JULEROSER
(2019 redaktør Herborg Kråkevik)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

LUKE NR. 12

Huset

Stjernene lyser på høylys dag, sa min far.
Det er like mange planeter i universet som det er sandkorn på Sola strand, og jordkloden er bare ett av sandkornene.
I framtiden kommer kineserne til å ta over hele kloden, sa han.
Vi stod i hallen i huset i Tafjord.
Jeg så utover bygda og tenkte på  de lange sandstrendene på Sola.
Jeg var vel en fem – seks år.
Hallen var i mørkt brystpanel.
En gang jeg var alene hjemme, og det var jeg ofte, gjekk jeg gjennom den mørke hallen og tenkte at egentlig burde jeg vært mørkeredd.
Eller husredd, som ungene sa.
Av og til krøp jeg opp på kjøkkenbenken og ventet på å se lys fra fergen kome rundt Seineset.

Mellom hallen og kjøkkenet var det en dør som gikk til en stupbratt trapp ned til kjelleren hvor jeg ikke hadde lov til å gå.
Jeg gikk likevel når ingen var der.
Det duftet kjeller, poteter med jord og eplekasser.
Av og til duften av nyvasket sengetøy som var rullet gjennom klesrullen.
Dagrun het hushjelpen og var en utadvent person med rødt hår.
Det var hun som kom ut på terrassen i den varme augustsolen bak huset og sa at jeg hadde fått en søster.
Jeg ble pliktskyldig med henne opp i andre etasje hvor min mor lå og så helt utslitt ut og gråt fordi hun syntes synd på meg fordi jeg hadde vært så mye alene.

Dåpsferden gikk til  Norddal kirke med kraftselskapets båt Lauparen med isflakene flytende i fjorden.
Fadderne var et lystig ingeniørektepar.
Fruen røykte kontinuerlig fordi hun var fra Finnmark, forklarte min mor, som selv tok en Blue Master for selskaps skyld.
Jeg syntes min mor var sensuell.
Hele lugaren var full av røyk og latter mellom isflakene. Dåpsbarnet må ha vært med.
Min far var lett irritert for at presten ikke sto klar i kirken, men måtte sendes bud på.
Prester og politikere er det verste som finnes.
Presten kom over det snødekte tunet i Norddal i prestekjole med en mugge vann i hånden.
Det var iskaldt i kirken, og det var bare oss. Jeg turnet på alterringen gjennom dåpsseremonien.
Så bar det innover fjorden igjen med enda mer røyk og latter og lukt av whisky og diesel.

En gang jeg hadde vært og reparert rattkjelken min på verkstedet, så jeg blodspor i alleen opp til huset.
Friskt, rødt blod mot hvit sne.
Folk sprang omkring og prøvde å holde meg igjen.
Men jeg fulgte blodsporene gjennom hallen og trappa og inn på badet. Der satt nabokona Berta på benken ved ovnen med spindelvevmønsteret og min søster bevisstløs på fanget.
Jeg hørte min fars stemme på telefonen fra kontoret.
Huset var fullt av folk. Jeg tenkte at her har jeg ikke noe å gjøre og gikk bort til skolen der ungene var.
Da kom den kritthvite bilen kjørende i vill fart på den smale vegen mellom de mørke små husene med  min far ved rattet med konstant tuting og min mor apatisk ved siden av med min søster i armene.
Alle skrek opp.
Jeg sa ikke et ord.
Det var som en film. De så meg ikke.
Alle ungene kastet seg på kjelkene og fulgte etter bilen ned til kaia hvor Lauparen lå med motoren allerede i gang.
Fjorden var tett av is.
Jeg gikk bort til naustene for å være alene og sto der og så båten hogge seg gjennom isen utover fjorden.
Min mor hadde kastet opp ombord og min søster hadde våknet og spurt om hun var syk.
Folk lette etter meg og spurte om jeg ville ha bananer fra Sverige.
Det ville jeg ikke.
Sykebilen hadde punktert på veg til sykehuset i Ålesund.
Min søster overlevde med et stort, skrått arr i pannen.

Etter noen uker kom min far og hentet meg.
Da fikk jeg lov til å gå på Løvenvold kino og se Filmavisen siden vi bodde på hotellet rett over gata. Jeg likte film.
Den eneste gangen jeg var mørkeredd i det store huset i Tafjord, var etter å ha sett filmen Ni liv på Norsk Bygdekino på ungdomshuset.
Da turte jeg ikke gå opp trappa for å legge meg.
Den store brune trappen i  platået hvor min far bar meg på skuldrene opp for å legge meg mens han sang
It`s a long way to Tipperary.
Fjorden lå svart og stjernene lyste.

Marianne Heske

Utdrag fra historien i juleroser 2019

#julekalender #adventskalender #lukenr12 #ventetid #advent #adventstida #marianneheske #herborgkråkevik #samlagetegmont #12desember