Deja vu når eg ser ei raud regnjakke. Eg hadde ei slik flott raud regnkåpe med hette, då eg gjekk på barneskulen. Den flottaste regnkåpa. Gode minner over ei raud regnjakke som føyk forbi.
Det er lov, draumen, ĂĄ ha den. Draumen om fortid, draumen om framtid og draumen om dagen i dag. Draumen gir hĂĄp. Den er fattig, som ikkje har draumen i seg. Eg er rik, for draumen lever i meg. Lever den i deg?
Dei fleste av oss har vore småbarnsforeldre. Dei fleste av oss har jobba ved siden av. Dei fleste av oss har hatt ekstra hender uten vite det. Dei fleste av oss har hatt fleire timar i døgnet enn vi visste fantes. Dei fleste av oss har stått i vanskelige situasjoner – og takla dei på strak arm.
Â
Dei fleste av oss har gjort feil. Dei fleste av oss har tatt ei utdanning. Dei fleste av oss har hatt to foreldre. Dei fleste av oss har hatt ein god barndom. Dei fleste av oss har hatt søsken.
Dei fleste av oss har grått seg sjølv i søvne. Dei fleste av oss har kjempa usynlige kampar. Dei fleste av oss har mista nokon nær seg. Dei fleste av oss lever eit normalt liv. Dei fleste av oss – gifte – skilte – i eit forhold eller aleine.
Â
Dei fleste av oss kjem midt i livet. Dei fleste av oss blir vaksne og eldast. Dei fleste av oss fĂĄr barnebarn eller andre sine barns barn. Dei fleste av oss gĂĄr i eitt bryllaup. Dei fleste av oss.
Så kjem snøen og brer sitt kvite teppe. Skjuler alle spor for ei stakke stund. Men lyset langt der ute, kjem med håp og glede. Sola smeltar snøen og nye spor trer fram.
Du er så savnet Det går dager, det går uker, men aldri måneder Savnet kommer og går Så en dag, over brua, og du ser, der ligger du, i gravlundens jord Jeg er der aldri, nesten aldri Trenger ikke, en gravstein med ditt navn Du er i mitt hjerte – du er i hele meg Den du var da du var på ditt beste Ditt gode vesen Alltid så rolig Du er så savnet Tror aldri det går opp for meg Aldri mer Ditt gode smil Dine gode øyne Personen DU Slik du var Aldri mer Hvordan er det mulig Men det er jo slik det er Å miste noen Aldri mer
Om du ikkje var, kva hadde eg dĂĄ? Om du ikkje var, var eg ein annan stad dĂĄ? Om du ikkje var, var eg einsam dĂĄ? Om du ikje var, kva sĂĄg eg etter dĂĄ? Om du ikkje var, dĂĄ var ikkje eg heller.
Vinden brøler. Det svisjer og svusjer. Båra skommer og dreg i eit tak. Lyfter seg opp og bryter mot land. Kven kjem du med? Kven tek du med? Det lokkar og lurer, gir og favnar, vinden og havet.
Bustete hoder, gule smĂĄ som stikker fram, som smĂĄ lykter i dagen. SmĂĄe gledesstrĂĄlar, fortel om lysare tider. Ein ny vĂĄr! Bustete og vakre. SoldrĂĄpar langs vegen; denne hestehoven.
Eg trur på meg sjølv. Eg har trua. Kvifor du seier noko anna, må DU stå for. Kanskje er det akkurat du som ikkje har trua. Ikkje trur på deg sjølv? Sjølvfølelse “here I come” ! Ikkje fortell meg noko anna.