Når hunden er livredd – ja da er det ikke hjelp i å sitte hjemme i stua..
Der rakettene suser rundt nåva i ett sett fra tidlig ettermiddag og bare øker på utover kveldinga.
Da er det bare å kle seg, ta bilen fatt og lete etter turområder som er stille…
Forholdsvis stille iallefall….
Og med hodelykt!
Vi endte med å gå Heid tursti og opp til Hornseten.
Må si det var hakket skummelt da vi tok av stien og gjekk gjennom skogen og inn i mørket mot Hornseten.
Men jeg klarte det!
Mestringsfølelse!!
Når det er mørkt rundt en på alle kanter, og bare lyset fra lykta….
Jeg hadde noen sprøe tanker som føyk gjennom hodet….
Hva om….
Tenk om….
Bak buskene der………
Phu….
Så er vi oppe ved Hornseten – og skuer utover Herøy kommune – raketter og det vakre veret som kom vår vei.
Her skimter vi også Heid tursti – litt til høyre i bildet over og midt i bildet under…
#Fosnavåg
#julestjerna over byen
Det blei en god kveld – kjørende rundt i bilen etter turen her…. frem til midnatt 🙂
Sånn er det med hund, når den er livredd…
Og jeg skulle tidlig opp på jobb i dag uansett, så noe “hæla i taket” var ikke i tankene…
Og ikke til vanlig en nyttårsaft heller…
Orker liksom ikke “hæla i taket” lenger…
I dag har det vært en grei dag.
Jobb hele dagen, middag hos moderen og trøtt som et slakt resten av kvelden.
Hun liker ikke veterinærkontor…
Men av og til bare MÅ man…
Og i dag var det en slik dag.
VAKSINERING!
Og i dag måtte hun få tømt noen et par kjertler bak…
De var visst fulle… og de stinker!
Og dette pga av at jeg fortalte veterinæren at Leia har en vane/uvane med å “ake” seg ute på tur.
Og noen fortalte meg at det er bare bra – for da ordner hun opp med kjertlene bak, selv.
Men det stemmer ikke det da, i følge veterinæren.
Og når hun kjente etter, ja da var de i proppfulle av væske..
Tidlig lørdag formiddag og fjelltur for hund og menneske.
Det er så vakkert.
Men føler jeg bærer med meg sorg oppover i fjellet i dag.
Tenker en del på de som har det vondt.
Tenker på de som ser sine svinne hen.
Tenker på de som må forberede et siste farvel med noen nærme…
Føler at noen slår følge på turen oppover i fjellet….
Er så takknemlig.
Er så glad jeg er akkurat her og nå….
Griper om det jeg elsker her på jorden.
Komme meg ut og nyte hvert minutt jeg har anledning til.
Så kjenner jeg noe i lomma…
En kvist…
Hvor lenge har den ligget der?
Tar den frem og ser på den.
En ønskekvist?
Tenker på så mange, og tenker på noen spesielle.
Ønsker å sende ut energi og optimisme.
Kanskje har den slik kraft denne kvisten?
Iallefall setter jeg den fra meg i varden på Storevarden.
Og der lettet sorgen fra brystet også.
Turen videre mot Nerlandshornet og hjem var som en lek.
Kanskje er det noe i det?
Jeg tror det.
Jeg sender de varmeste tanker til de som sliter og har det vondt <3
opprant med regn og “nedrant” i vakker solnedgang.
Og en flott plass å oppleve dette vakre lyset inn i “blåtimen” – det er å rusle i Mulevikvegen mot Mulevika.
Og her liker hunden Leia seg også,
og spesielt om hun får løpe rundt etter den rosa frisbee
– eller den røde frisbee 😀
Men en tre-pinne gjør også lykka – bare hun får i oppdrag å “hente”..
Og på veien tilbake – over elva og opp mot parkeringsplassen – da blir det litt magisk liksom.
“Jeg tror slutten på all framgang er
å stå stille og tenke på hva vi har gjort til nå.
Fortsett!”
Leslie Caron
“Du var en gang vill!
Ikke la dem temme deg!”
Isadora Duncan
“Hemmeligheten til å lykkes er å hengi
seg til det.
Ingen har noen gang tatt imot,
vunnet eller oppnådd noe i livet
uten en dyp hengivelse.
Alan Cohen
“Hvis du ikke lykkes i første forsøk,
prøv.
Prøv igjen!”
William Edward Hickson
“Gjør det meste ut av deg selv,
for det finnes bare èn av deg”
