Mennesket
vi er som vi er om vi er slik eller sånn
Blodet raser gjennom kroppen
hjertet banker
Slik er vi, født inn i verden som hun eller han
Så bestemmer vi oss etter hvert
hva vi frivillig vil bli
eller ikke bli
Noen er født i feil kropp,
noen vil heller leke med biler enn dukker og omvendt
Blodet raser gjennom kroppen og hjertet pumper
Mennesket
Du og jeg
hvilken rett har vi til å dømme
Og DU kaster den første steinen fordi DU har det rette svaret….
Disse dagane som kjem og fer… Det er sjølve livet det..
Og så nyt vi sola og alt det grøne og alle vakre fargar som strekkjer seg mot lyset og sola
Og vi strekkjer oss vi også
Så godt vi berre kan
Opp og utover
Hente energi
fylle på alle lager
Spare opp til mørkare tider
Men akkurat no er det lyst
og akkurat no ladar vi opp
akkurat no grip vi dagen
og akkurat no er det sjølve livet som er
Disse dagane som kjem og fer…
Når nokon ikkje bryr seg
så gjer det litt vondt
eller mykje vondt
Kanskje fordi
du bryr deg så mykje meir
og ynskjer det skulle
kome i retur
Ein kan ikkje returnere
det å bry seg
men ein kan gi det vidare
Eller kan ein returnere det?
Men ein kan vise medkjensle
vise det med eit blikk eller eit smil
Det å ikkje bry seg
eller føle at nokon ikkje bryr seg
det er ikkje godt
Og kanskje har den som ikkje bryr
seg det ikkje godt heller
Eller ikkje veit eller ikkje tenkjer over
Det er så mange ting
som spelar inn
og tankane dei går sine eigne baner
Men når nokon ikkje bryr seg
eller set spørsmål
då er dei likegyldige då..
Eller berre mangel på empati
Det er noko med det
å bry seg
å gi og motta eit smil eller eit nikk
Eg ser deg…
Ikkje noko meir trengs..
men eg ser deg…
Er døden begynnelsen?
Eller…
Når man tenker på dette..
For jeg vet jo bare om MITT liv… fra barnsben av og fremover
Jeg vet jo ingenting om tiden FØR min fødsel for da var jeg ikke til
Men hvor var jeg da?
Var jeg en energi som fløt rundt og fikk sjansen til å gjenfødes?
Har jeg vært her før
Hvem eller hva var jeg da….
Er døden begynnelsen?
Mette Josteinsdatter Kvalsvik
et svar fra bloggeren Solliv til et dikt jeg hadde…som gjorde at jeg laget dette lille diktet
Det er så tungt
av og til
å løfte hodet
bære det på skuldrane, over nakken
Det er så tungt,
og ikkje visste eg at hodet var så tungt
at eg nesten ikkje orka bere det
Godt det berre er av og til
at hodet føles så tungt…
Eg trur ikkje det er berre bekymringar som tyngar,
sjølv om det sit i hodet, som det seiast..
Du kjenner deg igjen
smerten er ikke ukjent lenger
Men den er slitsom hver gang
Og du bakker ut
rygger ut døra og vil snu
skrue timene tilbake til den gode dagen
Men det går ikke
for her og nå er det smerten som har tatt over
og du må stå i det
Jobbe deg ut av det slik du har gjort før
For tenk så heldig du er….
Du kan jobbe deg ut av det og la det ligge der når du lukker døren,
for en stund….
Det er ikke alle som kan gjøre det