det er smak og behag det
nokon liker ditt og andre igjen likar datt
å kome skridanden i den kåpa ja….
smak og behag om du spør meg
men er det nokon som spør deg då
neida
smaken er som baken, kva no det mĂĄtte bety
smak
smak av Norge
kan vi smake landet vĂĄrt
tja det er vel mogleg
maten i allefall
den kan vel være smaklaus om du ikkje krydrar nok
smak
eit slikt rart ord om ein byrjar smake pĂĄ det
men nauta god smak sĂĄnn eigentleg
for buksa satt som eit skudd og genseren ogsĂĄ
god smak rett og slett
maten og smaken leikar i munnhola
og eksploderar i gana
noko for ein kvar smak
vær deg selv
i det minste prøv det, tenker du, og snur ryggen til
klarer det bare ikke
noe hvisker langt inne i hodet; ikke bra nok
annerledes
vær modig
vær akkurat den du vil være
men samfunnet liker det ikke
inn i deg er du “normal”
kan være deg selv
men det er ikke nok
det er ikke ok
hvorfor fĂĄr du ikke utfolde deg som den vakre blomsten du er
være deg selv, uten å bli tråkket på
å være eller ikke være, det er spørsmålet
være modig
være klok
være akkurat den du vil være
vær vakker i deg selv
vær unik
du bestemmer
eller ikke
vær….
Â
Mette Josteinsdatter Kvalsvik
2. januar 2024
Â
#minedikt #etdiktomdagen #tankerblirtilord
Â
Dette blei laga til frodiths januar-moro – også ville jeg bruke det igjen nå
Tusen takk kjære bloggvenn – for din inspirasjon, og evne til å få med andre bloggere og bloggløse.
Du inspirerer!
vi vet jo ikke lenger
for noen kan ha tatt over
tatt over livet ditt
identiteten din
er du du
er jeg meg
vet ikke
usikker rett og slett
kan vi stole pĂĄ noen lenger
stĂĄr vi bare alene plutselig
vĂĄr intelligens og identitet er tatt over, av ukjente
tror du pĂĄ meg
tror jeg pĂĄ deg
tror vi pĂĄ hverandre
er verden et sikkert sted
ser noen pĂĄ meg og deg akkurat nĂĄ
overvĂĄket
forfalsknet
bestjĂĄlet
identiteten tatt ifra
hvem er du
hvem er jeg
kan jeg stole pĂĄ deg
jeg synes du kan stole pĂĄ meg
skal ikke lyve
skal ikke stjele
men er det sant
hvem er vi
Den henger med bladene
Ser litt oppgitt og trist ut rett og slett
Men se da, det skal ikke mange drĂĄpen til,
før den strekker seg mot lyset, og ser lykkelig ut igjen
Det er nok ikke bare en drĂĄpe som skal til,
men det er en god start
NĂĄr det raknar totalt,
og maskane mĂĄ hentast inn, ein for ein
Halde pusten, fokusere,
telle til ti,
og gjere jobben, eller oversjĂĄ
Nei, gjere jobben, ikkje noka unnasluntring
Tunga beint i munnen,
ein og to og…. der…. alt på plass
Phu med tĂĄlmod gĂĄr det meste
Her blir det liv rai rai
Full fest, hæla i taket og tenna i tapeten
Liv – mye støy og høy musikk
Eller liv, det stille nye liv
Når noen fødes inn i denne verden
Er det liv laga liksom
Nytt liv ser dagens lys i den spede spire
NĂĄr liv gĂĄr tapt
Liv og død om en annen
Sorger og gleder
Hæla i taket eller tårer på et sørgende kinn
Liv, skjørt som porselen
Eller bare dama, Liv, som gjekk ned bakken
heile tida blir vi pĂĄmint
ser det sĂĄ tydelig
ingen er vi like
toleransen
tolerere forskjellene
sjĂĄ men ikkje reagere
høyre men ikkje kommentere
akseptere og la det gĂĄ
av og til mĂĄ ein det
la det gĂĄ
lukke augene og lukke øyrene, la irritasjonen og lydane passere
vi er ikkje like men vi er mennesker
tĂĄl oss litt
Det er sĂĄ mye man kunne gjort eller blitt
Mulighetenes marked er ubegrenset
Tenk hva som kunne blitt tatt tak i om man visste mer,
sĂĄ lenger,
eller satset høyere
Men her sitter man, og galt er det ikke,
selv om mulighetene har gĂĄtt forbi
Mye kunne man blitt og mye kunne man gjort
SĂĄ er det ĂĄ ta inn det som er,
og se fremover
Akseptere at sĂĄnn blei det ikke
og kanskje godt er det?
ho stod der med bøygd nakke
einsam
og blada falt til bakken
det eine etter det andre
raude og grøne falma blad, om ein annan
eitt og eitt
som om den talte dagane
så var det ikkje mange raude roseløv igjen
og rosa syntes det vart litt lettare i nakken
den strekte pĂĄ nakken og reiste hodet litt
gløtte mot sola som brått skein så vakkert på himmelen
og kjente varmen som seig gjennom stilken og ned i røtene
det smelta under henne
isen skaut fart og jorda vart mjuk
nĂĄkre fĂĄ roseblad stod att, eitt nytt falt til bakken
og rosa bøygde seg på nytt
dĂĄ sĂĄg ho den
ein spire heilt nede ved jordkanten
ein spire frå henne sjølv
eit nytt skudd pĂĄ stammen var i emning
lykka skaut fart som varme bølger opp igjennom
heilt til toppen av knuten, der dei siste blada stod
eg klarar meg tenkte rosa med stoltheit
eg klarar meg