JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)
LUKE NR. 16
Juletrøst
Vi var tre.
Min mor slet med noe som den gang het nerver.
Nerver kom i bunter på den tiden.
Min nervebunt av en mor strevde i alle de femti årene jeg kjente henne.
Før jeg ble født, het det depresjon.
Pluss at hun hadde en del andre plager.
Rett etter at jeg ble født, het det fødselsdepresjon.
I juletiden het det juledepresjon.
Høytidene var tidene for å være ekstra nede.
Noe støy hørte med, samt fortvilelse over uviktige ting.
Å jul med din vrede.
Går verden under om svoren ikke blir sprø?
Ja, så absolutt, det gjør den.
Den lille familien på tre var for liten til å gå rundt juletreet.
Hadde vi vært flere, hadde vi likevel stått over.
Vi var gudløse.
Vi sang ikke.
Vi drev ikke med juleevangeliet, krybber eller kirkegang.
Gavene var stas for det ene barnet.
Aller størst stas var NRK`s julesending med Erik Bye,
“Vi går ombord”.
Han ledet feiringen for alle norske sjømenn som ikke kunne være sammen med familiene sine.
Vi tre tørrskodde i Innlands-Norge gikk ombord hvert eneste år.
Det var fantastisk.
Fryd over Erik Byes minne.
Min far og jeg tålte det greit nok.
Vi var jo vant til det, julenevrosene.
Jeg avkodet imidlertid som ganske lite barn vårt eget juleritual.
Det handlet om å komme seg igjennom.
Det var først da jeg forlot dette hjemmet, kom meg ut i verden,
møtte juleglade mennesker med andre historier, som foldet seg lystig ut i ritualene,
som tente riktig antall lys på søndagene i advent, som sitret og pyntet fra slutten av november,
som med den største selvfølgelighet levde på innsiden av ritualene,
at jeg oppdaget denne grunnleggende følelsen av å være helt utenfor.
Og at jeg var feil.
Jula var absolutt utmerket, den.
Men ikke alle var med.
Det virker som om de andre var inni jula, opptatt med noe som ble kalt glede.
Andre av oss romsterte utenfor og var sysselsatt med ferdiggjøringsjobben.
Bli ferdig, simpelthen.
Med jula.
Med ferien.
Å være voksen er tidvis å være desillusjonert.
Barn er desto bedre til å bli illusjonert.
Jula som balansekunst er ikke minst at eldre kan lene seg mot de yngre.
Julesorg kan slukkes, iallfall forsones, i møter med det barnlige friske, spente og begeistrete.
Vi voksne får pakke ned julenevrosene våre,
sette oss selv til side,
delta,
anstrenge oss,
og satse på å gi barna ganske annerledes erfaringer, om vi selv ikke hadde de beste.
Det er en stor oppmuntring i dette – og det gjelder helt allment i livet.
Det finnes muligheter til reparasjoner.
Det finnes sjanser til nye følelsesmessige erfaringer.
Vi kan alltid endre våre forestillinger om fortid, oss selv og andre.
Men da må vi være villige til å tre inn i juleforestillingen.
Finn Skårderud
Utdrag fra historie i Juleroser
#lukenr16 #julekalender #adventstid #advent #16desember #herborgkråkevik #juletrøst #samlagetegmont #finnskårderud
❤😘
🙂