Eg seier det, at eg er bergtatt av naturen.
Den er sĂĄ mektig, denne naturen, at eg mest mistar pusten.
Eg seier det, at naturen er mi kyrkje.
Eg er bergtatt og mĂĄllaus.
Det er sĂĄ stort, at grĂĄten kjem i halsen.
Ein klomp av glede.
Mi kyrkje, som ønsker meg velkomen, med all sin prakt.
Dei vakre fjella, tindane, fargane og havet.
Bergtatt.
Den mektige naturen, fargesprakande og visnande,
for ĂĄ atter kome tilbake i full blomst.
Dømer ingen, men har mektige krefter vi ikkje kan rå med.
Bergtatt av den mektige natur, der eg alltid kan lette mitt hjarte.
Finne roa.
Naturen, som romar alle og ønsker deg velkomen, uansett.
Bergtatt.
mette josteinsdatter kvalsvik
oktober 2014
4 kommentarer
Er så enig. Naturen gir oss utrolig mye. DET er livsviktig. Gå turer, kjenne vi er en del av det 🙂 Enormt 🙂
Ja… ikke sant <3
Dette diktet likte jeg veldig godt, Mette!
Illustrasjonen også! 🤗
Takk for det 🙂 <3