De gode dagene kan vare lenge – så lenge at du glemmer at det finnes dårlige dager. Og du står på – bruker av all den energi du har – gleden over å være nesten smertefri – og eier dagen og livet totalt. Glemmer rett og slett litt at du er syk – diagnoser – kronisk.
Til tider sniker de dårlige dagene seg innpå, uten at du merker det,
mens andre tider smeller det bare, og du er nede for telling.
Og hva er det som gjør dette?
Hvorfor får man dårlige dager.
Dårlig kropp.
Nedtur både fysisk og psykisk.
Hva er det du gjør, når du havner der du havner, gang etter gang?
For saken er jo den; du skal fortsette å leve – selv om du er syk!
Selv om du er kronisk syk – uføre – er sykemeldt – aldri har jobbet – så skal du LEVE.
Og det er vel noe alle og en hver forstår?
At alle skal leve og gjøre noe ut av dagen,
selv om ikke alle har en jobb å gå til hver eneste dag.
Livet er ikke jobben din og jobben er ikke livet ditt.
Det er en del av livet ditt.
Som så mange ganger før; ikke døm!
Ikke rull med øynene og hev øyenbrynet – når du ser noen som ikke er på jobb – men allikevel gjør noe med dagen sin.
For hva vet vel du?
Du ser det du ser – ikke noe mer.
Det er viktig for både friske og syke – kronisk syke – usynlig syke – å bevege seg.
Og det står respekt av de som virkelig sliter med å komme seg ut, når de kommer seg ut.
Du vet ikke hvilken kamp de har lagt ned for å komme over dørstokken.
Aksepter og respekter.
Den fysiske smerten og den psykiske smerten.
Tankekjør – og tenke seg selv ned.
Det å ikke tåle stress – ikke tåle uforutsigbarhet – ikke tåle verskiftet
– den råe lufta tar knekken på alt som er oppbygd gjennom en kanskje god sommer.
Være seg revmatiker eller andre diagnoser.
Ingen vil være i noens sko som sliter med helsa.
Men noen ER i de skoa, og sliter, uten at du ofte aner eller ser det.
Å gjøre så godt man kan
– beskytte seg selv mot støy og stress i sårbare perioder
– mestre.
Man lærer seg selv å kjenne og tar forhåndsregler.
Når skuldrene er opp over ørene, da er det på tide å roe ned.
Da reagerer kroppen, forsvar, med å sende ut signaler i form av smerte.
Og smerten drar deg ned.
Det er en ørfin balanse ute og går av og til, hvor mye belastning man kan tillate seg å påføre seg selv.
Fysisk og psykisk sliten – det er slitsomt – å starte jobben med å komme seg opp og ut av smerten som tar over i kroppen i tide og utide.
Det vet bare den som har vært der.
Men det har noe med å vise forståelse.
Akseptere istedet for å riste på hodet og si; Men du kan jo bare…..
Det er enkelt å si de orda; Men du kan jo bare……..
Det er bare det at det ikke er så enkelt for den det blir sagt til. Mottakeren av de orda – det blir ikke bedre…… det er sårt og kan føles som et nederlag.
Fysisk sliten av smerte er tøft – men enda tøffere er det når man blir psykisk sliten.
Da kommer tankene.
Og det er som regel ikke gode tanker man har når man ligger nede, eller er på vei nedover.
En evig runddans.
En jobb, om du vil, å holde seg i vater.
Holde seg oppe så de fleste kan se at man er “oppegående”
Å mestre! Dørstokkmila! Ikke ta inn over seg alt! Heve hodet! Være aktiv!
100% ansatt i egen kropp og eget liv!
Man kan ikke skrive/snakke nok om fysisk og psykisk helse.
