Å leve med, og gjøre det beste ut av det Det er ikke så mye annet å gjøre, vet du Og allikevel har du ikke det verst her i verden Det er så mange som har det verre – mye verre Og det vet du også Da må det være et helvete uten like, tenker du Om det er verre enn det du har Takk og lov for at det ikke er verre enn det er, det går å døyve, så ikke bølgen slår over og drukner deg Takk og lov
Den dyrebare tida du venta pĂĄ sĂĄ inderleg, gjennom dagar og mĂĄnader Og nĂĄr den endelig kom, tida, dĂĄ var det pĂĄ tide for sola ĂĄ snu Kvar vart den av dĂĄ, tida som du sĂĄ inderleg venta pĂĄ Den gjekk med pĂĄ ĂĄ vente, og du kunne sjĂĄ tilbake pĂĄ noko du ikkje hugsa kva
“å falle mellom to stolar” nesten slik du har støtte på begge sider ja for stolane står der, høgreiste men er det hjelp å få nei dei berre står der du må klare deg sjølv all hjelp er som sunket i jorda korleis er det mogleg stolane er stive og glatte du føler deg fanga ei hjelpande hånd var den velsigna redning
det skal så lite til, for å bryte stillheten hvor bor du trives du hva jobber du med også er det det da, hva jobber du med det er ikke alltid det er svar på akkurat det spørsmålet men da kan det være at man plutselig har felles kjente eller en felles interesse så blir det stilt litt igjen men det gjør ingenting stillheten er ikke å forakte den bare den ikke er isende kald
vakre juni kor for du hen den lysaste av dei alle, regna rett og slett vekk nåkre dager fekk vi nåkre dagar forsvant dagane er uansett talde, frå talet ein og til no, den siste i juni det lysnar i horisonten og det raslar ikkje lenger frå grøne trær vinden har løya og regnet har trekt seg unna er det gjort no no kan sumaren berre kome
det byrjar mørkne igjen sakte men sikkert og dei lysaste netene har gått sin gang vakraste juni kor for du hen du er snart passert, men sumaren er ikkje heilt passè ikkje ver redd, det skal bli bra i juli det kan vel ikkje bli noko verre enn som så vakre juli trippar nok lett på tå no skal det nytast, det er sumarstid
å være redd for noe hele livet å være redd for andres blikk andres meninger å være redd for at andre ikke liker deg å være redd den følelsen som setter seg som en klump i magen og bare vokser ensomheten de indre tankene som ikke kommer ut redd for å bli avvist redd for å bli misforstått unnskyld ligger så langt inne hva galt har du gjort for å si det å være redd når du ikke forstår hvorfor
“Når de rette orda faller på tastaturet” Hva om feil ord faller Tastaturet – det er ikke det som bestemmer, eller er det? Fingrene som løper over, og setter spor, den frie vilje? For det som kommer fra fingrene og til tastaturet, kommer fra den frie vilje Alt som faller på tastaturet har allerede blitt formulert Tastaturet er redskapen til fingrene som igjen er redskapen for helheten Helheten og tastaturet – der fingrene danser over, fjærlett og lattermildt, kjærlig og vakkert, eller hamrende og sint Når de rette orda faller på tastaturet, smiler du og er fornøyd Eller, du trykker “delete” i frustrasjon, – så er siden blank, og tastaturet stilner av
kompleks kompleks for egen kropp kompleks for klær kompleks for… hvorfor ha komplekser du kan da ikke ha noen komplekser du hva vet vel du på utsiden er alt perfekt tror du mens kaoset raser på innsiden bra nok fin nok slank nok morsom nok kompleks…. noe som henger ved hele livet eller er det noe å børste av skuldrene heve seg over og skyve bort kompleks for ditt og kompleks for datt hvem er det som gir følelsen
å være redd for kva folk tenkjer redd for kva folk ser redd for kva folk seier redd for… kvifor er det så mykje å være redd for kvifor er ikkje stoltheita meir fremtredande kvifor ikkje rette ryggen og heve hode å være redd for å være for trygg redd for å være for stolt redd for å være for sjølvsikker redd for… det er så mykje å være redd for men mest av alt redd for deg sjølv
