JULEROSER
(2019 redaktør Herborg Kråkevik)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

LUKE NR.11

STJERNEN

Fire bildører opp på en gang, vi ramler ut samtidig, fem par armer og bein, urolige etter fredagskø og timer i bilen.
Rim knaste under skoene, pusten stod som blå skyer fra munnen.
Det var kuldegrader her oppe, våre første kuldegrader denne vinteren,
for høsten hadde vært varm i Oslo, og selv nå, bare noen uker før jul, var det bart og mildt i byen.

“Husk at alle må bære”. sa jeg.
“Det er iskaldt”. sa minstemann.
“Minst èn pose hver”, sa mannen min. “Ingen går inn uten å bære noe”.
Han fiklet med nøkkelboksen på veggen, låste opp og slapp ungene inn.
“Jeg rydder ut maten”, sa den eldste.
“Jeg setter på ovnen”, sa den mellomste.
De likte dette, faste rutiner hver gang vi kom til hytta, faste oppgaver, som små ritualer.

Endelig satt vi fora peisen, bare mannen min og jeg.
Det var stille inne, så stille som et hus bare blir når landskapet utenfor er fullstendig uten bevegelse.

“Jeg tror kanskje det har snødd her oppe”, sa jeg.
“Nei”, sa mannen min. “Jeg har fulgt med på Yr, det er bare rim”.
“I fjor på denne tiden var det skiføre”, sa jeg.
“Så tidlig?”
“Det er ikke så tidlig”.
“Nei, det er kanskje ikke det”.
“Men det er i hvert fall kaldt nok for snøkanonene”. sa jeg.
“Ja”, sa han. “Vi kan gå over skiene i morgen. Sjekke om noen har blitt for små. Så er vi klare neste gang vi kommer opp. Da har de sikkert åpnet anlegget”.
“Ja”, sa jeg. “Vi satser på det. Det blir bra”.
“ja”

Fra stua hørtes pusling, en av ungene var våkne, jeg fant morgenkåpen, listet meg opp.
Der inne satt yngstemann, han hadde funnet frem en boks hama-perler vi hadde satt igjen i høstferien.

“Se”, sa han, og viste meg.
“Så fin”, sa jeg. “En stjerne”.
“Mm”, sa han og løftet forsiktig enda en perle fra boksen og over på brettet.
Pinsettgrep mellom to fingre, tungespissen så vidt synlig i munnviken.
“Det var lurt å ta med boksen hit”, sa jeg. “Her har du tid til å holde på”.
“Ja”
“Og så fint mønster du har laget. Rødt og grønt”.
“Det er en julegave”, sa han.
“Bra”, sa jeg. “Hvem skal få den”.
“Du”
“Å? Heldige meg da!”
“Mm”

Vi kom oss ut rett etter frokost, nesten uten krangling om påkledning eller frustrert jakt på votter og luer, alt lå der det skulle.
Vi kledde fort på oss, følte at vi behersket vinteren allerede.
Så gikk vi tur i sol og rim.
Yngstemann løp først.
Han fant en frossen vanndam på stien. Satte føttene mot den, det knaste.
De to andre sprang til, de hoppet på isen til isrosene var ugjenkallelig forsvunnet og bare små biter lå igjen.
“Bulldosere”, sa jeg lavt til mannen min.
“Masseødeleggelsesmaskiner”, smilte han.

Da vi la oss den kvelden, tenkte jeg at neste da skulle være lik, at vi skulle rekke enda en sånn tur med knasende rim under føttene før vi satte oss i bilen og kjørte tilbake til grå, hustrige Oslo.
Men søndag våknet jeg til lyden av rennende vann.

Tenk på Steven Pinker, tenkte jeg og trakk pusten.
Jeg stod der i slalåmbakken med gjørme under føttene og
forsøkte å tenke på Steven Pinker og Enlightenment now.
Steven Pinker sier at verden tross alt stadig blir et bedre sted.
At vi kriger mindre, at færre mennesker blir drept, at færre barn dør, at flere av oss får utdanning.
Vi blir mer opplyste, det vil Steven Pinker opplyse oss om,
slik at sånne som meg, som er redde, skal huske på at det er mye å være glad over, og at det er de positive fremskrittene vi burde fokusere på.
Men det hjalp ikke å tenke på Steven Pinker, det hjalp ikke å tenke på høyere utdanningsnivå og færre kriger.
Jeg klarer bare å se gjørma og slalåmbakken uten snø, og jeg fortsatte å hulke lavt mot boblejakken til mannen min, som var fuktig av tåke.

Da vi kom tilbake til hytta, støvsugde vi, spiste tomatsuppe og tømte kjøleskapet.

“Skal vi dra, da?”
“Ja, nå skynder vi oss”
“Tror du det er kø?”
“Nei…nei, det har jo bare vært oss her oppe”

De to eldste trakk mot gangen, fant frem iPader og en film de ville se på turen hjem.
Men den yngste ble stående ved spisebordet.
“Hva med stjernen”, spurte han.
På enden av bordet lå den røde og grønne stjernen, ferdig perlet på brettet.
“Stjernen”, sa jeg
For plutselig husket jeg at vi ikke hadde strykejern.
“Jeg vet ikke hvordan vi skal få den med oss hjem, når vi ikke får strøket den først”.
“Nei”, sa han. “Jeg vet det. Jeg har også tenkt på det”.
“Å”, sa jeg.
Han bøyde hodet, den lange luggen dekket øynene.
“Men du har jo jobbet så hardt med den”, sa jeg.
“Ja”, sa han. “Og det er julegaven din”.
“Vi kan ta med strykejern neste gang”, sa jeg. “Jeg kan skrive det opp med en gang, så husker vi det. Vi skal helt sikkert opp en gang til før jul, når bakkene åpner”.
“Nei”, sa han. “Jeg vil ha med stjernen nå. I dag”
“Men ungen min, du får den ikke hel med deg tilbake. Perlene kommer til å falle av brettet. I svinger og humper, hele den lange veien, det kommer ikke til å gå”.
“Jo. Jeg vil ha den med nå”, sa han. “Jeg skal være kjempeforsiktig”
Så bar han perlebrettet ut i gangen, la det fra seg mens han tok på seg sko og jakke, åpnet utgangsdøren, løftet opp brettet igjen, og gikk ut.
Den mellomste åpnet bildøren for ham.
“Se her, skal jeg hjelpe deg”
Den største kom også til og holdt brettet mens yngstemann satte seg på plass.
“Dette går bra”, sa han.

Hele veien tilbake til Oslo satt guttene med stjernen på fanget, de delte på å passe på den.
Da vi endelig kjørte inn foran huset vårt, var ikke en eneste perle falt av.

Maja Lunde

Utdrag fra fortellingen i boka, Juleroser

#advent #lukenr11 #julekalender #samlagetegmont #majalunde #herborgkråkevik #stjernen #ventetid #adventskalender #11desember