Du gråter innvendig
Men hva er vitsen…
Det hjelper ikke gråte, men hva skal du ellers gjøre
Brøle?
Det gjør så vondt
Det er så slitsomt
Du vil kaste opp
Vil krølle deg sammen til en liten ball
Legge deg og bli usynlig
Men det hjelper ikke
Smerten er så gjennomtrengende
Du orker ikke stå oppreist
Den er nådeløs tilstede, smerten som jager

Det er så nedtur som det kan bli
Det er så slitsomt at du aner det ikke
Du har en ramme på noen timer, før det gyver løst på ny
Et lite vindu av fred, igjen og igjen
Du er kroniker
Du også…
Bank det inn
Du må bare opp på “normalen” igjen

Hva var det som trigget det
Vet ikke sikkert, ikke i det hele tatt
Det kommer når du minst forventer
Og blir der så lenge det passer den, vondten
Har du vært for ivrig
Hvordan kan du bremse opp bare litt
Ta det mer med ro, bare bitte litt mer enn “normalen”
De gode dagene ser ut til å måtte betale for seg
Og det er alltid like smertelig vondt
Ta det med ro nå da, tenker du med deg selv

Stenge ute all støy
Begrense inntaket
Verne om deg selv
Du må passe på
Du kan dette, for du har gjort det så mange mange ganger før
Og det er like kjedelig hver en eneste gang
Å ta vare på andre er så mye enklere
Du selv kjører på, for det er det du vil
Du klarer det, du klarer det
Poff…. så var du der igjen
Du gjelder du også
Så pass på, prøv å stå oppreist
Gi deg selv litt mer ro

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
1. april 2024

#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt