjekte
Veit du passar på, så godt det let seg gjere
Om eg tillet å senke garden berre bitte litt
Og litt til og litt til
Eg likar å halde hand, di hand
Du gjer meg trygg og eg kan være meg
Å leide eller berre sjekte
Kontakt, nærheit og tillit
Litt til og litt til
Garden fell til jorda
Eg stolar på deg
“eg sliter litt med helsa for tida..”
Høyrer latteren i den andre enden..
Høyrer du kva du seier no?
Kva da?
Ja, at du sliter litt med helsa for tida…
Kronikar som du er, også sliter du “litt” med helsa for tida…
hehhehe
Jau det står av seg det
Og det tyder vel på at ein gløymer at ein er kronikar og fokuserar på her og no, eller?
Og at dagane er så forskjellige som dei kan bli og helsa like så…
Sola har snudd!
Nå blir det lysere!
Sekund for sekund og minutt for minutt
Det vi venter på, mange av oss
Vart det redninga denne gangen også?
At sola har snudd
Går det bedre?
Er alt bra?
Nå blir det lysere og dèt må bli bra!
Huska vi på det – å feire sola som snudde
Eg trur eg gløymde det i farta….
Kunne det vært ei anna meining i den setninga
Meinar vedkomande noko anna enn det som står
Ligg det noko mellom laga
Er det innpakka eller strake vegen i klartekst
Analysere og tolke
Snu og vende
Så får alt ei heilt ny betydning
Men det var ikkje det eg ville fram til…
Eller var det det, i underliggande kontekst
Det er ikkje godt å forklare eller vise
På utsida ser alt berre perfekt ut
Alt ein kan klare med eit smil på “nesten skeiva”
Det heng so å seie på kanten av stupe til tider
Men det heng i hop
Limet held så vidt
Det indre lime
Klaska på med både eine og hint dei dagane det trengs være meir sosial enn ellers
Og litt farge i kinna og augemaling og lepestift… jau då ser ein mesta “frisk ut”
Kortstokken rasar når eg går inn døra
Hjelp meg opp trappa… nei eg klarar det sjølv
Må klare det sjølv om eg skal klare dagane og framtida
Ein vil sjå noko lunde ut, ikkje sant
Vise at ein duger sjølv om ein ikkje duger lengre
Duger….
Kva duger ein til
Duger til å gå heime…
Duger til ingenting…
Duger til å gå rundt med “smerte”
Duger til å utnytte systemet
Duger til…
Kva…
Eg tek meg saman