Jeg kom over en episode og blei helt lammet.
Ikke av selve Gordon Ramsay, men av de som får hans hjelp.
Mottakere som ikke tåler sannheten om sitt levebrød.
All kranglingen, høyrøstede utskjellinger, drama i høysete…
Og jeg klarte ikke konsentrere meg om noen ting.
Blei egentlig lammet av null selvinnsikt,
null toleranse for kritikk eller innspill til forslag om forbedring.
Når noen IKKE ser at det de gjør, kanskje er bitte litt feil..
Og at noen forbedringer kan redde mye.
LYTTE!
Dette med å ta imot konstruktiv kritikk – råd – veiledning – forslag.
Noen bare takler det ikke.
Hever stemmen og sier at ALT er alle andre sin feil.
Er vi litt slik; forsvarer vårt til “the bitter end”
Og SER vi ikke oss selv?
SAMARBEIDE
Joda, jeg tror vi ser oss selv, men av og til må vi bli gjort oppmerksomme på noen ting.
Ikke alltid de store tingene kanskje.
Og om man klarer å imøtekomme på en god måte, er det bedre å motta også.
Ikke gi alle andre skylden alltid, men gå inn i seg selv også og se litt ekstra etter.
Av og til er kritikk berettiget og andre tider ikke….
Ingen enkel balanse der….?
Men å ta imot en hjelpende hånd når alt raser sammen rundt en….
Og man får hjelp utenfra – dette med å prøve å ta imot…
Det snør himmelsk korrekturlakk
Over feilstavet sommer
Og hør bylarmen forsvinner
Under dalende flommer
Vi har hørt at ingen snøfnugg er like
Og sånne under kan en tenke på en stund
Jeg lener hodet helt tilbake
Og får et iskyss på min munn
Og får et iskyss
~¨~
Det snør stumme stjernesøstre
Fra usynlige munner
Og ør av angrepet fra myldrende lydløse sekunder
I dag inntas jorden av en himmelsk hær
Uten våpen tvinges hele byen i kne
Alt går litt langsommere her på jorden
Når hele himmelen faller ned
Når hele himmelen faller ned
~¨~
Takk for den unyttige snø
Til bry og til besvær
Nå inntas jorden av en himmelsk hær
Uten bomber og granater
Tvinges hele byen i kne
Alt går litt langsommere her på jorden
Når hele himmelen faller ned
Når hele himmelen faller ned
Hele himmelen
Når hele himmelen faller
Når hele himmelen faller ned
Anne Grete Preus
#snøkona og #hundenLeia
Og så mange #snøklumper man skal dra med seg i pelsen da….. 🙁
Hverken snøkona eller hunden Leia ser merkverdig fornøyde ut egentlig….
Nei, kanskje det er nok snø nå!
Det skal jo måkes også!
Men vi klager ikke!
Tenk så rart det er med ALT, av og til.
Hvordan ting kan snu.
Fra det ene øyeblikket til det andre.
Ting man har sagt og gjort er ikke nødvendigvis slik lenger.
At inntrykk og meninger sakte men sikkert snur.
Man får et nytt syn på ting.
Er det ikke godt vel – at av og til kan negative ting snu og bli bare godt.
Det går an!
Av og til –
når man har fått litt tid og ting har fått satt seg, seget på, og ryddet opp på innsiden,
sortert, makulert, vært enig og uenig…
Når man har klart å være sin egen psykolog på godt og vondt – så godt det lar seg gjøre ut fra eget ståsted…
Så finner man ut gode løsninger som varmer et hjerte…
Det går an..
Av og til går det ikke på første forsøk, og heller ikke på andre forsøk, men hva skjer så på tredje forsøk…
Akseptere, respektere, godta, forstå og kommunisere.
Nøkkelen ligger som regel nærmere enn man tror…
Det er dette med å finne den, og tør å låse opp…
Angsten..
River deg i filler.
Du flyter rundt, oppløst av vonde såre tanker.
Det sorte hullet sluker deg i en stor jafs..
Rundt og rundt og rundt, ingenting å klamre deg fast i.
Du mister grepet og suser i to hundre, nedover og nedover og inn i mørket.
Du hekter deg tilfeldig fast på veien og klarer bremse farta.
Snur deg og ser deg tilbake.
Vil du dit?
Klarer du veien tilbake?
Orker du kampen?
Og du prøver å plukke bitene, en for en, pusle deg tilbake for å føle helhet.
Har du noen gang kjent på angsten?
Liksom bare blitt liggende der du er og ikke klart å røre en finger eller et øye..
Angst i forskjellige former…
Angsten som lammer deg, gjør deg svimmel, kvalm, apatisk, livredd, folkesky, ensom, usosial og veldig dårlig psykisk og fysisk.
Angst, i små drypp eller store hav.
Angst for høyder eller trange og små rom, til angst for selve livet og hele verden.
Angst!
Noe så nedbrytende som å sitte med angst inn i kroppen og sinnet…
Som en tvangstrøye som strammes hakk for hakk til du ikke får puste lenger.
Angst!
Fy-ordet som ingen vil ta i sin munn.
Noe å flire av, hehehhe
Angst nei….
Også er det så mer vanlig enn du i det hele tatt klarer å forstå.
Fra de letteste angst-tilfeller til de dypeste psykoser.
Og for å være helt ærlig; JÆVLIG!
Angst som kommer av en eller flere hendelser i livet, noe du har opplevd traumatisk og som har satt seg i sjela og ikke vil forsvinne uansett hvor hardt du prøver å slette det.
For min del har jeg kjent på den sosiale angsten, og dette at kanskje ikke noen synes om meg.
Slike tanker man kan ha i oppveksten, gjennom barneår, tèn-år og inn i de voksnes liv.
Der det er mye som skjer og venner kommer og går.
Så er man heldig og finner sin gruppe der en føler tilhørighet.
Angst.
River deg i filler.
Du flyter rundt, oppløst av vonde såre tanker.
Prøver å plukke bitene, en for en, og pusle de sammen for å føle helhet.
Angsten, fienden som ligger og lurer, slår deg i bakken og slipper ikke taket.
Du fattar det ikkje,
når du ser valgmoglegheitene.
Kvifor valgte du som du gjorde?
Ting kunne vore så annerledes…
Om du berre hadde valgt rett
Kvifor såg du ikkje?