PAPPAJENTE
Jeg visste ikke at jeg var en slik pappajente før det var for sent.
Jeg stod midt på gulvet og såg på kaoset i stue og kjøkken.
Hva var skjedd?
Det lå plasterlapper, kanyler til sprøyter og spisser……..
Pappa var syk……….
Storebrødrene mine fortalte at pappa var på sykehus.
De for med han i ambulanse i nattens mørke, og mamma var med.
Hvorfor hadde ingen vekt meg?
Jeg visste ingen ting om hva som hadde skjedd, og pappa var borte.
Jeg gjekk kanskje i 3 – 4 klasse?
Var ca 10 – 11 år?
Pappa!
En tid jeg bodde hos min tante og onkel (mine faddere) – og der mamma kom for å hente meg og bare gråt på tante sin skulder.
Så kom pappa hjem og vi måtte være helt stille.
Vi måtte ikke smelle med dører, ikke smelle ballonger, ikke heve stemme og ikke krangle.
Jeg tror egentlig ikke noen har snakket eller fortalt meg hvor alvorlig syk pappa var.
Hjerteinfarkt.
Operasjoner.
42 år og uføretrygdet fisker.
Han som var maskinist på familiebåten Barmnes.
Livet hans.
Fiskeriet.
Havet.
Aldri mer.
Det var beskjeden han fikk.
Han måtte ta inn årane og begynne et annet liv.
Så han blei hjemmepappa og mamma begynte jobbe fullt på aldershjemmet.
Hjemmepappaen som ikke klagde.
Som sakte men sikkert kom seg inn i en ny livsfase/livsstil med hus og hage og campingturer og sydenturer.
Men hva han tenkte inne i seg, det vet bare han.
Han savnet havet så sårt.
Når han såg sin bror forlate havn med båt og dra på jobb, stod han tilbake og klipte rosentrær i hagen.
Min pappa.
Han var der alltid.
Jeg lærekjørte med han – og han var så trygg.
Til å stole på.
Streng – men ikke for streng …..
Redd for sin datter – og var ute ei natt og leitte etter meg – en slik flau opplevelse.
Men for en far var det ikke spørsmål om det.
Han var redd for sin datter.
Og jeg skulle ønske jeg hadde andre foreldre – alltid når de brydde seg.
Ikke enkelt å forstå at teite foreldre gjør ting fordi de er glade i deg og bare vil deg vel.
Pappa.
De flotteste og klareste blåe øyne.
Sort krøllet hår – lignet på en filmstjerne.
Levde med sin sykdom og skjulte sin bitterhet mot systemet.
Så på alle de som i etterkant var hjertesyke og fikk annen hjelp og kom seg tilbake i arbeide igjen.
Men han klaget ikke.
Glad for livet og muligheten.
Alltid ei hjelpande hånd.
Aldri et NEI fra hans munn.
Iallefall ikke som jeg kan huske.
Han stillte opp når det trengtes.
Blandet seg ikke inn – askepterte og satte ikke hundre spørsmål ved ting.
Han har hjulpet meg så mye gjennom livet.
Med bare å være tilstede.
Den gode roen han omga seg med.
Min pappa som jeg trodde kom til å ALLTID være her.
Selv om det ikke er raalitet.
Jeg tenkte det.
Alltid.
Han levde godt og hadde en god tid som hjemmepappa og etter vi var voksne frem til midten av sine 70 år.
Og slik så jeg ham for meg for alltid. Sånn skulle han være.
Så blei han syk.
På nytt.
Slag.
Pappa sa alltid at «gi meg en kule» om jeg havner på sykehjem.
Jeg var der – og fulgte pappa til sykehuset ved første slaget – andre slaget og….
Han var sint fordi vi hadde sendt han til sykehus.
Han ville ikke dette.
Så sklei sinnet over.
Men nå var pappa forandret for alltid.
Det var tunge år innimellom gledene.
Pappa blei en annen.
Slaga som han hadde, forandret ham sakte men sikkert, og tok kreftene sakte men sikkert.
Min pappa forsvant.
En ny person kom frem.
En redd, sint og hjelpetrengende pappa.
Det blei ei uverdig tid for min pappa.
Til slutt havnet han på sykehjem som var hans store mareritt.
Han slo seg litt til ro der, men bare litt.
Han var sint når vi kom og gråt når vi gjekk.
Månedskifte mai/juni 2015 ble han innlagt på sykehus.
Legen som sendte ham sa bare at «din far er langt inne i døden»
Jeg glemmer aldri de ordene.
Og det eneste jeg kom på å spør pappa om – før de tok ham i ambulansen – var
«skal de gjenopplive deg pappa» om noe skjer på veien til sykehuset.
Og svaret til pappa var NEI.
Pappa døde i det solen steg opp.
En vakker soloppgang i begynnelsen av juni.
Jeg satt ved sengen hans halve natten.
Snakket med han, og sang hele sangboken fra A til Å.
Julesanger og alt som var.
Det jeg ikke kunne synge, las jeg.
Jeg er så sikker på at pappa hørte meg.
Jeg og mamma stod ved hans side når han døde.
Det var helt stille – og jeg hørte små barneføtter som i et ekko, løpe avgårde ved hans siste åndedrag.
Pappa hadde på den siste tiden, sagt at “MOR” ventet på ham.
Jeg tror han løp på lett fot til MOR da han åndet ut.
Min pappa som jeg trodde skulle leve for alltid – er borte – men minnene bare strømmer på.
Pappajente – og jeg forstod det ikke før det var for sent.
Mette Josteinsdatter Kvalsvik
#pappajente #godeminner #pappa #minpappa #ikkevisstejeg #minner
