Av og til tenker du det bare, andre tider skriver du ned det du tenker Ord og tanker Skrive deg ut av glede og sorg Ord til glede og ord til ettertanke, ord til informasjon og ord til lære Ord og skrift til ære Det er godt å kunne sette seg ned, og få ordene lagret Noe angres det på og slettes, annet kommer ut, og tolkes både slik og sånn Ord er ord, og ord har makt
Du var der brått, i tankane, igjen Ikkje at du ikkje er der langs med, men brått var du der så klart som dagen Og eg saknar deg slik Hadde du berre vore her, slik du var, slik eg hugsar deg best I velmaktens dager, med smilet og lunheita di, aldri heva du stemma, aldri var du sint Min gode pappa Og eg saknar dokke to, saman For dokke har alltid vore saman Sjølv igjennom alt som har skjedd i livet og på reisa, så har dokke vore saman Sterke i lag, fine i lag, trygge i lag Eg saknar å ha dokke der, plattforma mi Eg saknar fortida, ikkje barnet, men tilstedeværelsen i romet, saman med dokke to Eg saknar det slik, og det er så sårt å tenkje på brått, at den er borte vekk nesten, plattforma Du var der brått, i tankane, sterkare, og eg kom på at eg ikkje hadde snakka med deg på ei stund Ikkje er det så lenge sidan eg var på grava di, og planta blomster, og sa hei Men no sa du i fra; forglem meg ei For alltid i mitt hjerte, kjære gode pappaen min
Eg hugsar dokke så klart som dagen Slik dokke var då, den gong da Og eg saknar tida Eg saknar dokke Eg veit det ikkje går å kome seg tilbake Men det er lov å dvele ved fortida, slik den var For no svinner den mellom fingrane sakte men sikkert, og berre minna sit igjen Eg hugsar dokke som om det var her og no, og vi hadde ein samtale Eller dokke kom på besøk Eg vil ikkje ha tida tilbake, men eg skulle ønske dokke var her, slik dokke var Og eg veit det, så klart som dagen, at det ikkje går
Det føles ut som om noko langt inne i meg, er i ferd med å bli røska ut Kanskje er det gråten som sit for langt inne Kanskje er det fortvilelsen og saknet av det som var, som riv og slit Eg veit at tida ikkje kan gjerast noko med Eg veit Berre saknet av det som var Stoltheita over det som var Eg saknar så innmari av og til
Og det betyr at eg har vore heldig, tenkjer eg Valget av foreldre var midt i blinken Det er berre det at når dei svinner hen, vil du ikkje være med lenger Fordi det er så vondt å sjå Nokon klarar seg til det siste, mens andre har ein durabelig kamp Noko riv og slit inni meg, og det er kanskje sorga som arbeidar Det er som ein tornado langt der inne – som kjempar kampen om å sleppast fri Du har lyst til å berre rope ut så høgt du berre kan Det er som eit jordskjelv i heile deg, der alt rundt rasar og du ikkje går klar
Men du går klar, enn så lenge, og står igjen på stødig grunn Sorg og glede går hand i hand Aksept og bearbeidelse like så Det er tøft livet Og kven går og tenkjer på; “at det er dèt vi har her, her og no, som er sjølvaste livet”
nord sør aust og vest so enkelt og allikevel so vanskelig klokka tolv klokka seks klokka tre og klokka ni og kva høyrer til jau du forstår nord er klokka tolv sør er klokka seks aust er klokka tre og vest er klokka ni barnelære som har vorte gløymt ei lære som burde være klokkeklar men om du snur deg litt då må du ha kompasset for då endrar alt seg
Du står med glaset i handa, kaldt vatn renn frå springen Du gir ikkje opp, tenkjer du Ingeting kjem gratis Du kan velge å sitje ned, å ta livet med ro, og la det gå sin gang Eller du kan ta i eit tak, og gjere noko med noko, og bidra til ein betre kvardag For eksempel helsemessig, fordi musklar er ferskvare, og viktige alle tider Det trengs ikkje være voldsomme tiltak
Det er dette med bevegelse og balanse Brått er du i den alderen at det som vart tatt forgitt, no må trenast og øvast på meir Vedlikehaldet Det ligg ikkje der og kan plukkast fram når behovet skrik etter det Nei, det forsvinn sakte men sikkert mens dagane og åra går, og du fortsatt består Du gir ikkje opp, gjer du vel Berre litt skal til Ein liten tur – gå trappa istaden for heisa, kanskje ta nåkre symjetak i godt lag, for ja, vedlikehald er rett og slett tingen Litt kvar dag – eller litt anna kvar dag Då gir du ikkje opp nei, du står på Du fyller glaset med vatn, drikk det, og tenkjer; dette er starten Dette skal du gjere kvar einaste dag
Du pratar før du får tenkt deg om, ikkje sant Rett og slett tråkka litt ekstra i salaten, og for seint å trekkje tilbake Ro ro til fiskeskjær…. Av og til kan det roast inn og forankrast, mens andre tider går det ikkje å tette hulla Det er så slitsomt å tråkke i den salaten Årane blir tyngre og tyngre, og du klarar ikkje ankre båten, men ligg utpå og skvulpar Det har med måten ting verte sagt på, ikkje sant Ordlegginga, og kva som kjem fyrst og sist Du kunne bitt av deg tunga Søren tenkjer du – men så vart det for seint Ingen vits å bite av seg tunga i alle fall…. berre gløym det… Og du ror for harde livet
det gjer vondt langt inn i hjarterota “hade då” ser deg i morgon eller neste dag augene som berre vil dette igjen og når du går, ser lengselsfullt etter deg klumpen i halsen veks og du gråter på innsiden du vil ikkje dette men det er slik det er kva skal skje korleis skal det gå du går stille ut der døra har sklidd igjen nesten igjen eit lite gløtt må det være, for tryggheita å bli forlatt bak ei dør la den være litt på gløtt berre slik det går å puste
Det bruser og suser i hodet Som om du følger med dragsuget i elva Svimmel og uttappet for energi Luften har sakte men sikkert sneket seg ut av ballongen pffffff sier det og du holder nesten på å falle fremover med hodet rett i bordkanten Så sliten Så utmattet Når du har brukt all energi og det har gått over lang tid Passe på at alle har det bra Passe på at alle blir sett og hørt Passe på Aldri ro Aldri fred Aldri…. Sett deg ned litt Ta en pust i bakken Det er ikke enkelt, men det går å øve Litt nå og litt da, pust i bakken, og ta det med ro Energien må hentes inn igjen, og det er ikke gjort på en to tre Nei det tar både fire og fem og seks, og av og til sju og åtte også, før du er “på” igjen Men du prøver hele tiden, og ønsker ikke miste deg selv opp i alt Alle skal få Alle skal…. Også må du selv også få noe Ikke bare noe, men mer og mer Så kan du gi igjen
Det kjem alltid ei ri eller tre Ein blir aldri ferdig Eller, med tida blir ein det Men ikkje med det fyrste Det kjem alltid eit etterheng Kanskje med lengre eller kortare pauser Det du trudde var ferdig, henger ved som ei torn i sida Betent til tider – sveller og tømast – men ikkje heilt
Â
Mette Josteinsdatter Kvalsvik første gang delt 20. april 2022