Når noen vinner noe, blir du sjalu da? Når noen topper alt, surner det rundt deg? Når noen er dønn ærlig, med hva det nå enn er, himler du med øynene da? Når noen har suksess, blir du misunnelig?
Når noen IKKE gjør som du vil, tenker du stygge tanker? Når noen har fått livet sitt ødelagt, tenker du at det var som fortjent? Når noen ikke ER eller SER ut som du forventet, kutter du tråden?
Når noen sier noe DU ikke mener de burde si, slakter du vedkommende? Når noen sørger offentlig, rister du på hodet og tenker at dette blei for drøyt..? Når noen selger seg selv med skryt og bravour, snakker du stygt så det svir? Når noen bruser litt mye med fjærene, da har de gått for langt og er for selvopptatt.
Om vi er litt forskjellige og gjør ting for å oppnå oppmerksomhet, på hver vår måte, noen stille og andre mer på… kan vi ikke bare få lov til det da? Kan vi ikke bare se lett på det, og tenke at dette er dagens underholdning, uten å henge ut og være nedlatende? Ja, om det er skadelig, så må vi jo reagere!
Hvorfor er vi bedre enn alle andre? Hvorfor liker vi ikke at noen gjør det bedre – eller vi liker det – men ikke akkurat den… Når det blir stille – da er vi fornøyde? Da har vi ingen å håne eller latterliggjøre – ikke ennå…
Dagane er så ulike… Det en mestrer en dag er uten for rekkevidde neste dag. Det er litt slik i dag.. Turen ut, det man har lyst til, blir en annen vending enn først tenkt. Når føttene ikke vil være med dit hodet vil.. Ryggen krangler, og motstanden ikke slipper taket.
Det er greit med de forskjellige turstier 🙂 Og bortover og nedover er godt alternativ til oppoverbakker! Oppover må man uansett gå om man går nedover..
Det er de dagene som er tyngre enn andre. Kroppen sier ifra. Og det er ikke det at jeg ikke er klar over det, for det er jeg, men blir uansett hakket skuffet. Lei og sliten av at ting ikke fungerer.
Men husk, tenker jeg for meg selv; du er kroniker! Og jeg er ikke den eneste som forteller meg det til tider. Men det er dette med å komme på det; åh jadda, jeg er kroniker jeg…
Venter på time på sykehuset. Skal prøve injeksjon (kortison) i korsryggen – i nerverøtene der – og se om det tar vekk nummenheten og smertene i høyre fot. Og virker det – er vi på vei mot noe positivt. Om ikke… ja da vet ikke jeg…
Enn så lenge, ett og to skritt i retning fremover – smile og ta det litt som det kommer – selv om jeg egentlig ikke har tid til det. Tid? Jeg har den tiden jeg har – og bruker den på å holde meg i så god form som overhodet mulig. Slitsomt er det – å ikke nå de mål man vil – mestre nok – men håpet om bedring er innen rekkevidde!
Tida går og vi med den – også er det dette med å fylle den med alle godsakene i livet.
Potte om. Og plutselig fikk jeg veldig mange spirer – og bare bestemte meg for å innskrenke litt. For er jeg heldig og for tomater på noe av det jeg har pottet om – er det supert! Og om solsikkene strekker seg og blir sterke – er det også supert. Det er jo et lite forsøk – for dette har jeg jo ikke gjort før 😀
Kanskje vokser de seg store og sterke her – det er i allefall god plass og mye jord å tumle i 😀
Og de fine krukkene som frøene og jorda fulgte med i – ja de ville jeg bruke om – og kjøpte tre kaktus og pottet om til de 🙂
Føler meg heldig som har truffet verdens kjekkeste kar Jeg liker han og han lilker meg Det er så innmari bra! Vi liker mye av det samme, og jeg har uansett lært meg å like det som han liker og han lært seg å like det jeg liker Og noe har vi hver for oss
Det er viktig det også, å ha egne ting å fokusere på Båtlivet og bobillivet… hvem skulle tro det Det er dette med å satse og prøve, og ikke sette en strek Gi ting en sjanse og vokse med det Jeg har vokst på alle plan… Så nå tror jeg at jeg må gå ned noen kilo… Føler meg uansett heldig
Eit gamalt hus utan sjel… Eg likte bildet av det gamle huset… Likar å tenkje på kva som ein gong har vore av liv i eit slikt hus. Solveig svarte litt slik: “Minna meg litt om mennesker som sliter med å halde maska og så plutselig ramlar den av!”
Ah! Og det tenkjer eg også, at når maska faller, då ser ein kven det er som verkeleg er der. Det å halde maska er ikkje alltid like enkelt. Og når den faller, i positiv eller negativ forstand… Akkurat som eit gamalt hus som står der til spott og spè eller kollapsar Men det kan også være vakkert.
Har du alltid noe å si? Alltid noe å komme med? Alltid noe fornuftig å ta tak i…?
Har du det?
Av og til kan det kanskje være helt tomt. Ingen verdens ting å si, ta tak i, snakke om, gjøre, tenke eller se frem mot. Tomt. Er det litt slik? At ikke alle dager er sjampanje og brusende fjær.
Jepp, jeg tror nok det er slik for de fleste til tider. Av og til er det bare ikke så mye, bare eksistens og tilstedeværelse. Her er jeg, men ikke noe mer.
Litt opp ned og ut inn – på vranga – verken vrangt ellet rett.