Av og til kjenner eg at eg tek alle sorgar og smerter innover meg. Eg kjenner det på kroppen at nokon har det vondt, bak gardinene i eit hus. Nokon har mista ein av sine, nokon er alvorleg sjuk. Og eg kjenner det i heile meg, kor smerta riv.
Då kjem tårene og fortvilelsen. Og eg gløymer at EG er frisk, når eg får slike smerter innvendig. Men det sklir sakte over. Og eg blir takksam for MEG og mitt og alle som også har det godt. Livet. Så uforutsigbart.
Det kan føles slik av og til. Og nå er det litt slik.
Når helsa skranter.
Veret er flott og turen er fin, men……….. det er så tungt å komme seg frem……
Fy søren så kjedelig DET er!
Jeg tror ikke noen kan sette seg inn i det, uten å ha opplevd det.
Oppturer og andre turer….. Eller nedturer…
Det er skikkelig IKKE MORSOMT når helsa skranter. Når man vil men ikke klarer. Når man er “tom for bensin”
Fysisk og psykisk nede…..
Det er tungt – og man skal prøve å være “der oppe” og være munter, aktiv og glad 🙂
For det er man jo egentlig.
Det er bare at noe har tatt plass som ikke skal være der til vanlig. Og det har tatt veldig stor plass denne gangen. For dette “noe” er noe som kommer og går – av og til veldig sjeldent og andre tider hyppigere.
Dette “noe” som gjør at man blir helt tom. Energien er borte……..
De glade dagene man har kjempet for – ett skritt om gangen – opp opp opp…… Og det går bra – helt til det ikke går bra lenger og man må kapitulere og sie OK – “timeout”.
Ikke stresse, ikke jage, ikke belaste, ikke for mye…………. Ikke………..
Bare være forsiktig, ta hensyn, roe ned, hente energi
Vakre viser er æiller lange, og vakre ord ska en æiller tru. Hæin Even lik seg der det er mange. Hu Lise græt i ei sæterbu. Høna klukke og gauken gæl i li, og jinta sukke for den tronge kåpa si. Og æille kjerringer i Skravelbakka, ska snart få go`brød og biteti.
