på vennene, ta VARE på vennligheten, vis gjerne litt selv om du kan, dagen er blå og dagen er grønn, dagen er hvit – det er ikke annet enn livet det her, vi er alle borte – nå eller om litt, take it easy menneske but take it, det er ikke annet enn virkelighet vet du, snart er 1 0 1 inne snart er 1 0 1 ute – jeg sier: vennlighet varer lenge, ta VARE på vennligheten, ta VARE på vennene – HEI HEI! ta nå vare på hverandre.
Nu rinner solen op av østerlide forgyller fjellets topp og bergets side. Vær glad, min sjel, og la din stemme klinge, stig op fra jordens bo og dig med takk og tro til himlen svinge!
Utallig så som sand og uten måde som havets dype vann er Herrens nåde, som han mitt hoved daglig overgyder; Hver morgen i min skål er nåde uten mål han fritt mig byder.
Thomas Kingo Landstads reviderte salmebok 1923 no 810 vers 1 og 2
Vakre viser er æiller lange, og vakre ord ska en æiller tru. Hæin Even lik seg der det er mange. Hu Lise græt i ei sæterbu. Høna klukke og gauken gæl i li, og jinta sukke for den tronge kåpa si. Og æille kjerringer i Skravelbakka, ska snart få go`brød og biteti.
Utpå ettermiddagen kommer de første snøfillene og bakketoppen renskes for fiender før vi styrter nedover i ujevn siksak og vidåpen munn. Planen er å fange snøen før den legger seg.
—kom en liten vinter også kom det en stor vinter også kom det en vår med askegrått regn også kom det en sommer som ikke var noen sommer med en slags uttynnet vår uten fugl og med bare tynne blomster også kom høst og endeløse kjølig høst med iskald sno også kom den store vinteren og alri noen liten vinter eller noen vår kom
Ei tiggarhand rekkest fram under gatas lys, og alt ikring er glans, blendande kvitt og hardt.
Under byens novemberkveld: regn og skygge, der alt liv sluttar kring seg sjølv og gjer seg lite-, då saknar eg sola, -den store skaparen, under byens uverkelege skygge, viser livet fram sitt ufritt, då saknar eg sola, -den store frigjeraren.
Arvid Torgeir Lie Mot det ærlege lyset: Ordspelarens skygge Gyldendal