eg er så redd for deg der du sit, som ein liten fugl kvar har det blitt av deg den gode favnen no er det ikkje noko att, nesten jau, det gode smilet og augene, dei er der men dei er langt vekk, på ein måte som ein liten fugl
vàr for alt redd for å være åleine og det skrik innom meg av fortvilelse veks deg sterk igjen lisje fugl røys deg opp ikkje flyg avgårde vær her
kva kan èg gjere utan om å sjå skjule gråten bittelitt dempe frustrasjonen og sinnet som ligg og ulmar dette klarar du mens lyset sakte brenn ut
å grue seg på førehand det er heilt uuthaldeleg rett og slett det øydelegg hode og kropp heilt mørbanka innvendig tonkane går på kryss og tvers totalt utsliten og utmatta tom pulsen går i hundre også var det ikkje noko å grue seg til allikevel men det visste du ikkje då
En gang for lenge siden var det en liten pike som gledet seg til å bli voksen Hun kunne rett og slett ikke bli fort nok voksen Alt hun skulle gjøre – alt hun skulle bli Drømmene var tusen på tusen Og det var irriterende å ikke bli voksen fort nok Hvorfor gikk det så sakte!
Alt bal med å være barn og skulle lære seg alt Hvorfor lære alt dette… er det ikke bare å bli ferdig med det da… Kan jo det meste! Veslevoksen til tusen, sikkert og visst Ja, tankene var mange og ideene på hundrevis Alt var mulig
Så kan hun sitte der og se tilbake på tiden som blei jaget etter Alle drømmene, blei de virkelighet? Om tiden blei verdsatt og tatt vare på, det er noe annet Slik er det – ikke ukjent Og har alt vært mulig, eller blei det mulige umulig?
når man ser seg i speilet og tenker; rynkene har kommet du er på den siden av livets vei men det har tatt tid å komme dit lang tid mange år
den gang da bekymringene var flyktige de var store og alvorlige uten holdepunkt alt var stort og alt var innen rekkevidde forfallet var ikke synlig
da man klarte alt og mestret nye utfordringer på strak arm tok sjanser og landet på begge beina fremtiden var langt der fremme en evighet til
nå er sjansene få risikoen for å falle i stedet for å lande trygt på begge beina, er større fremtiden har kommet, og er rett ut for døren hvert skritt er inn i fremtiden og snur man ryggen, ser man langt bak
var det så ille at du måtte holde det skjult du ville ikke dele det med noen og det gjør vondt å vite at du var årsaken dine handlinger dine ord du forstod det ikke med det samme men nå forstår du og det er helt ok selv om det ikke er det, ok så forstår du at slik er det for noen vet noe og du blir sett på med dømmende øyne møt blikket si noe det ligger så mye mer bak ikke hele sannheten er fremme så ikke døm du har ikke lov til det, å dømme men du gjør det for å beskytte
Om eg mistar deg, kva skal eg gjere då, mamma Då er du ikkje der for å svare lengre, når eg spør Eg som trudde foreldre var for alltid Ja det er dei, på ein måte Men at dei ikkje forlot oss nokon gong, om du forstår Det var ein tanke, sjølv om eg veit betre enn som så… Ønsketenkning, ikkje naiv Heller det at akkurat DU overlever alt liksom Supermamma Du som er mamma mi Du overlever det meste Men ingen overlever Akkurat det tenkjer vi ikkje på no Mamma, du skal være her, i heile verda Du har klart så mykje, også dette klarar du Av og til er det fysiske til stades, mens det indre har gøymt seg litt bort, og andre tider motsatt Ytre og indre styrke Inne i eit tomrom eller mørke eller bak ei låst dør Hugsar du Og det gjer du, hugsar, men kreftene strekker ikkje til lenger, slik som før Og eg tenkjer; om eg mistar deg, kva skal eg gjere då? Ingen overlever, det veit eg Ikkje eg heller overlever, men det tenkjer vi ikkje på no Det som betyr noko, er at du er her enno Og at eg er her enno Alle rundt oss, som vi er så glade i, er her enno, og det som er sikkert, er at vi ikkje veit noko om tida Dagen i morgon er ein ny dag I dag er i dag, supermamma
det er noko med det å skrive seg ut ut av sorga og sinnet kaste det ut og ned på tastaturet så det sprutar i bokstavar sinnet sårheita fortvilelsen gleda jubelen tårene latteren kjærleiken alt som vil ut kan få plass i tastaturets rekker så dalar bokstavar og setningar ned og ut det blir til noko og du les når du les, er det over det har roa seg då har det lagra seg og modna sakte men sikkert det er noko med det å skrive seg ut enten om det er av glede eller av sorg tusen takk
det gnager på innsiden kva som skal skje korleis det skal gå kva er mogleg og det gnager og det gnager tankane rasar tankekøyr bekymring redsle ansvar og det slit deg heilt ut tomt kvar skal kreftene kome frå inga lysning berre sorg og sinne full av avmakt frustrasjon som tærar det som er sikkert det stoppar til slutt mest sannsynleg av ein grunn som ikkje kan berast med rak rygg det gnager på innsida som maur uroleg og det gir ikkje land ikkje før det er trygt blir det det kan du love det at det blir trygt og ryggen verte rak igjen