Eg skulle ønskje eg var ein annan stad.
At det var sommar og ikkje vinter.
At det var lyst og ikkje mørkt.
At det var sol og stille og ikkje regn og vind.
At nokon såg på meg heile tida og sa eg var snill og flink.
Men eg er her.
Og nå er det vinter.
Og mørkt.
Og regn.
Og vind.
Og ingen ser på meg.
I barnehagen
der sønnen min går,
blir de
for eksempel
“henta”.
Sunniva,
du er henta!
Roper de,
når for eksempel
Sunniva blir hentet,
og Sunniva slipper det
hun har i hendene
løper hvinende nedover
skråningen
rett i armene på den
som står ved porten
og er kommet for å hente.
Når også jeg
en gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg
da håper jeg
at det vil skje
nøyaktig slik.
Ikke for nær
nei ikke for nær
da skygger vi for hverandre
vi vil leve i solen
Men ikke for langt borte
for greinene våre må få stryke
hverandre i kveldsvinden
Og i de dype nettene
vil vi føle den andres langsomme åndedrett
i takt med stjernene og skyene som driver sakte vekk
og i det første glitter av morgen
vil jeg høre løvet ditt rasle nær meg
Ikke for nær
så vi suger næring av samme jord
for da kan vi aldri bli store
Men så tett sammen
at vi kan ta i hverandre
når vi er ensomme
og faller nær hverandre
til slutt