…styrke og mot kan ikke alltid måles i medaljer og seirer.
De måles i de vanskelighetene vi vinner over.
De sterkeste menneskene er ikke alltid de som vinner,
men de som ikke gir opp når de taper.
Lørdagen og søndagen har liksom gått litt i ett….
Det har kommet noen regnbyger innimellom alt det opplette vèret…
Og jeg har vært helt alene i min egen svære… alenetid med min elendighet om man kan si det slik.
Jeg og hunden Leia
Har trengt stillheten som har vært, det å ikke gjøre noe, eller måtte forholde meg til noen…
Sånn er det når man sliter med helsa og kroppen sier ifra.
Jeg har lært meg mer eller mindre til å lytte – og nå trengte jeg stillheten rundt meg selv.
Er det egoistisk?
Jeg hadde ikke taklet hverdagen om jeg ikke kunne trekke meg tilbake en stund, si ifra at nå trenger jeg litt alenetid….
Ja, slik er det med meg i allefall…
Jeg vil jo som oftest at det skjer noe HELE tiden… være høyt og lavt og engasjere meg… til det går litt over streken, litt for langt, og energien butter imot og gnisten gnistrer ikke lenger…
Da må gnistene samles og fylles på i all stillhet og ro
Men tur rundt i bygda har jeg klart 😀
Og “Hanen i sølepytten” som bloggeren Natheless så her en gang hun vandret langs veien og naunstrekka, uten at jeg visste hun var her…. han var fylt opp til randen av regn igjen, etter lang tids tørke…
Og paraplyen er god å ha med når det kommer regn av og til 🙂
Nå er det søndag ettermiddag – det har vært en litt lang og kjedelig helg for min del, men det er godt å hvile ut og bare ha seg selv å forholde seg til, pluss Leia da 🙂
Søk den spesielle mentale holdningen
som får deg til å føle deg levende
på en dyp og vital måte,
sammen med den stemmen som sier:
“Dette er den virkelige meg.”
Når du har funnet den holdningen,
må du følge den.
Forskjellige gjøremål…
Hus… tak… vindskeider som må skiftes og vepsebol som er tomme… 🙂
Heldigvis for tomme vepsebol!
Og god hjelp med vindskeider også blir det nytt dekke på tak ut på høsten 😀
Alltids noe med hus…
Herlig med god hjelp!
Et lite minne – min bestemors pikenavn <3
Det er fra konfirmasjonstiden på tidlig 1900 tallet
Jeg husker henne knapt – da jeg var bare 4 år ish når hun døde fra oss.
Kreften tok henne så alt for tidlig.
Ei bestemor som vart ukjent for meg,
men lever gjennom fortelling fra de som husker og kjente henne
Min pappa sin mamma <3
Blåklokkene som kommer igjen og igjen – år etter år og like vakre
Gjenglemte ting og tang….
Sikkert ikke savnet heller..
Det være seg en sokk, ei bukse til en liten en eller ei badedrakt som har vært i havet og svømt…
Ting kommer og går – som alt mulig annet…..
Kalver blir til kuer osv….
Og tomater blir grønne – gule og til slutt røde…
Livet går hånd i hånd med alt det andre……
Av og til føler man bare for å gi opp…sukk..
Gi opp litt…
Man blir lei og ser ikke lenger frem enn nesetippen…
Dette er tanker om egen helse…
Ortopeden har sagt sitt…. og smerte vises ikke på røntgenbilder…
Slitasje og trange forhold….
Ikke anbefalt å operere akkurat nå – korsrygg – kan bli vellykket og kan like godt ikke bli bra i det hele tatt..
Leve med det – det kan bli bedre – det kan bli verre – det kan også bli som det er…
Du må ikke jobbe fulle dager…
Du må jobbe halve dager…
Du må ikke jobbe så mye…
Det er en grunn til at du er uføretrygdet fra før av….
Du må roe ned….
Du må trene men ikke mye – ikke tøye for mye…
Du må
Du må ikke
Også vet jeg alt dette fra før av – nesten…
Men forandringene siden 2017 sier sitt…
En nummen høyre fot kan bli bedre eller kan bli slik i lang tid…
Skoliose i nedre del av ryggen….
bla bla bla
Det kommer til å være slik….
Og jeg må ta det mer med ro!
prøve meg frem og ikke ta i for hardt….
Som en sorg kommer tankene snikende på – men det er realiteten rett og slett.
Og når jeg er ferdig med å synes synd på meg selv – da gyver jeg løs på utfordringene!
Tøye grensene bittelitt også går det seg til denne gangen også.
Det er bare det at det er bittelitt slitsomt hver gang kampen på taes…
De to viktigste tingene jeg har lært,
er at du er så sterk og mektig som du
tillater deg selv å være,
og at den vanskeligste delen
i alt du gjør, er
å ta det første skrittet og den første avgjørelsen.
I dag er det et bitte lite jubileum her til gårds…
Et helt halvt år som kjærester!
Selv om vi har kjent hverandre i hele “nesten” tre år,
så har vi vært kjærester nå i et halvt år.
Fra 20. januar til 20. juli – hele seks måneder.
Man merker at tiden flyr.
Så i dag blir det middag hos meg!
KVEITE står på menyen
Og for en måned siden fikk jeg et vakkert smykke av min kjæreste,
og i dag gir jeg han et vakkert “maritimt” smykke.
Vi feirer bittelitt denne datoen hver måned 🙂
Selv om HVER dag er en dag å feire <3