Solnedgangen forsvinner – nesten før du rekker oppleve den Vakkert avrunder den dagen Og det siger mot natt – før sola enda en gang står opp og tar ei ny runde Det er det å oppleve den, det magiske, og kjenne hvordan jorda tar imot og gir ifra seg Uten sola og vannet, klarer vi ikke bestå Tusen takk for at du er med på dansen der ute
litt kvar dag berre litt altså ikkje meir ikkje mykje berre litt unne seg litt ikkje stappe i seg korleis klare det når fristelsen står der og skriker mot deg akkurat det du har lyst på der og då smaken setter seg i alle smaksløkar og “craving” tar makten over deg du spiser til du ikkje orker meir og du spiser litt til da er du ferdig “craving” er fornøgd og kroppen roper etter hjelp vondt i magen kvalm men du har tilfredsstilt ropet fra det indre denne gangen ikkje fleire slike “stappe i seg”-tilfeller tenker du heilt til neste gang tankene surrer rundt noko du veit ligger i skapet du vil ha det du vil spise det berre må ha det neeeeeeei jauda og tankene og “cravingen” får viljen sin igjen du synker sammen i skuffelse når skal du bli sjef over eigne tanker og følelser sukkerhungrig eller salthungrig det skjer noko uansett og når du minst forventer det eller du planlegger det og det går over styr enda en gang kroppen dirrer av sjokkartet fornøyelse magen roper etter hjelp alt for mykje aldri meir
Favorittida av heile året Fargane eksploderar Varmen sig nedover nåkre hakk, stabiliserar seg på meir kulde Blada fell, eit og eit, høgt fra oven, og ned på bakken Trea står der nakne og ventar på nye skudd Men så klart, det er ikkje alle som mistar drakta si Nåkre står bladfulle året rundt Grønare enn nokon gong, denne årstida
Det som ser ut som forfallets årstid, er rett og slett rikdom Utviklinga som visnar hen, og lagar tepper på bakken Dei lyser mot deg, haustens fargar Sola skin mellom nakne trær, og blinkar gjennom spindel og visne blad Favorittida av heile året Fargane har eksplodert og falt til jorda
Det er stille ute no Graden har sunket sĂĄpass at isen har lagt seg Beskyttar den, isen, eller er den berre glatt og farlig Favorittida smilar mot deg i all sin prakt Fargebonanza ein isklar dag
brått er den i øyre og surrar kvar i alle dagar kom den frå inn i håret og surrar meir sørens floge altså vifter med armane og prøvar ta den den fyk over alt berre du åpnar ei dør, snik den seg inn ligg der og lurer til den kan gjere eit surr surr surr surr irriterande på alle nivå og det å få tak på den er ikkje enkelt rask som den er, surrar den vidare på jakt og nesten som at den ertar deg litt du jakter etter surret det er så irriterande at det går nesten på livet laust heilt til du har teke den av dage eller du har jaga den ut phu då kan du slappe av surr surr så er der ei ny ei opp i andletet ditt dei hersens flogene kva misjon har dei du eksploderar nesten men tek deg i det og får jaga den ut tenk at eit slikt lite noko kan tirre eit menneske så mykje
minnene du ser det sĂĄ tydelig for deg slik det var og hvor vondt det var at du aksepterte du visste ikke bedre naiv ble det sagt minnene smilet lurer men skyggen sniker seg innpĂĄ dum og naiv kanskje trodde du du skulle redde verden
hva er kjærlighet, kan man spør seg du visste det så godt trodde du men kjærligheten ble et kaos med mye smerter og piggene ute naiv ble det sagt minnene de blekner noen av de mens andre bare blir sterkere de du ikke vil ha hvorfor valgene ble som de ble du var vel naiv da men kanskje mest godtroende du ville tro det beste om alle så feil kan man ta
du prater for mye du prater for høyt du byr på deg selv du liker ikke stillhet du vil hjelpe alle du rekker det meste
puff så sitter du der med hodet i hendene hvem rekker deg når du trenger det da er det ingen som prater for mye ingen som prater for høyt stillheten trykker ingen rekker deg ingen strekker ut en hjelpende hånd
du prater lite du prater stille du byr ikke pĂĄ deg selv du liker stillhet du hjelper ikke mange du rekker nesten ingen ting
kontrastene du vil så mye eller du vil svært lite noen hjelper litt og andre ingen ting du strekker ikke til andre strekker til det meste puff skal du orke mer hvem ser deg når du trenger det du ser
eg lyttar til ditt indre høyrer stemma di ikring meg suset jagar gjennom vinden bruset slår inn med havets kraft eg lyttar til deg og kjenner ro og i mitt indre får eg sjelefred du vakre moderjord så sterk og svak
tenk eg svevar i evig tid på denne vakre lille kule eg dinglar lett og eg slår ei trille gyngar med i virvelvinden til eg ein dag mistar grepet og høyrer songen så svakt så svakt moderjord eg fall av er det du som lyttar no
av og til skal det ikkje så mykje til for å glede nokon det at du bryr deg viser omtanke eit smil ei hand å holde i gleda du føler der og da takknemligheita over vennskapet det skal ikkje så mykje til berre være tilstades tilgjengelig vise omsorg du betyr noko for nokon og nokon betyr noko for deg
livet suser forbi som et hurtigtog pĂĄ rette skinneganger full fart fremover du rekker ikke gĂĄ av noe sted det gĂĄr fortere og fortere sĂĄ vidt du mestrer ĂĄ holde i stroppen sĂĄ faller du du faller hardt og det suser ikke rundt deg lenger