SØNDAGEN

forble en litt slik “blås bort dag” med regn og snø i luften

Ute  på tur med hunden Leia blei det uansett

Og vi fant fotomotiver av sorten dråper og kongler og slikt

 

Møt PINNI!

Pinni holder seg der det er tryggest – mellom trærne
Der hun er som mest usynlig å se til
Vanskelig å oppdage rett og slett
Men vi så henne
Lille Pinni
Prøvde så godt hun kunne å gå i ett med treet hun passerte, men vårt skarpe blikk tok henne i et glimt

Pinni tusler blant de minste
Rydder vei  og holder seg stille
Ser til at de minste klarer seg så godt det lar seg gjøre nå i våren der alt spretter frem
Det kan være voldsomme tak når alt vil opp og frem samtidig
Og da er Pinni der og rydder plass og vei
Kanskje løper hun litt rundt og samler små dråper
Hvem vet…

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er så forskjellig å se ja…

 

 

 

 

Det var søndagen sin det 🐌

 

 

I hele vinter har matburet stått fuglefritt og fullt av mat
Det har spiret og grodd der…
Veldig merkelig
Men nå, på våren, kommer pippen tilbake, akkurat som i fjor, og tømmer matskåla

Så nå er det ikke overgrodd lenger!!

Men hvorfor vil den ikke ha denne maten midtvinters?
Er den full av lagret mat og trenger ikke?

 

 

Å ha nokon å snakke med
Eg hadde ikkje klart meg utan
Å ha nokon å flire i lag med,
gråte og gi ein klem
Å ha nokon å kunne være der for
Om ikkje, hadde eg vore heilt åleine,
og det hadde vore tomrom eg ikkje klarte fylle
Å ha nokon
Eller være åleine
Det er ikkje alltid like enkelt å stå stormane av,
det er då ein besteven kjem gåande

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik

 

 

#minedikt #etdiktomdagen #minedikt

 

 

LØRDAG

og dette er visst siste finevèrs-dagen på en stund

Hvor skal vi lufte oss
Hvor har vi ikke vært på en stund

Jo, vi tar turen til BRANDAL

Til Kvitneset

Grusveien inn og strandkanten tilbake – i allefall et godt stykke mot bilen

Nydelig å bare rusle der

 

 

 

 

“Lyftingen”

 

 

Når vi går der, hunden og jeg, litt slik alene i den storslagne naturen, kommer følelsen av noe, sigende på
Mye har skjedd her, historie…
Som om noen overvåker hvor vi går…
Noen HAR gjort det en gang i tiden…
Ligget på lur og fulgt med

 

Ørna svever der oppe ved fjelltoppene
Vi nyter sola på bakkeplan

Disse bildene over – to størrelser… for meg ser det ut som en person

 

 

 

 

 

 

 

“skrik”

 

 

 

 

 

I dette området, på nedsiden av grusveien, ved siste huset i enden, var det en rar stillhet
Et vemod som kom sigende, nede ved sjøkanten
Men også et fint område blant store og små steiner, og trær

 

 

 

Godt å komme bort der de rydder trær – det står et par benker – og komme opp på grusveien igjen
En god tur er over for denne gang

Stå deg vel

 

 

 

Utlevere
Blottlegge sjela
Stå naken og sårbar
Og så bli tråkka på
Utskjelt..

 

Du må da tåle det når du stikker deg fram slik
Då ber du om det då…
Ikkje sant?
Du ber om det…

 

Kva betyr det eigentleg
Kvifor må ein tåle
Kvifor er det gale å stikke seg fram
Akseptere er visst ikkje så enkelt
Eller er det misunnelse

 

Misunning er farlege greier
Det skapar splid
Baksnakking og kviskring
hysj hysj

 

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik

 

#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedkt

 

MULEVIKA

Det er lenge siden jeg har vært i Mulevika, så i går kveld dro kusine Irene og jeg ut i Kvalsvika for å nyte det fantastiske vår-vèret som er
Og så mye sand som er kommet inn!
Wow!
Lenge siden det har vært SÅ mye at en kan gå på stran fra ene enden til den andre
(sanden forsvinner med vær og vind – og er ofte borte deler av vinteren)

En nydelig kveld på oppdagelsesferd i naturens egen kunstutstilling
Og den er gratis!
Ja, det eneste er at en bruker av seg selv 🙂
Gir og mottar liksom

 

 

BERGTATT

 

Eg seier det, at eg er bergtatt av naturen.

Den er så mektig, denne naturen, at eg mest mistar pusten.

Eg seier det, at naturen er mi kyrkje.

Eg er bergtatt og mållaus.

Det er så stort, at gråten kjem i halsen.

Ein klomp av glede.

Mi kyrkje, som ønsker meg velkomen, med all sin prakt.

Dei vakre fjella, tindane, fargane og havet.

Bergtatt.

Den mektige naturen, fargesprakande og visnande,

for å atter kome tilbake i full blomst.

Dømer ingen, men har mektige krefter vi ikkje kan rå med.

Bergtatt av den mektige natur, der eg alltid kan lette mitt hjarte.

Finne roa.

Naturen, som romar alle og ønsker deg velkomen, uansett.

Bergtatt.

 

 

mette josteinsdatter kvalsvik
oktober 2014

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi blei fascinert av den sirkelen som utspant seg i sanden

 

 

Minte meg om en liten dukkelise…

 

 

Takknemlighet

 

Og hjemveien var så vakker
Måtte stoppe og ta et par bilder ut gjennom bilvinduet
Vakker solnedgang
Ja, altså – de vakreste fargepaletter i horisonten

Hjertet fylles av glede
Hodet er fylt av de vakreste inntrykk

FREDAGEN

 

Skodda lå tykk ned mot sjøen
Sola skimtes tidvis
Skal skal ikke…
Fredagsbadet

 

En kald snøk blåser mot meg
Men har jeg kommet så langt så er det bare å hoppe i det 😀

Svett etter tur med hunden Leia, fant jeg ut at det skulle bli godt å kjøle seg ned litt
Oppe i høyden var det IKKE skodde

Manko på sol er ikke problem for en helårsbader
Og jeg fant ly mens jeg skiftet til badedrakt

Badeskoa blei glatte på steinene så jeg hadde ikke noe problem med å dukke under, kan man si
Noen svømmetak og litt sjøsprøyt og så var jeg nedkjølt
Og etterpå, ja da seig godfølelsen på
Saltvann på kroppen!

Tiden står litt stille – og smertene nummes bort en liten stund
Det føles slik – og det kjennes godt

 

 

 

 

 

Strålende fornøyd!

 

 

 

Eg veit det så vel
Tåler ikkje sukker!
Ikkje slike mengder
Ikkje lite sukker ein gong
Men men, når det er tomt, ja så er det tomt
Heilt til neste gong… ja, om det tilfeldigvis ligg noko og fristar
Sukker-kikket eller sukker-monsteret er tilfredsstilt for ei stund
Det gjelder å ikkje mate det…
Då går det greit –
Men,
berre noko lite på tanna, og det er gjort…

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik

 

#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt

 

Skodda kom og for ut på kveldinga…

Og på FLØ blei det vakker solnedgang

 

 

Skodda har lagt seg som et lag mellom havet og vår-sola i horisonten

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Solnedgangen minutt for minutt, i går kveld

Slike stunder må bare nytes

Stå deg vel inn i denne nye dagen som har dukket frem

Lag deg en flott fredag, så godt det lar seg gjøre, der du er

💚🌼💚

 

 

Å gå midt i stien/veien – se til høyre og venstre…
Ingen huggormer der nei!
Stress med dette nå altså…
Både på tur – og returen i går, traff jeg mennesker som hadde sett huggorm ved stien eller som hadde ålet seg over veien/stien
Åh det er så slitsomt å skulle passe på dette og i tillegg også nyte turen
Sørens krypet!

Som han sa han ene jeg møtte på… det hjelper ikke å rope… for huggormen hører ikke
Nei, jeg tramper jeg da, sa jeg, for den reagerer på vibrasjon i underlaget
Men ligger huggormen og soler seg, så bryr den seg vel verken om folk eller fe eller vibrasjoner
Joda, trøsten er at den er like redd som oss?!
Ja det trøster ikke meg, sa dama jeg traff, som nettopp hadde sett en over veien Hun er livredd okke som….

Og jeg er også livredd… redd for hunden min..

Hit men ikke lenger…
Det gjelder å snu i tide…

 

Se så vakkert det er mot sunnmørsalpene

 

Det var da vi kom ut hit, i bildet under, at vi traff må mannen som spurte: “traff du på hoggormen?”
Og etter det vart det bare kaos i hodet og om å gjøre komme seg hjem fortest mulig…
Vi skulle bare på denne avstikkeren for å se på skodda som ligger og trykker ute i havet..
Og flere hadde sagt at akkurat på DENNE siden av veien hadde de  ikke sett hoggorm… Men det må jo alltid være en førsta gang visst nok…

Kanskje det er slikt hoggorm-år i år….

 

 

Vi skulle sitte på enden her og nyte sola og utsikten mot havlandet Herøy og forbi… Og se på skodda… Men det blei ingen nytelse… kaos i hodet og trampe hoftene ut av ledd på returen… Ingen hoggorm sett eller hørt, men den følelsen…
Redsel…