tyggisklyse i hĂĽret

 

 

 

Smüe føter, gullsandalar, lakksko og sløyfe i hüret.

Langt krøllete hår, som berre vart kortare og kortare…..

fordi det enkelte morgonar fantes ei og anna tyggis-klyse inntulla i håret…..

Smüe barneføter i ei trygge bygd.

Grusveg og lite bilar.

Teikna paradis i vegen, hoppa strikk og klinka kule.

Sykla det fortaste ein kunne

– mest nedover bakkane med hendene over hodet.

Oppover var tyngre og veldig kjedelig………..

Sykle som dei verdensmesterane vi var – med ei hand av styret, med begge hendene av styret – ikkje noka sak. For øvelse gjer mester.

Søndagsmiddagane var vekas opptur med dessert!

Og den gode middagslukta når ein kom heim frå “søndagsskule”

– der ein hadde fått anten ein fisk i garnet eller ei gullstjerne.

Kva visste desse smĂĽe om framtida?

Ingenting.

Inga bekymring.

Berre nyhende som vart fortalt av andre vaksne

– pluss alle spøkelseshstoriar og forteljingar frå krigens dagar.

Underhaldning utanfor tv-boksa.

Familie og venner.

Mange born ute som fant pĂĽ mykje artig ĂĽret rundt.

Og var det ein “kjedelig” dag – ja då låg der bøker og venta å bli lest.

Å kjede seg…..

ja ein visste vel kva det var pĂĽ den tida ogsĂĽ,

dü eg og du hadde smüe føter.

Men…. småe føter jobba trutt

– opp og ned bakkar

– over fjøresteinar og andre steinar.

Glansbilder – glansbildebøker – fargebøker – fargelegging – barnekor og foreining.

Ja, for dei smüe føtene skulle bli/gjere som sine mødre,

sĂĽ det var barneforeining i bygda.

Det vart laga mat (mest vafler) og hadde songbok og delte bibelvers.

Men med tida vart alt sĂĽ veldig barnsleg.

Skulle ikkje vĂŚre med pĂĽ noko.

Berre henge rundt.

Sminke vart innført –

Yngres for ungdomen –

ungdomskveldar og andre kveldar.

Småe føter – der sko ikkje passa lenger – vanskeleg å finne rett størrelse.

Moped/pidder susa mellom bygdene.

Heimeåleine……

småe føter hadde vorte “vaksne” – iallefall i eige hode.

Tidleg vaksen og visste alt.

Verdensvant utan ĂĽ ha vore ut av bygda, nesten.

Konfirmert fordi alle andre gjorde det.

Forventa.

Stor stas for bygd og folk.

Hakket vaksnare og prøve seg heimafrü.

Plokke jordbĂŚr og jobbe pĂĽ gard.

Tjene eigne pengar og kjenne seg stor i verden.

Lengte heim og vĂŚre blakk nĂĽr bussen heimover var betalt.

Forventningar til smüe føter.

Ikkje enkelt ĂĽ gĂĽ inn i den vaksne sin kvardag,

men kvardagen kom snikande for monge.

For dei fleste.

Nokon har spurt; “kva er vitsen med alle pliktar”

Ja kva er vitsen, men dei fleste gjer det som er forventa.

Smüe føter har vorte størrelse stor/vaksen.

Med ansvar for alt.

Inga tyggisklyse inntulla i krølla hür.

For ein har lĂŚrt seg at ein ikkje skal leggje seg med tyggis i munnen.

Det er sĂĽ mykje ein har lĂŚrt seg

– frå dei bittesmåe føtene sprang omkring –

og til dagen i dag dü føtene kanskje ikkje passar inn i eigen sko.

Kanskje klemmer det rundt ei tĂĽ, eller det er gnagsĂĽr pĂĽ ein hĂŚl.

Dei småe føtene og naiviteten –

vokst inn i store sko og verkelegheita.

 

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
01.10.19

 

 

#naiv
#smĂĽesko
#storesko
#vaksen
#littavhvert
#minedikt
#etdiktomdagen

 

6 kommentarer

Siste innlegg