du faller uten forvarsel det bare skjer og du føler du forsvinner innover og nedover synker sakte men sikkert til du henter deg inn og bremser opp pusten trekkes helt ned i mellomgulvet du holder den der bare bitte litt ekstra for å kjenne du lever så puster du ut og lukker øynene du faller ikke lenger og tilstedeværelsen siger på du er her igjen åpner øynene og trekker pusten dypt det bare skjer av og til at du føler du forsvinner innover faller nedover og synker mot det ukjente så puster du helt ned i mellomgulvet og forbi du er her igjen
det bor noko i oss alle redsle kjærleik styrke sinne underdanigheit kampvilje pågangsmot tristheit det bor noko i oss alle om det er glede eller sorg som inntar vårt indre så bor det noko der du kan tenkje for deg sjølv; tiltakslaus men kva veit du
du føler det stopper opp stille stille og helt tomt det suser i ørene og det er eneste lyden du hører, suset blikket fanger ingenting nesten som det svartner et lite øyeblikk så er du tilbake sakte men sikkert det flimrer for øynene du hører stemmer rundt deg og du smiler borte noen sekunder en liten “time-out” på en måte rister sakte på hodet og er der igjen “falt bare i tanker” sier du dere ser utover vannet, trykker dere nærmere hverandre der på benken hva tenkte du på da ingenting
ingen er perfekt absolutt ingen det er vel soleklart det ikkje sant at ingen er verken feilfri eller perfekt korleis ser dei ut dei som er perfekte kva og kven er modellen for det så vakker kan du være, som berre juling men er dèt det å være perfekt er det dèt å være feilfri, å være vakker dyktig og rik med alt du kan ynskje deg perfekt
det perfekte livet det er der lykka er, bak penger og makt men det er vel å tru litt for godt kanskje ingen er perfekt og ingen er feilfrie noko har nokon gjort, som gjer at det ikkje er så glamorøst som det eigentleg er, på baksida, i det skjulte men kva så den om det og du om det
lykka i livet er heilt andre ting kanskje enn å hige etter det perfekte åååå det er så vanskeleg kjem du i mål er vel spørsmålet eller set du deg ned med fornøgdheit og tenkjer; ah så deilig, ditt liv, di glede, di lykke, ikkje perfekt og heller ikkje feilfri so what!
Kven hjalp deg på det værste Du tenkjer på det, då alt var det reinaste kaos Hjerna var omsnudd og nervane låg på utsida – utan at nokon såg det Kven hjalp deg? Du ville ikkje at nokon skulle vite Du ville ikkje at nokon skulle forstå Trudde det var til eit nederlag å sjå Spent som ein boge, for at noko skulle skje Berre du klarte deg så lenge…..
Du måtte halde ut akkurat så lenge…. til alle var trygge Då kunne du senke garden Når angsten byrja sive ut, lettelsen ga frå seg eit gedigent sukk, og kroppen brast i tusen knas Allikevel var du stille, det var for lenge sidan no Bearbeidelses-prosessen var i gang
Fortida rasar forbi Det flimrar for augene Så lenge sidan Men allikevel, som det ikkje er år imellom Du ser deg sjølv ta farvell – står ved ein benk i kyrkja Du er berre tenåringen sjølv Ung og umoden, men allikevel som ein vaksen, trur du Veslevaksen
Livet skjer der og då – time for time Kjærleikssorg og forelskelsar om ein annan Ung og framadstormande, usikker og sikker, på same tid Lagar eit sjølbilde på vaklande grunn Så skjørt og på same tid med styrke og kraft Du høyrer noko, og tek det til deg, rettar ryggen, men ikkje for mykje Du elskar folk og elskar utfordringar, og tek ting på strak arm Ingen redsle, berre pågongsmot
Fortida rasar, og det flimrar for augene Så lenge sidan, men allikevel som det var i går Redsle for alt Frykt for så mykje Raseri for så meget Du elskar og hatar – og det går ikkje å kombinere Du gjer det allikevel…
Du løy for alle andre Du løy ikke for din kjære Du løy for deg selv Du løy for fasadens skyld Du løy for dine barns skyld Du løy for å skjule Du løy fordi du var skamfull Du løy….
Men vet du hva, så blind kunne du være Mange så, og mange hørte og forstod Hvorfor sa ingen noe da, når så mange visste Ikke alle, selvfølgelig, visste hva som skjedde bak lukkede dører For du blei flink til å pynte på, holde maska, med stive skuldre Var det en hvit løgn Var det nødvendig For å overleve, ja….
Tenk om eg brått hadde møtt deg igjen Etter alle disse åra Ei heil evigheit Korleis hadde det vore Hadde eg kjent deg igjen Hadde du kjent meg igjen Tenk om.. Hadde vi følte det vi ein gong følte, eller var vi som framande Eg hadde i så fall sluppe undrast korleis du hadde det Du var i live
Eg sat og tenkte pĂĄ det, at eg skulle hatt med den boka, mens augene vandra utover menneskehavet Men hadde eg hatt den boka, hadde eg ikkje sett noko rundt meg Eg hadde ikkje sett deg heller
Du har forsovet deg og våkner med et blunk Eller, forsovet deg….. du skal ikke rekke noe Men du har allikevel forsovet deg For du bruker ikke sove langt ut på morgenen Kikker på klokka og tenker; det er innafor Skal ta ditt vanlige svingtak ut av senga, og faller nesten i bakken Kroppen er stokk stiv Høyre side vil ikke lystre Du halter og går krokbøyd, vaggende forsitkig, skritt for skritt Hva i alle dager er dette Noe har satt seg fast i mellom alle ledd – fra topp til tå Musklene uler Noe herker noe så innmari Klarer du dette, da er du god, tenker du for deg selv
Så moer det seg sakte til Noe siger av og strykes utover – det fordeles på en måte, og gir litt mer klar bane for å bevege kroppen på en mer naturlig måte Så har dagen begynt På en litt annen måte denne morgenen, men ikke helt uten om det vanlige heller Det var bare mer forsterket denne gangen Kroppen protesterer høylydt – og du må ta det helt med ro Det skremmer deg litt Det er smerte du går med døgnet rundt, men som på en eller annen måte firedoblet seg over natta Periodevis, heldigvis Så, det er dette med å lytte til kroppen Har lært det nå, tenker du, og tar en sup av fersk kaffe med en liten melkeskvett i
Den nye dagen starter mer forsiktig Ingen planer ennå Men det blir nok en god dag allikevel En kronikers smerte vises ikke alltid på utsiden Kroppen gråter på innsiden Hyler av smerte, til tider Men det vises ikke Du har tatt på fargeglade klær og et strålende smil Usynlighetens smerte-skjold Ny dag og nye muligheter
