Hodet er så vidt over kanten
Øynene skriker etter hjelp
Ingen ser din vei
Du synker, og klarer nesten ikke se kanten lenger
Panikk
Da tråkker du på noe, drar deg opp mot kanten,
og der,
endelig,
får du tak

Du står plutselig støtt med bena, og kjenner fast grunn under deg
Du har hodet over kanten og ser tydeligere
Det er ingen der som ser deg
Men du ser koppen og glasset, står der som alltid
Kaffe og vann, du må ha det

Sakte men sikkert går du gradene oppover
Stødigere og stødigere,  med fast grunn helt opp til kanten
Så ruller du over kanten, og lander på siden
Latteren kommer som fra en løs kanon
Du klarer ikke stoppe
Du ler så krampen nesten tar deg
Du klarte det, med egen hjelp

Tankene dine tok deg hele veien tilbake til start
Med hodet over kanten, hele kroppen mer i vater, og med latter som sitter løst,
tar du et pust som går helt ned i magen
Du kjenner det, at pusten når bunnen, før den sakte siver ut
Du er tilbake
Kaffen er kald og vannet er lunkent,
men det gjør ingenting

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
31. mars 2025

#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt

Inspirasjon fra bloggeren BforB, en kopp kaffe og et glass vann