Av og til ynskjer eg det, at eg sank tilbake til barneĂĄr.
DĂĄ tida ikkje gjekk for fort og evigheita lĂĄg framom meg.
Eg tenkjer slik av og til,
nĂĄr eg innser at ĂĄra gĂĄr sĂĄ alt for fort.
NĂĄr eg innser at nokon er borte for godt,
og at vi ein etter ein brĂĄtt forsvinn ganske fort.
Av og til tenkjer eg: “Stopp karusellen – eg maktar det ikkje!”
Av og til, men ikkje sĂĄ ofte.
Det skal ikkje funderast for mykje pĂĄ slikt.
NĂĄr du stĂĄr der naken,
og venter pĂĄ dommen.
Ja, det gĂĄr enten eine eller andre vegen, ganske sĂĄ brĂĄtt.
Men du er heldig.
Du har fĂĄtt enda en sjanse her i livet.
Livet i gave.
Det er slik du ser det,
for du sĂĄg livet suse forbi.
Alt du ikkje hadde utretta,
ville oppleve,
familie og venner,
ja sølve livet.
Var det over?
Ingen veit.
Men ein ting DU veit,
er at i dag fekk du ei gave større enn alt.
Du pakka ut livet enda ein gang.
Ein ny sjanse.
Og eg som sit og lyttar til dine ord,
lar tĂĄrene renne.
SĂĄ lite veit vi frĂĄ den eine dagen til den andre.
Livet,
skjøraste porselen.
Berre eit knips.
Grip dagen, for du veit aldri.
Så lett høyrest det ut,
og kanskje er det det vanskeligaste,
det ĂĄ gripe dagen og leve livet.
Den gode praten venninner imellom.
Ingenting ĂĄ skjule,
ingenting ĂĄ tape.
Alt er ĂĄ vinne,
dele og lytte.
Dele det meste av gleder og sorger.
Latteren sitter løst og spøken like rundt hjørnet.
Så like – samme humor.
To bestiser – venninner,
og den gode praten.
Ingen dag er lik.
Inga smerte er lik.
Ingen skjebne er lik.
Man lever side om side,
og ser kvarandre frĂĄ forskjellige hold.
Â
Â
La det være slik,
at vi kan være forskjellige.
Vi er ikkje laga i same avstøypning.
Vi klarar sĂĄ forskjellig.
Nokon spring langt og andre igjen lite
Nokon jobbar mykje og andre igjen mindre.
Â
Â
Det DU klarar er bra for deg,
og det EG klarar er bra for meg.
Kvifor dĂĄ seie: DU KAN VEL KLARE MEIR?!
Kvifor ikkje akseptere ulikheitene utan å kritisere eller sette spørsmål?
Det er ikkje alltid at utsida fortel sanninga.