Det varmer, å høre fuglene kvitre
Selv om du stamper i tung snø, og veien ser ufremkommelig, så varmer det
Og du mĂĄ smile
Smilet gĂĄr nesten helt rundt, om du forstĂĄr
For du blir sĂĄ glad
Den stunden med fuglene som kvitrer, viser hĂĄpet
Forteller at det er sĂĄ mye i vente der fremme
VĂĄren kommer!
Og du blir så glad innvendig at du føler det gnistrer rundt deg
Enda en ny vĂĄr
Enda en gang kjenne følelsen av glede for alt det vakre som er i vente
Fugler som kvitrer,
og synger en sang om noe godt, kanskje lengselen og gleda mot vĂĄrens sang
Våren kommer – sakte men sikkert
Og det er ikke så tungt lenger, å stampe i den tunge snøen
Det man skriver er ikke alltid sannhet
Ikke alt er opplevd
Ikke alt er gjort
Men det man skriver, engasjerer
Og engasjerer det, har man oppnĂĄdd noe
Noen har lest, og tenkt at akkurat sĂĄnn er det
Slik er det ja!
OgsĂĄ responderer man
Eller man responderer ikke
Blir irritert og sint
Og må allikevel svare – med et sint svar kanskje
Fordi det traff en nerve som sa at dette ikke stemmer, dette er feil
Det er alltid noe
Alltid noen
Opplevelser som er sĂĄ forskjellige
Noe er spennende og annet ignorerer man bare
Men som sagt, av og til treffer det
Og det treffer hardt
Som om noe faller i hodet – som lyn fra klar himmel
Det traff!
Og da har i allefall noen gjort jobben sin
Formidlingen har engasjert positivt eller negativt eller begge deler eller ingen av delene
Noen har lest dette,
og kanskje nikket med hodet og tenkt,
ja ikke sant….
ein ny vĂĄr
enda ein ĂĄ glede seg over
kjenne sola kor ho varmar
høyre kor det smeltar i det fjerne
og sjå kor det spirar heilt nærme
ein ny vĂĄr
og det er berre ĂĄ trekkje pusten
eit andedrag, djupt frĂĄ magen
inn i vĂĄren som har vore sĂĄ etterlengta
no er han her
litt ubestemmelig, men
rakk den sĂĄ vidt
har ikkje tid
kva er klokka
ĂĄ herlighet, rekk ikkje det
mĂĄ berre rekke det
for seint ute
phu rakk det sĂĄ vidt
tida
den spring berre fortare og fortare
heng som eit slips etter og prøvar som best
Den dyrebare tida vĂĄr
Vi veit det kanskje ikkje, men den er sĂĄ dyrebar
Vi tenkjer kanskje ikkje pĂĄ det, men den er sĂĄ sĂĄrbar
Tida vĂĄr i lag, vi har ingen garanti
Sei det, at du bryr deg
Sei det, at du er glad i
Sei det, at du elskar
Sei det….
Ein dag kan du ikkje seie det, anna enn ut i lufta
DĂĄ er det for seint
Og for seint er ikkje bra nok
Sei det, at du bryr deg, er glad i, eller elskar
Den dyrebare tida vĂĄr smuldrar minutt for minutt
ĂĄ seie noko
teie stilt
hysj
ikkje forstyrr
blikket talar sitt eige sprĂĄk
ikkje snakk høgt
ikkje brĂĄk
ikkje vær så stille
kvifor seier du ikkje noko
eg prøvde, forstår du
men augene sa noko anna
hysj
tei stilt no
ikkje brĂĄk slik
kva sa du
eg sa ikkje noko
hæ
augene
ĂĄhja eg sĂĄg blikket ditt
Ro ro til fiskeskjær
Og du ror sĂĄ hardt du berre kan
Du ror sĂĄ det sprutar rundt deg, og til armane ikkje klarar meir
Så blir det stille og båten ligg og duppar i sjøskorpa
Der og dĂĄ kjenner du at du gir du opp,
og i eit kort sekund forsvinn du litt innover
Du ser årane langt der bak når du kjem til deg sjølv, og innser at du er hjelpelaus utan dei
Ei tĂĄre renn ned langs kinnet
Du ville ikkje sĂĄ langt ut, men det berre vart slik i fortvilelsen
Ikkje gi opp kviskrar det rundt deg
Du kjenner det kitlar i andletet og det brusar litt ekstra i sjøen
Det er vinden som røskar i håret ditt
Du ser opp mot den blĂĄe himmelen i undring
Vinden tek tak i bĂĄten, og sakte men sikkert sig du mot land
Ikkje der du starta, men det er landfast
Takknemligheita sig innover deg,
og med lettare skritt spring du heimover
Unnskyld kviskrar du, inn i forkleet til mor
Nedturer som bare spiser av godene
De tar større og mindre jafser, og slafsingen høres lang vei
I allefall inne i hodet
Slafs slafs slafs
Hvilken dag er det i dag… er det… nei… det er …. åhja… selvfølgelig
Det var i går det var…
Nei…
NĂĄr fokuset og husken ikke er pĂĄ lag
Når dagene går i surr, og man ikke vet ut inn på en strømpe
Smerten spiser seg innpĂĄ og smertelindringen bare demper
Den demper sĂĄpass at det er skummelt hva som egentlig skjer
Hva skjer om smertelindringen kuttes ut
Kanskje gĂĄr det uten
Men… har prøvd det før, og nedturen var smertelig vond
Store jafser forsvant i det sorte hullet og kreftene om ĂĄ holde fast, ebbet ut
Ikke helt ut, men nok til at det kanskje var enkelt ĂĄ gi opp, bittelitt
Hvorfor orke mer smerte
Hvorfor orke mer tĂĄkelagte dager
Hvorfor kjempe
Kjenne pĂĄ redsle over dagene fremover
Kjenne på følelsen av maktesløshet
Kjenne på…
Hvorfor i det hele tatt stĂĄ opp..
Det usynlige tar ennå en jafs…
Men, alt er ikke forsvunnet inne i verken hode eller kropp
Det er MYE igjen og mye ĂĄ gape over
Mestringen fĂĄr seg noen slag for baugen, men det ĂĄ klatre opp og over, det gir lykke
Usynlig mestring for de fleste
Men i det indre er det full jubel nok en gang
Det bruser over av vilje til ĂĄ klare
Det er ikke mer mat for nedturer foreløpig
det er smak og behag det
nokon liker ditt og andre igjen likar datt
å kome skridanden i den kåpa ja….
smak og behag om du spør meg
men er det nokon som spør deg då
neida
smaken er som baken, kva no det mĂĄtte bety
smak
smak av Norge
kan vi smake landet vĂĄrt
tja det er vel mogleg
maten i allefall
den kan vel være smaklaus om du ikkje krydrar nok
smak
eit slikt rart ord om ein byrjar smake pĂĄ det
men nauta god smak sĂĄnn eigentleg
for buksa satt som eit skudd og genseren ogsĂĄ
god smak rett og slett
maten og smaken leikar i munnhola
og eksploderar i gana
noko for ein kvar smak
vær deg selv
i det minste prøv det, tenker du, og snur ryggen til
klarer det bare ikke
noe hvisker langt inne i hodet; ikke bra nok
annerledes
vær modig
vær akkurat den du vil være
men samfunnet liker det ikke
inn i deg er du “normal”
kan være deg selv
men det er ikke nok
det er ikke ok
hvorfor fĂĄr du ikke utfolde deg som den vakre blomsten du er
være deg selv, uten å bli tråkket på
å være eller ikke være, det er spørsmålet
være modig
være klok
være akkurat den du vil være
vær vakker i deg selv
vær unik
du bestemmer
eller ikke
vær….
Â
Mette Josteinsdatter Kvalsvik
2. januar 2024
Â
#minedikt #etdiktomdagen #tankerblirtilord
Â
Dette blei laga til frodiths januar-moro – også ville jeg bruke det igjen nå
Tusen takk kjære bloggvenn – for din inspirasjon, og evne til å få med andre bloggere og bloggløse.
Du inspirerer!
