Og det er som om den ytterste lykken som du ser, kan komme etter en god latter fra innsiden – den innerste gleden kommer sigende på Rein lykke, trillende latter fra innerst i sjelen til ut i fingerspissene Et sug etter glede som alle trenger, som alle kan kjenne på, men som ikke er oppnåelig for alle, rett og slett La latteren runge gjennom kroppen og ut, fra det innerste til det ytterste Du kan om du tillater det, og om du leter litt ekstra Glede og latter, hand i hand, fra innerst til ytterst
Drømmer Du rakk ikke toget, men på perrongen møter du fortid og nåtid Flere som skal med samme toget Noen sier “hei” – og du litt tilbaketrukket svarer “hei” tilbake, fordi du er høflig Vedkommende kommer tilbake og sier: “det var ikke deg jeg sa hei til, hvorfor svarte du” Og det blir en liten oppryddende samtale med vedkommende og andre kjente ansikter fra nåtid og fortid Du skal ringe hjem og fortelle at du ikke rakk toget Det er så mye folk der, og gjennom vinduet i døra, inn mot hallen, ser du kjente fra barndom og ungdomstid Du vinker, og noen går motsatt vei mens andre kommer deg i møte Du forklarer at du har farget håret, i det du tar av lua, og at håret ikke er nyvasket Det spiller ingen rolle, de kjenner deg uansett I rask fart snakkes det om alt det morsomme, “husker du det”, så er det klemmer og “hadetbra” Du er i et rom og hører krangling Du skulle ikke være der, og føler deg brått truet Klarer å komme deg ut, og løper etter hjelp Noen prøver å sperre veien for deg, og du forklarer Så går drømmen i en annen vending, og du vil ikke følge vendingen Ser at begge føttene er litt hovne, og kommenterer det til noen Med ett er de veldig hovne, og du må ringe legen Drømmen går i vendinger hit og dit, og til slutt er du der du alltid ender, der hvor du ikke vil være
Du går vegen Kjenner på følelsane, møter fortida, og få renselse Sorterer og renser ut alt du kan orke Det går betre kjenner du Du møter deg sjølv, studerer og gir slepp Snur ryggen til og ruslar same veg tilbake Klatrar ned stigen og vaskar av fortida i saltvatnet Ikkje alt renn vekk, men noko, og det er ein siger i seg sjølv Å møte fortida med stolt rygg, ta det inn og gi slepp Du kjenner på det, og sukkar letta Fortida fins der, men den har vorte lettare Og, dine skritt har vorte stødigare
Av og til blir du berre heilt tom Ingen idear, ikkje noko pågangsmot, ikkje noko tiltak Det er rett og slett tomt I alle fall føltes det slik i augneblinken, der og då Og kanskje var det slitenheita som tok plass, bittelitt Eit gløtt på døra, så slitenheita slapp til, og det glapp litt Tafattheit nesten, og ynskje om ein roleg dag, seig innover Men det er berre å brette opp ermane og gripe dagen Tomheita sig av og slitenheita blir lagt til sides Inga tafattheit i sikte, og ein roleg dag kan du sjå lenge etter Til sjuende og sist er det vel kva du gjer det til sjølv, som betyr noko
å bli psykisk truet ikke mot eget liv men mot et annet farlig sjalusi trusler som lager “black out” redd for et annet menneskes liv og helse selv ikke i dag er det mulig å åpne den “blackouten” tårene renner, for noe gammelt som var en gang for lite kunnskap var ikke klok nok var ikke…. og i dag er det for sent minner men husker ikke det viktigste det ligger i “blackouten”
systemet som skal være der for deg du må ordne opp sjøl spørsmål på spøsmål på spørsmål og svara ligg der på rekke og rad men ingen ser og ingen finner systemet sviktar sviktar systemet eller er det systemet som sviktar du lurer du klarar ikkje argumentere verken for eller mot føler du stangar i veggen og kjem ingen vei alt tek tid dagar veker månader og år tid og tonkane kvernar stresset har teke bustad og ugraset har vokse over hodet rydde unna ein og ein strå-haug strå og røter om ein annan system og ro, sortering, makulering, finansiering du finn ikkje nåla i høystakken men du finn ein veg gjennom ugraset hjelp er på veg betre seint enn aldri stråhauger og stress har minska du har funne botemiddelet og går på med alt det betalar seg avslag var det systemet som svikta eller var det du
Du går dei siste metera og rundar kanten Du har vore der før, så du veit kva som ventar Men du er aldri forberedt på følelsen som skyller innover deg, når du ser det som stiger fram Naturen som eksploderar i vakre tindar, fjellvatn og fargar Dei vakre tindane Du klarar ikkje svelge vekk klumpen, og tårene fløymer over Endå ein gong kom du opp dit, og fekk sjå Stå der og ta innover alt det vakre og mektige Mo i knea går du heile vegen rundt kanten og oppover Omkransa av gamal tid – det er det som er følelsen rundt dei mektige fjella Ei indre ro kjem over deg midt i alt det mektige Naturen, di kyrkje, der du tømer deg for alt av grums, og kjenner på ein slags tilgivelse i kvart eit skritt du meistrar Indre ro sig over deg og styrker deg Du skal heim også, men ikkje enno Site og nyte stillheita og det enorme byggverket rundt deg Kanskje dyppe føtene i fjellvatnet, avkjøle dei etter ei lang vandring, ete nista, og deretter starte returen Fjella står der mot ryggen din, når du går ned igjen Til ein annan gong
Underbevisstheita arbeidar i nattens draumerike Det du er redd for, har komt opp i natta Menneske si grusomheit ligg og ulmar, i draumen kjem det fram Gråt over tapte liv Gråt fordi ingen trur på det Ei sorg så stor, og ei usikkerheit for alle rundt, er planta Bevisa som ligg der, blir skjult, og går fortapt Så sig draumen vekk, og det er gløymt, nesten Noko sit att i kroppen Avmakt, motløyse og våkenheit
Â
Mette Josteinsdatter Kvalsvik 3. mars 2025
Â
Â
#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt
Â
Â
Â
Â
Avmakt er det motsatte av makt, og refererer til fravær av en aktørs evne til å oppnå det vedkommende ønsker, eller til å få andre aktører til å gjøre noe som de ellers ikke ville gjort. Avmakt kan også referere til det å ikke ha kraft eller evne til å foreta seg noe i en situasjon, og kan føre til handlingslammelse kopiert fra nettet
Jorda surrar rundt og rundt, dag ut og dag inn, natt og dag, uker og månader Varme og kalde vindar om ein annan Soloppgang og solnedgang Månen, full og heil, halv og liten Flo og fjære Stormflo og sprengflo Jorda surrar rundt og rundt, dag ut og dag inn Natt og dag og uker og månader Vi er her som gjester, og gjer så godt vi kan, natt og dag, dag ut og dag inn Åra går, men ingen av oss består
