Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Da mamma fikk kreft…

Det er så lenge siden…
Jeg var ungdomsskoleelev tror jeg.. tror ikke det var på videregående.
Men hvor var jeg egentlig?
Jeg forstod i allefall ikke alvoret.
Jeg trakk meg unna – som om jeg brukte en forsvarsmekanisme.
Jeg husker mamma gråt og tante var der ved hennes side og trøstet.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg gikk ut.
Var hos mine venner.
Ung og uvitende.

Jeg vet egentlig ikke hva mamma gikk igjennom – for jeg var for opptatt – selvopptatt – uvitende og umoden..
Jeg vet i allefall at jeg stengte det ute.
Kanskje i redsle for hva kreft kan gjøre.
Jeg ville ikke miste mamma – og distanserte meg vel av den grunn?
Det er ikke lett å vite…

Alt hun gikk igjennom som jeg ikke har fått vite før jeg var voksen.
Voksen nok til å stille spørsmål og få svar.
Alle de tøffe periodene hun gikk igjennom.
Også tilbake på jobb.
Ingen nåde.

Så alle kontrollene med glede i hver ende!
Så vente til neste kontroll med skrekken og angsten for svaret –
og glede når det enda en gang gikk bra.

Så har hun vært kreftfri siden.
Ett bryst mindre – men kreftfri.

Mamma – så mye hun har kjempet for i livet med seg selv og med pappa.
Mye sykdom men også mye mestring og glede.
I kampens hete orker man ikke mer – men kommer ut sterkere og bedre rustet til neste fall.
For det har vært mange fall og klatringer.

Hun er sterk!
Kanskje har jeg arvet hennes styrke.
Ennå er hun sterk.
Et forbilde.

Mette Josteinsdatter Kvalsvik

#styrke #tankerblirtilord #hunersterk #kreft #mamma #dikt #etdiktomdagen #minedikt