Av gyvel kan man bruke de overjordiske delene av planten, evt. bare blomstene, men det vanligste er å bruke bare de øverste skuddspissene med blomster (som i farmasøytisk språkdrakt kalles Cytisi scoparii herba eller Scoparii herba). Skuddspissene klippes av ved begynnende blomstring og tørkes for bruk i avkok, uttrekk, flytende ekstrakter og tinkturer. Drogen mister mye av sin virkning ved lagring, og nye forsyninger bør derfor samles hvert år. Planten er giftig å spise.

De viktigste innholdsstoffene i gyvel er kvinolizidin-alkaloider (spartein, genistein, lupanin, sarothamin, 13-hydroxylupanin, isospartein, ammodendrin, N-metylangustifolin, dihydrolupanin, og derivater av disse), isoflavonglykosider (genistein, 3’-O-metylorobol, 7-glukosyl-3-O-metylorobol, scoparin og sarothamnosid), fenetylaminer (tyramin, hydroxytyramin, epinin og salsolidin), eterisk olje som inneholder eugenol, benzylalkohol, fenol, kresoler, guaiacol, isovalerinsyre og benzosyre. Videre koffeinsyre, p-kumarinsyre, aminosyrer, bitterstoffer, karotenoider, fett, harpiks, sukkerstoffer og garvestoffer.

Urten brukes primært ved dårlig hjertefunksjon, hjertebank, hjertearytmi, tachycardi (abnormt hurtig hjerteaksjon), dårlig blodsirkulasjon, lavt blodtrykk, blødninger i forbindelse med fødsel og for å fremskynde fødsler.

Folkemedisinsk bruk av gyvel har omfattet behandling av svulster, nyrestein, gallestein, leverproblemer, gulsott, gikt, revmatisme, isjias, blødninger, for rikelig menstruasjonsblødning, lungeproblemer, muskesmerter, hjertebank, raske hjerteslag, vatersott, slangebitt og trege barnefødsler, men de fleste av disse anvendelsesområdene har nå bare historisk interesse.