Du må gjøre det selv, og ikke forvente at andre skal gjøre det for deg Ta ansvar selv – og ikke forvente at andre tar ansvar Det er ikke sikkert det skjer noe, om du ikke står for det selv Du kan regne med, eller ikke regne med…. Så går det i vasken, for du regnet med… Forventninger til noe – det må nesten være avtalt på forhånd – med flere påminnelser og garantier Forventninger som faller i grus er noe dritt Ordne det selv, da vet du at det blir noe av Bare det at det er dumt at det er slik Blir jo aldri noen overraskelser heller da
Det er aldri stille på en kafè Det er vel ikke meningen heller det Folk møter folk, og praten går Det er bare det at du vil ikke høre andres private samtaler, ikke om du kan unngå det Når telefonen kimer og høytaleren slåes på, og samtalen er i gang Da får du høre om Per og Pål og Espen Askeladd, og kjøp og salg og skilsmisser og bla bla Hvor interessant er det for andre Så slitsomt det egentlig er, å sitte å høre en person snakke høyt til en telefon, mens kaffe og mat inntas Det er slik det har blitt med folket Alt gjøres i det offentlige, og ingen ser ut til å bry seg Mens noen sitter og prøver holde en samtale, men overdøves av èn høy stemme Åååå det er slitsomt Folk er folk – selv på bussen får du vite hemmeligheter og private hendinger Nesten som å være på teater – og nesten gratis
Lev livet mens det kan leves Når det ikke kan leves lenger, er du ikke her lenger Da vet du ikke om noe, lenger Er det ikke rart å tenke på vel, at når du er borte, så er du borte, og “bare” minnene er tilbake Så dette med å leve livet mens du kan, det er veldig viktig Selv om det ikke er lett alle tider Livet er tøft og vanskelig Livet er som å sveve på en sky Livet er en dans på roser Livet er et helvete Livet er et fengsel Livet er i feil kropp Livet er du og jeg Livet Sårt og brutalt, yndig og vakkert Livet leves mens du lever Når du ikke lever lenger, er livet borte Og det stilner
Kvar og ein må ta tak i seg sjøl Det hjelper ikkje å prøve endre på nokon Kvar og ein har sitt Og skal noko endrast, må vedkomande finne ut av det sjølv Tenk om nokon ville kome til og endre på deg At du ikkje er bra nok som du er Endre litt her og der – det blir bra Du hadde nok ikkje likt det Og det same gjeld om du kjem og vil endre på nokon andre Det kan vel rett og slett være ei fornærming
Vi er som vi er kvar og ein av oss, og vi veit alle korleis vi er, ikkje sant Vi treng eigentleg ikkje at nokon kjem og fortel det, eller Treng vi det, for å få ei anna oppfatning Sjå oss sjøle med andre sine auge Åpne augene og få ei a-ha oppleving, eit sjokk, ei glede eller ein skuffelse Det du trudde heile tida du hadde sett, var ikkje slik Nei, best å sjå med eigne auge
Det skal så lite til, for å glede nokon Du forstår det, når du bankar på døra, og kikar inn Smilet som brer seg over andletet Takknemligheita for å være tenkt på Det er det med tid… Å ha tida til den lisje forskjela
Det er ikke alltid fargen synes på utsiden Fargen, og fargene, bare eksploderer på innsiden Brunfargen mangler fra sydens strender Men hva gjør det, når fargene på innsiden har eksplodert Minnene fra en tur som har vært lattermild, fnisete og rund i kantene En smak av et nytt sted, spennende mennesker, sol og vakre steder og strender Nyte dagene under en parasoll – kjenne varmen – bade i bassenget – utforske stedene rundt – svale kvelder og den gode samtale For ikke å snakke om mat og drikke Det finnes ikke noe bedre akkurat der og da Ingen brunfarge kan erstatte det Har du vært i syden du da? Du er ikke brun i det hele tatt… Nei, det er ikke det viktigste
Trygghet, tillit, se opp til Om du er alt det… Trygg som en klippe, solid og til å stole på, og noe å se opp til Kanskje du ikke er alt, eller kanskje du er litt av alt, i små doser Men du må være noe, ikke sant Du må være trygghet for dine rundt deg Du må ha tillit til dine rundt deg Du må kunne bli sett opp til av de rundt deg Eller…du føler ikke du har noen av delene Hva er det å se opp til Hvilken tillit kan de regne med fra din side Og trygghet – hva har du å vise til Din usikkerhet lyser igjennom Å vise deg verdig Hvor store er kravene da Hvilken eksamen må du ta for å bestå Bare glem det
Mye som skulle vært gjort og sagt Tankene sier det Når fortidens skygger danser Du lar de danse, for fortiden er en del av deg Fortiden ligger der, og har bygget deg opp slik du er, på godt og vondt Mest på godt eller mest på vondt Det kan diskuteres
Mye er gjort og mye skulle vært ugjort Det trengs ikke diskuteres Det er der Og der ligger også tiden Tiden i sekund, minutt, timer, dager, uker, måneder og år Alt ligger der
SĂĄ er det noe som dukker opp, og du mĂĄ la tankene sortere det ennĂĄ en gang Og nĂĄr det er ferdig sortert, kanskje det blir lenge til neste gang Fortiden har bygget deg til det du er i dag, du er du, pĂĄ grunn av alt du har sagt og gjort Men, mye er ugjort, ikke dvel for mye ved det, for tiden gĂĄr
Kast en stein så langt du kan, og i den steinen har du lagt inn EN vond tanke du vil få bort Kast en ny stein og enda en…. Det gjør godt der og da Bær med deg en liten stein, der du samler tanker inn i kjernen av steinen mens du går, legg den fra deg et annet sted Eller bare kast den så langt du klarer
folk er folk solkrem liksom, kva er vitsen med det her er det berre å brette ut kroppen og steike seg, mens sola er framme at det klør og klør av solbrentheit, i etterkant, det er ei anna sak det er då ein tenkjer at den solkremen ikkje var så dum men men – slik er ståda, og ein får stå i det det kløøøør som sagt; folk er folk å sei noko, nei, det er ingen vits i
Eg skal aldri stoppe og besøke bestefar Du hugsar det som om det var i går, at du sa det Så stoppa du å besøke Ikkje heilt, men hadde ikkje så ofte tid Flytta vekk og var sjeldant heime Så var det brått for seint Og du hugsa kva du hadde sagt som liten…. Prioriteringane vart så annleis i ten-åra Vil du ikkje være med til bestefar… Ikkje denne gongen… Så gjekk åra “han tollja litt” sa dei – og ikkje sikkert han kjenne deg att Og du ville brått ikkje besøke, i vaksen alder Du var redd – og du ville ikkje at han “ikkje skulle kjenne deg att” Og så var det altså for seint Minna sit att – men noko i mellom der – glapp litt ifrå Bestefar
