Å du og du, sann – hvor tar du det fra. At rødsprengte stava kan gi slike gava. Inne i hodet det spinner og skinner – de herligste ord og de artigste linjer.
En rødsprengte stav og trafikkskilt og trær, gjørmete søle og gråskitten snø. Du fanger opp orda og tankene svirrer, tar noen bilder og vips noen linjer. Hva er det han skriver om – ja hva mener han nå?
Erotisk og pirrende – i all verden – en stav? Han kan dette karen, men er det å synde? En stav og ei søle – gjørme og ynde.
Han gir oss en klæm – og rusler hjæm Slik sjarme – ja grisete tanker – må le En pinne så våt der i gjørma lå Og bloggeren; kanskje er våren her nå.
Naturen siger på, og du siger på Det uendelige Naturens langstrakthet og ditt behov for å komme akkurat dit, ut i det langstrakte Tårene kommer snikende Det er så mektig Oppover, bortover, innimellom og forbi Det er så vakkert Lyset som til stadighet skifter, mellom skylaga og den klare himmelen Lyset leker, du leker, naturen leker Og du smiler Takknemlig for akkurat denne stunden Du og naturen Stillhet Mestring og ren lykke Naturen er uendelig – men du trenger ikke gå i det uendelige Du er der, midt i storheten – og bare tar inn Havet som suser og bruser og slår mot land, eller kommer gyngende på små bølger, duppende Bølgeskvulp og måkeskrik Havørna som seiler over himmelen Og du, så liten i alt det store Du tar inn, skritt for skritt Finner fred og ro i ditt indre, i de små og større turer Naturen gir deg styrke, og du stryker noen strå langs stien Tusen takk, sier du stille inni deg Tusen takk for at du ser meg på din måte Og at jeg ser deg på min måte Holde i en gren ned en bratt bakke; du hjelper meg, moder jord Med forsiktighet og respekt Selv om naturens krefter kan være sterke og ikke vise nåde, så er den der, i all sin prakt og all sin mektighet I den finner du din indre fred I fjell og fjøre – stier og steiner – en stille stund, en mestrings-seier – tusen takk kjære natur og moderjord
Å velge Så går veiene i forskjellige retninger Man finner ikke tilbake til det som var Ikke finner man frem til noe sammen heller “Gammel vane er vond og vende…” Å velge bort, se fremover, velge noe vanskelig som kan være bra Når veiene ikke finner tilbake til hverandre men skillet blir større og større Latteren som var så lett før, er påtvunget eller helt borte Gleden har gjemt seg Bare irritasjon sitter tilbake Å velge Velge for en eller velge for to eller velge for flere Sårt men nødvendig Det er livet som står der, og venter på valget du utsetter og utsetter Bjørnetjeneste – enten eller – du må stå i det
Mette Josteinsdatter Kvalsvik 4. januar 2026
#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt
En bjørnetjeneste er «tjeneste» med negative konsekvenser, egentlig en ikke-tjeneste. Ordet henspiller på en fabel av franskmannen Jean de La Fontaine (1621–1695). Fabelen forteller om en bjørn som ville jage ei flue fra sin herres nese med en stein, men kom i skade for å knuse herrens hode.
Dette brukes som et bilde på både små og store utilsiktede negative konsekvenser. Hvis man gjør barna uselvstendige med overdreven hjelp, er det en typisk bjørnetjeneste i tradisjonell forstand. kopiert fra nett
Når stillheita blir for klein Sei noko no då Men kva….. Utan å tråkke midt ut i salaten Så sa du noko, ikkje så morosamt som tenkt, men du sa noko Så måtte du allikevel til å ro, kraftig Når stillheita blir for klein….
Man tror man kjenner hverandre Men det som sitter langt der inne, er kanskje ikke delt Det kommer ikke ut Tåler ikke overflatens lys Eller, det går ikke å dele Tør ikke Vil ikke Ønsker ikke
Belastningen er for stor til å dele Bedre å bære tankene i et rom for seg selv Hvem interesserer seg for det indre Det vet du ikke før du åpner opp Om du skulle finne på det, å åpne opp Det indre, stor risiko Følelser, såre og sterke Kommer de til overflaten, hva skjer da Blir kjent på nytt, på en annen måte Respekt
Man tror man kjenner hverandre, helt til meninger deles Åpne opp og tørre dele, lytte Forståelse Da ser man hverandre kanskje for første gang på lang lang tid Redsle for å tape ansikt er stor Vise følelser Det er da mennesket kommer frem Du må bare stole på mottakeren
Fargen var så sterk, og du følte at dette var veien Malerpenselen for så forsiktig over arket Så skjer det som ikke skal skje, og hele fargespekteret faller over fargen Hvor var den sterke og vakre gule fargen Hvordan få den klar og fin igjen Hele arket er dekket av mørkt vann Du blander og tynner ut og tørker og visker, men det blir bare en stor mørk flekk av det hele Du kaster fra deg arket og glemmer hele greia Så en dag, du har energien i deg, vil du ta frem fargene igjen Malersakene står på rekke og rad i skapet Det første som møter deg, er et brukt ark Du snur det og husker fargespekteret som ødela Du studerer det og holder blikket på noe midt i katastrofeområdet Noe lite lyst titter frem Den gule fargen du syntes var så vakker, som hadde forsvunnet, lå der under alt det andre Der du hadde tørket og visket og prøvd å dekke til, lå den En liten dråpe faller av penselen, midt ned i krateret av farger – og en sol bryter seg frem på arket, midt i alt kaoset Fargen som var så sterk, kommer sivende ut blant alle de andre fargene og lager solstråler gjennom mørket Der er du, sier du smilende for deg selv Du lå der bare og ventet på at jeg skulle oppdage deg
Når du blir seksti – det er det nye førti, sies det Phu, heldigvis for det da! For det å være førti var jo helt topp det, eller? Da er det bare å nyte dagene, og når du blir sytti og åtti, så er det det nye femti og seksti… Og femti er også helt toppers – så dette blir bra Alderen er bare et tall Og du føler deg akkurat så gammel som du gjør deg Eller?
Er du gammel, og prøver på harde livet å være noe du ikke er Seksti er det nye førti, for du er sprekere enn noen gang liksom Tidene endrer seg og vi med de Bare vi ikke gjør for mye ut av det… Eller kan vi det Gjøre så mye ut av det som vi vil Hvem bryr seg! Joda det er mange som bryr seg Men hva så
Her er det bare å nyte De nye førtiåra – når de kommer Og de nye femtiåra når de kommer Vi henger med i stroppen så lenge det lar seg gjøre Årene kommer – om du er ung eller godt voksen Det er det med hvordan du omfavner tiden, kanskje Være litt ung og dum selv i de nye førtiåra og femtiåra Det er lov Det er bare du selv som kan hindre deg
Ting er ikkje viktig Materielle eigendelar du er redd for, men som kan erstattast om nødvendig, er ikkje viktigast Pengar og eigendelar betyr ikkje alt her i verda Mennesker kan ikkje erstattast, og betyr alt Ser du det? Verdien? Ting er erstattelige Mennesker ikkje Og allikevel er du så redd for tinga dine
Av og til, berre av og til, faktisk ganske sjeldan, så kan ein bli ganske så lei Ikkje så veldig ofte, men ein gong i blant Motet sviktar Tiltakslysta minkar Tonkane virrar Kva er vitsen liksom Tonkane, som berre lagar kaos, av og til eller faktisk ganske sjeldan Så går leidheita over og alt blir som før
