Du og kroppen, kroppen og du, i skjønn harmoni Av og til fungerer de sammen, andre tider ikke Du vil mer enn kroppen, og kroppen vil mer enn du Kompromiss Du lærer det etter hvert, kompromisser Men heller ikke det fungerer til tider Når alt går i surr – og det du vil, ikke går, der kompromiss ligger i bunnen Da glepper det litt Og det er når du ikke lytter, det glepper som mest Skjønn harmoni Det er det du vil ha Skjønn harmoni mellom deg og kroppen din Harmoni som ikke glepper
Bobilen har fått navnet Olga Først kalte vi den “rustolga” fordi det er noe rust under bilen, og det har vært noe reperasjoner på den som ikke kanskje var forventet… men det er ikke så fint med rustolga – sa da blei det OLGA da 😀
Sikter oss inn mot Grande camping, som er sesongstengt. Melder med eieren, og vi kunne nok fått stå der, men da hadde vi allerede kjørt forbi, og tatt sjansen på Hjelle parkering.
Ut og teste de nye joggeskoa! Goretex er viktig for meg å ha på de skoa jeg “bare” nesten skal jogge og gå – jogge og… 😀 Uansett vær liksom
ASICS er jeg superfornøyd med og har nesten samme typ stående – ganske så utslitne…. så da må nye til Å jogge har jeg fått sansen for – men jeg klarer ikke så lange strekker av gangen Lytte til kroppen, og få en “nokså” god økt, er viktig
Men noe blir det – på runden jeg har satt som mål– i fjor….eller året før… En dag klarer jeg hele runden – men ikke nå – nå går jeg litt og jogger mere og går litt til og joggere enda mere Jeg teller alltid 200 skritt før jeg går litt også blir det plutselig 800 skritt! Jeg er fornøyd jeg, med gå- og joggeturen og de nye skoa!
Dei blei 5500 skritt det – og det er nok for meg i dag!
Min første shetlandsheep, var lille vakre Kira – som kom til oss i 2009 og døde januar 2015
En av de første høstene vi hadde sammen, og vi gikk tur på moloen i Kvalsvika, sammen med mamma, fant vi lille Simba skjelvende mellom steiner Det var Kira som oppdaget pusen, og stod og snuste på noe som skalv som et aspeløv Måkene flakset over og ville ta den lille kattungen som var blitt forlatt der Vi tok lille pusen med hjem – da vi klarte fange den – og mamma og pappa tok den inn som sin katt Husker pappa hadde sagt lenge at han IKKE skulle ha flere dyr i hus – for i min barndom og voksne liv har vi alltid hatt katt – og hund Nå ville han ikke ha flere dyr Men den gang ei – med lille Simba på gulvet var han solgt
hadde det på tunga og var klar til å seie det gjorde eit krumspring innom ein annan tonke så var den fyrste tonken borte vekk den glapp på tungespissen utan noko som helst forvarsel kva var det no igjen samle tonkane og finne den fyrste tonken som var så bra den hang der på tungespissen eit kort sekund og vart vraka av noko bittelite anna som fauk forbi i fart vekk frå hjernebarken og ut i intet
Gult hus, litt på skakke her og der, men sommerblomstene popper opp langs med veikanten Hva som er på innsidenav de gule veggene, vet bare de som bor der Selv hvor fredelig det ser ut, fra utsiden…..
Det er virkelig vår i lufta, tenker Pinni Konglefrø med seg selv April er da virkelig en vårmåne med mye innhold Alt som blomstrer og spretter frem, alle de vakreste farger Sola som skinner og snøen som holder seg borte Gradestokken som kryper oppover Ja…. mye å være glad for i april Dagene som er lysere og kveldene like så
Det har noe med tiden, har Pinni Konglefrø fått med seg Klokken har blitt flyttet et hakk frem, og dagene blir lenger Aktiviteten langs rotarystien er merkbart større Både de som bor der, og de som går der, er ute mer Det er ikke annet å vente, så mye vakkert som dukker opp
Aaatsjo! Pinni hører ene atsjoen etter den andre, og like rundt hjørnet, står en nabo og nyser, og nese og øyne renner, og er røde som et fyrtårn Huff og huff – beklager, sier naboen, bare allergi dette her, så ingen forkjølelse å være redd for Det skjer hvert år om våren, at allergien sniker seg inn i nese og øyne, og det renner og renner og nyses og snufses Aaaaatsjo!
Åh så trasig, sier Pinni Konglefrø, og blir litt lei seg Her har hun stått og priset våren og alt det vakre, også er det noen som sliter så fælt denne tiden Naboen sier han har medisiner for det, så det går seg snart til Får håpe det, tenker Pinni med seg selv, mens hun roper “hade” til naboen og rusler inn til seg selv Atsjooooo hører hun i det hun lukker døren bak seg
Sola renner inn gjennom vinduet, og støvet danser i luften Oj oj oj se på alt støvet! Pinni ser det plutselig, og tenker med seg selv, at dette var da voldsomt Så mye støv – har det vært slik hele tiden? Nei, det må nok være sola som erter litt, og lyset som gjør at det ser så voldsomt ut Pinni tenker det, når hun setter seg ned i gyngestolen og lar blikket gli rundt i rommet Sola leker mellom gardinene, og hun ser det, alt støvet som fyker rundt Atsjoooo sier hun plutselig Åh nei det er da vel ikke allergi her også?? Nei, allergisk er hun ikke, Pinni Konglefrø, så det er nok et støvkorn eller tre som har sneket seg inn i nesa Pinni bestemmer seg for å ta en lett vårrengjøring – og vips så er hun i siget Tepper og puter henger hun ut på gjerdet ved utgangsdøra, også vasker hun rundt
Det er visst flere som har tenkt samme tanken – for flere naboer har fått teppene ut på en snor eller et gjerde i løpet av dagen Den gode vårluften og sola fikk arbeidslysten frem hos mange
du jager etter jaget eller jaget jager deg alt du må alt du må klare du vil du vil du vil
sorgen jager jaget sørger savnet av det som var målene som krymper inn så er det ikke slik lenger og sorgen sakker akterut
jaget snubler mer og mer sorgen er mer uklar andre mål dukker opp og du må fortsette fremover men på en annen måte aksepten har rodd i land selv om du ikke er helt fortøyd
Kjære Marita Tusen takk for rundturen i bygda, som har vore mi så veldig lenge, og har blitt din dei siste åra Kvalsvika, vakker perle der ute mot havet, og dagen er strålande med sol fra blå himmel Vindfullt til tider, men herlig temperatur
Også du da, Marita, den mest positive og optimistiske eg veit om Rett fra levra, ærlig og klok Godt med praten og dei over titusen skritta vi fekk Kaffe på veienden var heller ikkje dumt, sjølv om vi sat med ryggen mot sola
På moloen Med vind i håret, smil og latter Opp i alt, fant vi ut kva alder vi føler vi står i – sjølv om vi har passert 50 pluss….
Inga bombe – vi havna på 40 begge Ein fin alder å stå i, sjølv om den er passert Det er der vi kjenner oss stødige Vaksne damer i den beste alder
“Brekka”
På “veienden” ved Mulevika Godt med ei pause Og brått var der ei ørn svevande over hodet på oss
Det var rart å gå her brått, då eg kjente at noko mangla, men som på ein måte var til stades allikevel Hunden Leia har traska her tur etter tur, og vi to saman var gull I dag følte eg nærveret til Leia en liten stund, på turen
Men, det er ei tid for alt, og vegen vidare er utan hund, men med gode venner
Tusen takk for turen, Marita Bygda har teke imot deg og det er eg så glad for Det finnes ikkje nokon som deg Du er tøff – og du veit kva eg meiner med det Stå deg vel!
einsamheit åleinetid tid for deg sjølv i eige selskap utan at det gjer noko fordi du trivast der åleine og tenkjer at alt til si tid har noko for seg fordi du likar ditt eige selskap og saknar ikkje alltid å ha nokon rundt deg du higar etter åleinetida om det er ute eller inne slik er det med den saka åleinetid er gull verdt og ikkje vondt det er berre vondt om den ikkje er sjølvalgt til ei kvar tid
om saknet av nokon som kunne lytte, eller sjå ein, verte for stort om det då ikkje var nokon til stades då hadde einsamheita sege på og åleinetida vorte vond tida for deg sjølv vart uinteressant og eige selskap smerteleg fordi du brått ikkje kunne velge men var satt i den situasjonen der ingen kom og lytta ingen venta på deg ingen brydde seg alle hadde nok med sitt eige selskap påtvunget til ei kvar tid og einsamheita var total åleinetid og eige selskap er dyrebart men ikkje for ein kvar pris
