Du skulle berre hoppa bukk over alt Men det let seg ikkje gjere Du står midt i grauten og kjem ingen veg Kven skal byrje, kven skal ta ordet Den vanskelige starten nokon må ta, ikkje hoppe bukk over Du tek springfart og er klar, midt i tjukkaste grauten, klar ferdig Men du turte ikkje Åååå som du så gjerne skulle hoppa bukk over alt, og starte på nytt Men, det let seg ikkje gjere, og du tek sats ein gong til, og denne gongen klarar du det Ut av grauten og inn på glatta, der smøret har smelta Men du klarar deg, utan å hoppe bukk, med ein lett piruett Svusj! Det sprutar rundt deg Rett forbi bukken og grauten og heile greia Nokon må ta sats, sa du, og smilte forsiktig
Du føler du har feilet Det går et søkk av sårhet gjennom kroppen Hvorfor lukker alt seg til krampa tar deg Hvorfor er det ikke bare å si det som det er, og ferdig med det Så mange spørsmål Hvor er svarene når du trenger de som mest Følelsen av å være frosset til jorda, og ikke komme noen vei Som et knyttneveslag i mellomgulvet, som vokser og vokser Du klamrer deg krampeaktig til stillheten, for hva skjer når den blir brutt
Ute regner det Vinden pisker regnet mot vinduet Akkurat som mennesket kjenner det piskes innvendig hos seg Det er som en hurtigmikser som surrer rundt på full styrke Kaos Nummenhet og usikkerhet, selv om mennesket vet hvorfor Men hvorfor det blir slik, allikevel, er ikke så enkelt å forstå Mennesket som rusker til ting
Det uler rundt hjørnet Slik som det uler innvendig hos mennesket Gråten og tårene renner som fossefall på innsiden Ingen ser det Mennesket vil ikke det, at noen skal se Det er som med vinden og regnet på utsiden av huset Bare innvendig Bare om det hadde roet seg litt
Og det roer seg, sakte men sikkert Regnet og vinden løyer Hurtigmikseren går på sakte fart, men den går Usikkerheten vil ikke helt gi slipp Mennesket vet hvorfor, men vet ikke helt hvor å ta grep Det har nesten stoppet å regne ute Inne renner det i mindre elver og bekker
Hurtigmikseren har stoppet Alt er stille Det er ikke så tungt å stå i det, som det var Pusten har roet seg slik som vinden har løyet Den innvendige gråten har stoppet slik som regnet på utsiden Uroen og usikkerheten gynger frem og tilbake Du kjenner på kvalme som fra bølger på havet Sakte sakte, skvulpende mot land
Mennesket henter inn seg selv Fester bøyen så godt det lar seg gjøre Knyter de løse tråene, en etter en Noen luftmasker blir det, men det er der håpet ligger Om en roligere ferd videre
Mette Josteinsdatter Kvalsvik januar 2025
#tankerbliertilord #etditomdagen #minedikt
Hvordan fester man en bøye? For å feste en bøye må du først velge en bøyevekt og plassere den på bunnen med en fast øyebolt. Fest en kjetting eller en sterk fortøyningsline til bøyevekten. Bruk en pålestikk eller en lignende sikker knute for å feste linen i bøyeringen. kopiert fra nettet
Av og til er livet berre rot og kaos Kva vei å gå Kva er rett og galt Kva er rett å seie eller ikkje seie Sinne og frustrasjon, gråten tek i eit tak Så stilnar det, men ikkje tankekjøret Og du vil kaste opp Kaos Kvalmen ligg der og ulmar Nakken stivnar og hodepinen tek over Av og til er alt berre kaos Berre på grunn av ei lita mistolkning Og du står ribba inn til skinnet
Den vonde stillheita Det er så stille at du kan høyre ei knappenål falle Ubehageligt stille Noko er sagt eller ikkje sagt Uforståelig eller forstått uforstått Uansett vondt Det smertar i alle fiber av kroppen Mesta så du ikkje tør lette på ein finger eller bevege augene Sagt elle ikkje sagt Usagt Det er sagt, heilt sikkert Og derfra, den umåteleg ubehagelege stillheita Du kjenner kvalmen sig til halsen Seie noko eller ikkje Nei, best å være stille Då blir det i alle fall ikkje værre
eg eg eg det har vorte for mange eg ein gong var det slik eg eg eg eg og mine mine og eg så endra det seg men til kva eg eg eg ikkje utslett eg-en, sjølv om…
Du biter tennene sammen Tårene er på vei over de store bredder Du kniper igjen og svelger tungt Orker ikke gå dit Orker ikke gråte nå Det er ikke vits i Disse tullete tårene er bare i veien Hvorfor kan de ikke holde seg der de skal være Vil ikke gråte Vil ikke Vil ikke Så går det ikke å holde igjen Det flommer over og fosser nedover kinnet Vippene drukner Renselse, tenker du Det føles slik, langt innover i sjelen Og når flommen har stilnet og den siste tåre har forsvunnet, er det ok
Skuffelsen brenner gjennom heile deg Du klarar ikkje å “ikkje ” la det skje heller Kva det var som gjorde det, ja det veit du Og du trudde på det, heilt til det glapp Då traff skuffelsen som ein pil i hjarte Det sveid så innmari At ein skuffelse kan verte så stor, hadde du ikkje trudd Den må berre sige av i fred og ro Ikkje anna å gjere med det Du skulle ikkje tillatt den å ta plass i fyrste omgang Men du tillot den å ta heile deg Gjennomsyra inn til beine, av rein og skjær skuffelse, men tårene rant ikkje Du ville ikkje gråte
Ingen varsellamper Men jo, kanskje en liten flamme av rødt Bare ikke mye Så er du der igjen Smertene jager, og vil rive deg i småbiter Det du hadde kontroll på så lenge, falt som et korthus Puff… nede for telling Igjen Smertene jager og drar deg ned Og det helt fordømte fortvilte er; øk dosen Smertene var frekke nok å ta mer plass enn de skulle Slike dager er som i en døs Det er så pass lenge siden at du har glemt litt akkurat DEN smerten Den gnagende, påtrengende og nedbrytende nervesmerten Lammer deg totalt, ja det er det som er følelsen Øk dosen Så roer det seg sakte men sikkert inn i en dvalelignende kokong Til den klekkes på nytt og på nytt og på nytt….
Mette Josteinsdatter Kvalsvik 19. januar 2025
#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt
🌹❤️🌹
En kronikers hverdag – kan det være Når smerter kommer og går, som et lokomotiv i fart, eller med et maskineri som til stadighet trenger tilsyn og overhaling Skinnet kan bedra, som bloggeren Frodith skriver om i et innlegg Om man skinner på utsiden så er det ikke alltid man skinner på innsiden Overflatebehandling, ta på en maske, gjøre dagen blid selv hvor trist den egentlig er – ikke alltid, men noen ganger Det kan være slitsomt bare det Det kan være en kronikers hverdag, men absolutt ikke alle kronikere sin. Det er så individuelt Smerte er individuelt og det som hjelper mot smerten eller plagen/plagene, er også individuelt.
