3. juni 2015 Du for med sol-oppgangen Som små barneføter løpende mot noko, dro du Eg haurde dei, barneføtene, det var det som var det rare Kanskje var det mor som stod der framme og venta på deg Du ynskte det Følelsen var slik, då du for Stille At det er elleve år sidan, seier årstalet noko om Berre det at det nesten er som i går Saknet etter den gode papen Tilstedeværelsen din som lyste av tryggheit Ein som deg… Er du der “rosor aldri dør…?” Saknet av deg er der – i større og mindre grad, alltid Som ei bølge som slår hardt mot land, eller som krusninger mot stranda Gode papen min
Alle disse tinga som du tek forgitt Født i ein frisk kropp Alle sansane inntakt Går, springer, hoppar og dansar, akkurat som du vil Ser at andre ikkje har det like enkelt, og takkar dei høgare makter for kor heldig du har vore Så snur det, og du tek det ikkje for gitt lenger
Hun var flammende vakker De sa det, de som husket henne Flammende vakker der hun danset etter de villeste rytmer Føttene trampet takten og den røde kjolen svøpte seg rundt, og stod som ild rundt henne Nesten som du kan se henne ennå, i den flammende solnedgangen, der takten sakte svinner hen i horisonten
Det å ikkje få alt lagt i hendene, har du kjennskap til det Eller har du fått alt i hendene frå dag èin Då har du vore heldig då, kanskje Men altså; du er ansvarlig for eiga lykke, ikkje sant Nesten i alle fall Nokon kan kome din veg og skape lykke for deg, men, det varar kanskje ikkje evig det Du må ta tak sjølv, og lyfte dagen din Om du ikkje orkar, ja då ligg eller sit du der, og kanskje mugnar sakte men sikkert Ta ansvar for eiga lykke i kvardag som til fest Mykje kan ein gjere saman, men noko står du kanskje åleine om Det gir lykke å skape noko for eiga vinning, eller for andre Og dei som då får alt servert til ei kvar tid, kor lykkelige er dei Kanskje er dei overlykkelige og ser stjerner og diamantar og boblar over Lykka er akkurat den følelsen av å boble over – sjå stjerner og diamantar Men du har skapt lykka sjølv Du har ikkje fått den servert på verken sølv eller gull-fat Du har kjempa for den, lykka Lykka i dagen Lykka akkurat her og no, i øyeblikket Den kanskje ikkje er der med ein gong du står opp, om morgonen, men du bestemmer
Nysgjerrig ja Kven var det og kva hadde skjedd Strekker litt hals, for å sjå betre Du vil liksom vite Nysgjerrigheita er vel heilt menneskelig den Men, når andre er nysgjerrig mot ditt anliggande, då er det ikkje like morosamt Ikkje vær så nysgjerrig, det er då måte på Nysgjerrigheita lenge leve
Du må gjøre det selv, og ikke forvente at andre skal gjøre det for deg Ta ansvar selv – og ikke forvente at andre tar ansvar Det er ikke sikkert det skjer noe, om du ikke står for det selv Du kan regne med, eller ikke regne med…. Så går det i vasken, for du regnet med… Forventninger til noe – det må nesten være avtalt på forhånd – med flere påminnelser og garantier Forventninger som faller i grus er noe dritt Ordne det selv, da vet du at det blir noe av Bare det at det er dumt at det er slik Blir jo aldri noen overraskelser heller da
Det er aldri stille på en kafè Det er vel ikke meningen heller det Folk møter folk, og praten går Det er bare det at du vil ikke høre andres private samtaler, ikke om du kan unngå det Når telefonen kimer og høytaleren slåes på, og samtalen er i gang Da får du høre om Per og Pål og Espen Askeladd, og kjøp og salg og skilsmisser og bla bla Hvor interessant er det for andre Så slitsomt det egentlig er, å sitte å høre en person snakke høyt til en telefon, mens kaffe og mat inntas Det er slik det har blitt med folket Alt gjøres i det offentlige, og ingen ser ut til å bry seg Mens noen sitter og prøver holde en samtale, men overdøves av èn høy stemme Åååå det er slitsomt Folk er folk – selv på bussen får du vite hemmeligheter og private hendinger Nesten som å være på teater – og nesten gratis
Lev livet mens det kan leves Når det ikke kan leves lenger, er du ikke her lenger Da vet du ikke om noe, lenger Er det ikke rart å tenke på vel, at når du er borte, så er du borte, og “bare” minnene er tilbake Så dette med å leve livet mens du kan, det er veldig viktig Selv om det ikke er lett alle tider Livet er tøft og vanskelig Livet er som å sveve på en sky Livet er en dans på roser Livet er et helvete Livet er et fengsel Livet er i feil kropp Livet er du og jeg Livet Sårt og brutalt, yndig og vakkert Livet leves mens du lever Når du ikke lever lenger, er livet borte Og det stilner
Kvar og ein må ta tak i seg sjøl Det hjelper ikkje å prøve endre på nokon Kvar og ein har sitt Og skal noko endrast, må vedkomande finne ut av det sjølv Tenk om nokon ville kome til og endre på deg At du ikkje er bra nok som du er Endre litt her og der – det blir bra Du hadde nok ikkje likt det Og det same gjeld om du kjem og vil endre på nokon andre Det kan vel rett og slett være ei fornærming
Vi er som vi er kvar og ein av oss, og vi veit alle korleis vi er, ikkje sant Vi treng eigentleg ikkje at nokon kjem og fortel det, eller Treng vi det, for å få ei anna oppfatning Sjå oss sjøle med andre sine auge Åpne augene og få ei a-ha oppleving, eit sjokk, ei glede eller ein skuffelse Det du trudde heile tida du hadde sett, var ikkje slik Nei, best å sjå med eigne auge
Det skal så lite til, for å glede nokon Du forstår det, når du bankar på døra, og kikar inn Smilet som brer seg over andletet Takknemligheita for å være tenkt på Det er det med tid… Å ha tida til den lisje forskjela
