Â
Â
Â
Hodet er sĂĽ vidt over kanten
Ăynene skriker etter hjelp
Ingen ser din vei
Du synker, og klarer nesten ikke se kanten lenger
Panikk
Da trĂĽkker du pĂĽ noe, drar deg opp mot kanten,
og der,
endelig,
fĂĽr du tak
Du stür plutselig støtt med bena, og kjenner fast grunn under deg
Du har hodet over kanten og ser tydeligere
Det er ingen der som ser deg
Men du ser koppen og glasset, stĂĽr der som alltid
Kaffe og vann, du mĂĽ ha det
Sakte men sikkert gĂĽr du gradene oppover
Stødigere og stødigere, med fast grunn helt opp til kanten
SĂĽ ruller du over kanten, og lander pĂĽ siden
Latteren kommer som fra en løs kanon
Du klarer ikke stoppe
Du ler sĂĽ krampen nesten tar deg
Du klarte det, med egen hjelp
Tankene dine tok deg hele veien tilbake til start
Med hodet over kanten, hele kroppen mer i vater, og med latter som sitter løst,
tar du et pust som gĂĽr helt ned i magen
Du kjenner det, at pusten nür bunnen, før den sakte siver ut
Du er tilbake
Kaffen er kald og vannet er lunkent,
men det gjør ingenting
Â
Â
Mette Josteinsdatter Kvalsvik
31. mars 2025
Â
Â
#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt
Â
Â
Inspirasjon fra bloggeren BforB, en kopp kaffe og et glass vann
Â
<3
<3
sterkt ü lese ,fikk følelsen av at noen var redd for ü drukne men greidde ü redde seg
Tusen takk for tolkning đ Det er nok i de baner ja…. kan man tenke seg.
<3<3<3