Du kjenner fortvilelsen siger innpå
Du vil ikke at den skal nå deg, så du går litt raskere
Raskere hjelper ikke, det siger bare mer på
Saktere
Vagler fra stein til stein som en, ja, vet ikke hva
Balansen uteblir og ingenting er i flyt
Men du skal klare det – selv om du nesten mister troen
Så sitter du der, ytterst ved havet, og kjenner saltspruten fra bølgene tett på
Og du glemmer ubalanse og fortvilelse – lar den gå med havet
Når du reiser deg, er det med ny kraft
Ikke så mye vagling, selv om du kjenner det er der
Den forsvinner nok aldri, ubalansen
Men det går å dempe,
der ytterst ved havet

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
18. september 2024

#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt