Det å ikkje blande seg inn La alle leve som dei vil Ikkje nevne , og om du nevner, være positiv Ikkje snakke ned Ikkje være nysgjerrig Ikkje være betrevitande Ikkje synse Sjå ein annan veg Trekke på skuldrane og gå vidare Nikke og være einig Nikke og være ueinig, men ikkje seie noko høgt Berre tenkje inn i deg; herregud at det går an
Korleis tenkje positivt, når du ikkje ser noko positivt i noko Og, kvifor ser du ikkje noko positivt i noko, når du berre har glede rundt deg Glede Eller alt ligger til rette, og du berre kan flyte i medvind Er det det som er lykka, å flyte i medvind Då burde du være veldig lykkelig Ta på eit smil og vise di takknemligheit For du har då ingenting å klage over Du har alt I alle fall nesten alt, kanskje Slik det ser ut frå utstida
Men, innsida er ikkje så tydelig Kven veit kva som skjer på innsida, bak smilet og dei glitrande augene Når tungsinnet siger på, er det vanskelig å tenkje positivt Det blir ein kamp mellom det gode og det vonde Då er det å telle på knappane, sortere ut dei mørkaste og kaste dei langt ut i ingenmannsland Når dei knappane er sortert og kasta, er det å snu alle dei andre, som ikkje er så mørke Ein etter ein knapp, og sjå dei for det dei er, fargane og glitteret Kva dei betyr Og finne tilbake til det positive i kvar enkelt For det ligg der, det positive Den ligg der, gleda Det er ikkje enkelt å berre flyte med heile tida Noko skal det være
Vi har alle vårt, ikkje sant Lyse og mørke, fargesprakande og glitrande, knappa Store og mindre, og nesten usynlege, heilt gjennomsiktige og klare som dagen Det positive leikar rundt og går i bølger Om du mistar ein knapp, er det ikkje alltid enkelt å erstatte den, å finne den same Men ein knapp ganske lik, går Kanskje like bra som den andre, meir synleg plutselig Den er festa godt, og du bærer den med meir forsiktigheit, for du vil ikkje miste den
Hun går stien gjennom skogen, som alltid En lyd bryter stillheten, og hun kvepper til Er det andre der Hun ser ingen, det er helt stille igjen Et ubehag sniker seg opp langs ryggen Hun føler seg plutselig utrygg Hva eller hvem kan det være Er det noen som vil henne vondt Noen som vil skade henne Hun øker farten, plutselig redd på kjente stier Nesten så hun angrer på turen denne dagen Hva om noe skjer Det er helt stille igjen, ikke en eneste lyd Det som var trygt og stilt har blitt til redsle Tankene løper løpsk og fantasien like så Der fremme er åpningen, og hun går med raske skritt Phu, hun klarte det, og ingen var bak henne Hun kan skimte en hjort i det fjerne, det var nok den som laget lyd Hun rister på hodet og går ut i lysningen Det kommer noen mot henne, og hun hilser Hvorfor gjør det henne utrygg å gå alene gjennom skogen Hun har hørt for mange eventyr, og sett for mange filmer Ja det må være det, tenker hun med seg selv, og smiler litt Men, man vet aldri hva som kan skje når man er ute alene, ikke sant Tankene kan løpe løpsk og fantasien like så, da har man det gående Hun er hjemme og alt er vel En ny krim har komt ut, og hun setter seg godt til rette
OOooobs i did it again… Snakka over evne og gjorde meir ut av lite Peisa på og tenkte ikkje over det før det var for seint Nødvendigheita av å legge ekstra på, var unødvendig Men faktoren i forteljinga tok av og du høyrde det ikkje før det var for seint
Er det ikkje betre å vite at du har gjort noko Om så var, berre noko lite Ein liten innsats Du tenkjer på det, og er einig med deg sjølv Den vesle innsatsen kan være avgjerandre for så mykje Liten eller større innsats, alt eller ingenting Eller, noko midt i mellom Det står kanskje ikkje på innsatsen Det står kanskje meir på vilja Men, noko har du gjort, og du er glad for det Vilja er til stades, du må berre finne den når du treng den
Når det blir stilt, hvem snakker dine ord da Når det blir stilt, hvor er du da Når det blir stilt, merker du det da Når det blir stilt, savner du meg da Når det blir stilt, blir alt borte da Når det blir stilt…..
Er det ikke merkelig vel, hvor forskjellige vi er Eller, det er vel ikke merkelig i det hele tatt Vi er alle hvert vårt individ Gener vandrer Noen har de genene, og andre har andre gener Vi arver noe etter våre forfedre, som vi kan kjenne igjen hverandre på Du er lik den, og du gjør akkurat det samme som den Sammenligner Så er vi forskjellige Det du tror er slik eller sånn, er noe helt annet Og har du lov å bli skuffet, rette på Eller, du må ta det for det det er
Vi skaper vår fremtid slik vi ønsker og håper den skal være, og bli Drømmer blir til langs med, og noen går i oppfyllelse, og andre knuses Vi har alle våre drømmer, helt sikkert Din drøm er mest sannsynlig ikke min drøm, og omvendt Og det du ser, er slik det er for de det gjelder Kanskje vil de ha det slik, kanskje er de i forbedring Kanskje er det ikke slik neste gang Ikke alle har det som deg Ikke alle ER som deg
Det er ikke sikkert DIN måte er den rette Det er ikke sikkert DITT syn på ting er det rette Akseptere at vi er forskjellige, og vil ha det forskjellig, er nøkkelen Ikke rette på, korrigere, snakke nedsettende og rynke på nesa La de rundt prøve seg så godt det lar seg gjøre Alle må få en sjanse Du har kanskje fått din, og klarer deg godt, du har lært ditt langs med De andre er i startgropa, og har annet syn Det er sunt det, og som det skal være Og spør de om råd, har du kanskje noe å dele
ikkje være så hard mot deg sjølv du er bra nok du er god nok sjølv om du ikkje meiner deg perfekt så er du perfekt i mine auge for kva er det å være perfekt å aldri være bra nok aldri være god nok å strebe etter noko du ikkje veit men du vil ha for meg er du alt for meg er du perfekt så ikkje streb etter noko du ikkje veit kva blir til sjølv om det er akkurat det du vil du ser på alle andre slik vil du være men sjå deg rundt lykka er over alt
alt er perfekt i nokon andre sin auge der og då det perfekte det finnes nok ikkje eller det finnast kanske men kva er det det er det du som må finne ut av vi er som vi er nøkkelen er å akseptere ikkje alle er lykkelige ikkje alle er glade ikkje alle er einsame ikkje alle er to ikkje alle er smale ikkje alle er tjukke men mange er slik midt på og lykka finner du i deg
Høge skuldra, dei gnissar snart opp i øyre Du veit du skal slappe av, men så snart du trur du gjer det, kjenner du det gnissar ved øyreflippane Off, skuldrane er sky-høge Du trekker dei ned, hakk for hakk, til du kjenner nakken er der, fri for blokkering Litt skakke og skeive, men dei er nede, skuldrane Og ikkje nok med det, dei er stokk stive, både skuldre og nakke Sukk! Tøye og bøye, frå side til side Fram og tilbake og opp og ned Høge skuldre, berre styr med dei Tenk å hatt lave skuldre, det hadde vore noko det Sluppe å klø opp i øyrespissane Men, med høge skuldre er det godt stød for nakken, ikkje sant Lave skuldre, då blir det trekk i nakken, Det er noko med alt