Du er sammen med venner og snakker om alt Bordet fanger og det går ikke ut døren Det blir igjen, og ingen snakker om det siden Om bordet er rundt eller kantete, så fanger bordet Du er trygg på det Og kommer det for øre, noe ingen andre skulle hatt kunnskap om, då har bordet flere hull, og bordet fanger ikke lenger
De gikk stille tilbake til sitt To stod igjen, ville ikke slippe taket Kjærligheten var så stor, og da de endelig fant hverandre igjen, ville de ikke gi slipp Så mange år, så mange dager, så mange timer, med bønnen om å bevare det kjæreste de visste om All uvisshet, all smerte, all hån og forakt Alt var visket ut i denne stund Sammen igjen, der kjærligheten vant over smerte og hat To mennesker som bare ville være sammen, men ble fratatt alt de hadde og trodde på Ribbet til skinnet Aldri om de fikk ta det som var gjemt innerst i sjela Sakte viskes tiden ut – de to fant veien tilbake – gjennom slagmarkens herjinger Det var aldri for sent – bare tiden stod imellom Kjærligheten viket aldri
Tankane vil nedover bakken Nedover bakken i full fart Men du vil ikkje ned DEN bakken Du vil ikkje havne i grøfta – kjenner at farta øker på, mister kontrollen Nei – ikkje denne gongen Djupe bremsespor – det ryker i bakken Stooooop! Hal i å dra! Drahjelp Opp igjen Den strake vegen, og oppover
Gleden, hvor er den Finnes den i hverdagen, og over alt Kan gleden påtvinges, eller må den komme naturlig En gledes-vane Finnes hverdagsgleden der, uten at vi i det hele tatt tenker over den Tar den bare for gitt… Kan vi venne oss til å ha gleden rundt oss hver dag At gleden sniker seg inn som om den blir en vane i hverdagen Ja, for her er det glede uansett her, for det er en vane Gledes-vaner rett og slett Da er vi kanskje egentlig blitt avhengig av gleden Vi klarer oss ikke EN eneste dag uten glede Og hvorfor skulle vi klare oss uten gleden Gleden har jo blitt vant til å være der, hele tiden Gledes-vanen er bare så herlig Glede i hverdagen og glede i festdagen Glede i noe hver eneste dag En liten glede, og vi har vent oss til den, på en finurlig måte Vi tar den ikke for gitt, men vi tar den ikke som en selvfølge heller Vi kan venne oss til gleden, og vi kan la gleden bli en vane Vanen henger ved oss og derfor gleden også, etter litt tid Vi vil bare ikke venne oss av med denne vanen, for den er så god En vane som gleder hver dag, er en god vane
Finurlig betyr utspekulert eller listig. En mekanisme kan være finurlig eller noe kan være utført på en finurlig måte. Et annet eksempel: På finurlig vis fikk de overtalt meg til å bli med. kopiert fra nettet
Akkurat når du føler det går rette vegen, alt går etter planen, så slår det sprekker Det startar alltid med ein liten sprekk Så kan det gå dagar utan noko skjer, og den sprekken er godt bevart, men ikkje reparert Du skulle reparere den, men det kom endå ein sprekk, og ein til Så sprakk heile greia Skuffelsen sig på, men du klarar ikkje gjere noko anna enn å innsjå det Mislykka? Nja, ikkje heilt det, men sprekken burde vore unngått Då er det berre å koste opp bitane, og starte på nytt Du veit du klarar det, berre du lar være å falle for fristelsen Du veit at det berre er EIN bit som skal til, så er fyrste sprekken eit faktum
det er en dag for alt det er en dag for navn det er en dag for vafler det er en dag for kaker det er en dag for psykisk helse det er en dag for utetid det er en dag for innetid, eller kanskje ikke det er en dag for fødselsdag det er en dag for merkedag det er en dag for mor og det er en dag for far det er en dag for vinter, vår, sommer og høst det er en dag for å stå på det er en dag for…. i dag er det DIN dag det er en dag for noe, uansett hva det er hver nye morgen er en ny dag som skulle blitt feiret men det er bare for slitsomt til tider det er for slitsomt å stå opp og orke dagen orke strevet med å komme i gang orke å slå opp øynene orke å bestemme seg for å smile det er en dag for å ta seg sammen er det det, en dag for alt dagen rommer alt – og du aner ikke hva som skjer dagen starter nå
Ut på tur og aldri sur Det er det du tenker, lenge før turen er i gang Niks! Lenge før turen er klar, har du ingen tanker om turen i det hele tatt Du vil helst bare gjøre ingenting Men det blir ikke noe av det Så ut en tur MÅ du Bare for å få hjula i gang liksom Men, hjula er jo allerede i gang ved første skritt UT av senga Da er dagen i gang Og de første skritta, ja de er de tyngste av alle skritt på hele dagen Stiv og støl etter en natts søvn, vaklende til badet; au åh huff Da er dagen i startgropa
Så er det turen da Er vel ikke så mye å planlegge Få på fottøy og sprette ut Joda det kan være sprettent til tider, men ikke alltid Liten eller større tur, det er det du tenker mens sko og jakke kommer på Matpakke og ryggsekk, eller ikke Så er du ute av døra Det blei ikke matpakke, ikke ryggsekk og ikke drikke Ikke et eple en gang Da blir det tur etter de forholda da Helt til du bare har gått og gått og gått og turen brått blei lenger enn lang og planlagt blei ikke noe av Ikke etter forholda i allefall
Ut på tur aldri sur – det er noe med det – brått er smilet på plass og kroppen har gått seg varm, og det er liksom ikke noe tiltak lenger Bare gå gå gå! Så er det godt komme inn døra igjen, sette seg og ta den etterlengtede kaffekoppen, som egentlig burde vært med på turen Neste gang, tenker du, neste gang må det planlegges litt mer Neste gang, det er vel neste dag det…. Den korte runda passa akkurat inn der Ut på tur!
Hodet er så vidt over kanten Øynene skriker etter hjelp Ingen ser din vei Du synker, og klarer nesten ikke se kanten lenger Panikk Da tråkker du på noe, drar deg opp mot kanten, og der, endelig, får du tak
Du står plutselig støtt med bena, og kjenner fast grunn under deg Du har hodet over kanten og ser tydeligere Det er ingen der som ser deg Men du ser koppen og glasset, står der som alltid Kaffe og vann, du må ha det
Sakte men sikkert går du gradene oppover Stødigere og stødigere, med fast grunn helt opp til kanten Så ruller du over kanten, og lander på siden Latteren kommer som fra en løs kanon Du klarer ikke stoppe Du ler så krampen nesten tar deg Du klarte det, med egen hjelp
Tankene dine tok deg hele veien tilbake til start Med hodet over kanten, hele kroppen mer i vater, og med latter som sitter løst, tar du et pust som går helt ned i magen Du kjenner det, at pusten når bunnen, før den sakte siver ut Du er tilbake Kaffen er kald og vannet er lunkent, men det gjør ingenting
Ein buffer for baksmell og ein buffer for framsmell Ikkje sant?! Då er du liksom forberedt på det meste, som overraskelse eller impuls, framom eller bakom Phu, heldigvis tek du det med den største ro Kunne vore krise, men det er ikkje noko å rope høgt om Framsmellar og baksmellar, det er noko med det, okke som