Mild vind som stryker over bygda. Lummert – med regnbyger som trommer ned og sola som skinner like fort. Godt nok for ei som sover seg gjennom helga og våker om natta 🙂
Eg tåler så vel mykje smerte for å nå ein topp. Eg tåler så vel at dagar værte dårlege. Eg tåler så vel at eg brytast ned. Eg tåler så vel å bryte meg sjølv opp igjen. Eg tåler så vel nedturar – fordi eg kjem meg opp igjen. Eg tåler så vel kvardagen – for eg har lært meg til det. Eg tåler så mykje – men eg tåler ikkje din kritikk.
Tankespinn og i fokus er USYNLEG SJUK.
Det DU må tåle kvar dag, men som EG mistenkeleggjer fordi…….. Ja kvifor?
Du marmar og marmar om og om igjen om dette EG IKKJE SER. Være seg fysisk eller psykisk.
Er det forbudt å mestre – være glad og positiv – når ein har diagnoser monge ikkje forstår noko av?
Tenkjer eg nokon gong på kor heldig EG er som slepp bruke mine krefter på ein sjukdom? Tenkjer eg nokon gong på belastninga eg påførar eit menneske med mine mistankar og spekulasjonar?
Og i alle dagar – KVIFOR er EG så opptatt med det som feilar andre? Kvifor er eg ikkje glad for at EG står der EG står, og slepp det eg ikkje veit noko om – og eigentleg IKKJE heller kan sjå?
Du seier det igjen; EG ANAR IKKJE kva det kostar av smerte og innsats- være seg å stå opp ein dag – gå turen – bestige den toppen – smile og le – være sosial – og for den som er litt i arbeide – å møte opp på arbeide.
Men for ein gevinst det er gong på gong – å mestre!
Ja eg tenkjer mitt; “hahaha eg såg deg i går då du sprang som berre det. Ikkje noko som feilar der nei.”
Kvifor i det heile tatt tenkjer eg slik? Kvifor heller ikkje glede meg over kva kvar enkelt kan utrette?
Har EG så lite å bedrive tida mi med – at eg må engasjere meg i å snakke ned dei eg ikkje forstår….. som sliter utan at EG ser det?
Du trur ikkje det kan bli nok fokus på USYNLEG SJUK.
Og om EG ikkje forstår…… nei….. kan eg ikkje berre akseptere at vi alle er forskjellige?
Vær glad for det DU mestrar i kvardagen og bruk din energi på det!
Det er ei stor påkjenning for mange – dette å måtte forsvare seg – forklare kvifor ein ikkje jobbar – kvifor ein “berre” jobbar litt – kvifor ein er på behandlingsopphald – kvifor ein ikkje er sosial – kvifor ein ikkje gjer ditt og gjer datt.
Og når ein gjer alt det der – ja då er faktisk det også gale. Unnar eg ikkje ein med ein usynleg sjukdom å leve?
Livet er ikkje berre åtte til fire – livet er heile døgnet.
Og ikkje alle klarar arbeidslivet lenger – men har nok med å takle kvardagen. Livet er meir enn å gå til arbeidet.
Livet ER heile tida.
Som sagt før; hundre prosent ansatt i eigen kropp. Og EG forstår det ikkje uansett. Nei………….
Jeg pleide å tenke at det verste i livet var å ende opp alene. Det er ikke sant. Det verste i livet er å ende opp med mennesker som gjør at du føler deg alene.
Jepsipepsi……….. så blir det litt slik ruskever da, men Leia må luftes, og det er jo alltids noen motiver å fange, om man kryper litt langs bakken eller er åpen for noen dråper og slikt 🙂
Og en morgentur i nattbukse…. ikke mange som gjør det kanskje….. men jeg orket ikke gjøre så mye ut av antrekket for å gå en liten tur på kjente trakter, så.. behagelig å ha på er den jo også 😀
Må all den mat jeg lager bli krydret slik at den smaker av
Din velsignelse, nåde og fred og aller mest av Din kjærlighet.
Må alle som kommer i kjøkkenet inn
få oppleve glede og fred i sitt sinn.
ukjent
Jeg syntes dette var så fint – hang på veggen i et kjøkken jeg var innom for en stund siden. Kanskje har du det også på veggen i ditt kjøkken? Eller har sett det hos noen i din familie?
Iallefall…….. en høstlig dag med hele 12 plussgrader og skodderegn og nordavind. Det gjør ikke ting bedre for en revmatisk kropp heller….. men hva kan man gjøre da? Man må jo bare stå i det og gjøre dagen så god som mulig. Og tur for hund og menneske blei det – Og vandre forbi en hage som bare gjør at den må fotograferes – for dens fargeprakt og innhold –
rundt i bygda –
og kiropraktortime med verdens beste kiropraktor –
en tur til tante og onkel – spise gode hardinger og drikke kaffe – og bonus med besøk til bestaste venninne for skravl bare vi kan 😀
En alle tiders dag mens skodderegnet og nordavinden føyk rundt ørene.
Og hjemme fyrer naboen i peisen – på tide å fyre med ved?