du jager etter jaget eller jaget jager deg alt du må alt du må klare du vil du vil du vil
sorgen jager jaget sørger savnet av det som var målene som krymper inn så er det ikke slik lenger og sorgen sakker akterut
jaget snubler mer og mer sorgen er mer uklar andre mål dukker opp og du må fortsette fremover men på en annen måte aksepten har rodd i land selv om du ikke er helt fortøyd
Kjære Marita Tusen takk for rundturen i bygda, som har vore mi så veldig lenge, og har blitt din dei siste åra Kvalsvika, vakker perle der ute mot havet, og dagen er strålande med sol fra blå himmel Vindfullt til tider, men herlig temperatur
Også du da, Marita, den mest positive og optimistiske eg veit om Rett fra levra, ærlig og klok Godt med praten og dei over titusen skritta vi fekk Kaffe på veienden var heller ikkje dumt, sjølv om vi sat med ryggen mot sola
På moloen Med vind i håret, smil og latter Opp i alt, fant vi ut kva alder vi føler vi står i – sjølv om vi har passert 50 pluss….
Inga bombe – vi havna på 40 begge Ein fin alder å stå i, sjølv om den er passert Det er der vi kjenner oss stødige Vaksne damer i den beste alder
“Brekka”
På “veienden” ved Mulevika Godt med ei pause Og brått var der ei ørn svevande over hodet på oss
Det var rart å gå her brått, då eg kjente at noko mangla, men som på ein måte var til stades allikevel Hunden Leia har traska her tur etter tur, og vi to saman var gull I dag følte eg nærveret til Leia en liten stund, på turen
Men, det er ei tid for alt, og vegen vidare er utan hund, men med gode venner
Tusen takk for turen, Marita Bygda har teke imot deg og det er eg så glad for Det finnes ikkje nokon som deg Du er tøff – og du veit kva eg meiner med det Stå deg vel!
einsamheit åleinetid tid for deg sjølv i eige selskap utan at det gjer noko fordi du trivast der åleine og tenkjer at alt til si tid har noko for seg fordi du likar ditt eige selskap og saknar ikkje alltid å ha nokon rundt deg du higar etter åleinetida om det er ute eller inne slik er det med den saka åleinetid er gull verdt og ikkje vondt det er berre vondt om den ikkje er sjølvalgt til ei kvar tid
om saknet av nokon som kunne lytte, eller sjå ein, verte for stort om det då ikkje var nokon til stades då hadde einsamheita sege på og åleinetida vorte vond tida for deg sjølv vart uinteressant og eige selskap smerteleg fordi du brått ikkje kunne velge men var satt i den situasjonen der ingen kom og lytta ingen venta på deg ingen brydde seg alle hadde nok med sitt eige selskap påtvunget til ei kvar tid og einsamheita var total åleinetid og eige selskap er dyrebart men ikkje for ein kvar pris
Du skulle berre hoppa bukk over alt Men det let seg ikkje gjere Du står midt i grauten og kjem ingen veg Kven skal byrje, kven skal ta ordet Den vanskelige starten nokon må ta, ikkje hoppe bukk over Du tek springfart og er klar, midt i tjukkaste grauten, klar ferdig Men du turte ikkje Åååå som du så gjerne skulle hoppa bukk over alt, og starte på nytt Men, det let seg ikkje gjere, og du tek sats ein gong til, og denne gongen klarar du det Ut av grauten og inn på glatta, der smøret har smelta Men du klarar deg, utan å hoppe bukk, med ein lett piruett Svusj! Det sprutar rundt deg Rett forbi bukken og grauten og heile greia Nokon må ta sats, sa du, og smilte forsiktig
Snø på fjelltoppene – mye snø tenker jeg… men det er ikke så mye snø som det kunne ha vært… Eller… Snø er det i allefall på toppene 😀
Så nærmer vi oss… Ser det gjennom vinduet Fjella – bratte som få – frossent vann – fjorder og daler – havet Og jeg får klump i halsen En tåre renner Det er så vakkert! Vestlandet og sunnmøre Noe så vakkert – og du tar noen dype magadrag for å holde igjen gråten Hvorfor følelsene velter innover, er ikke sikkert, men jeg elsker fjella, og det har nok mye av årsaken Også er det hjemme da 🙂
Hjemme Borte bra men hjemme best Men når borte er borte, er det alltid mitt hjerte nært – helt til jeg kommer hjem, da er hjertet nærest Sånn er det med den saken
Det er mandag og ny uke Muligheten står sikkert i kø Men her blir det ett skritt av gangen
Du føler du har feilet Det går et søkk av sårhet gjennom kroppen Hvorfor lukker alt seg til krampa tar deg Hvorfor er det ikke bare å si det som det er, og ferdig med det Så mange spørsmål Hvor er svarene når du trenger de som mest Følelsen av å være frosset til jorda, og ikke komme noen vei Som et knyttneveslag i mellomgulvet, som vokser og vokser Du klamrer deg krampeaktig til stillheten, for hva skjer når den blir brutt