Â
Â
JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)
Â
Â
LUKE NR. 20
Â
I skikkelsen til et barn
Â
I julen kommer Gud til oss i skikkelsen til et nyfødt barn.
Fortellingen om Jesus er fortellingen om at Gud blir menneske.
Akkurat dette bildet, av Gud i skikkelsen til et spedbarn, er vel det mest menneskelige bildet av Gud som Jesus-skikkelsen gir oss:
bildet av et menneske idet det er overgitt til og avhengig av andre mennesker.
Det er et bilde som blottstiller behovet for ĂĄ bli ivaretatt.
Â
Idet barndommens juler samler seg i oss som èn jul, som èn akkumulert stemning, kan vi vende tilbake til den.
Eller: Den kan vende tilbake til oss, som fryd.
Eliot: “The accumulated memories og annual emtion/May be concentrated into a great joy”
Juleminnet kan ĂĄpne oss for for sider ved oss selv som vi ikke uten videre kjenner eller anerkjenner,
som i
Charles Dicken`s julefortelling A Christmas Carol.
Gnieren Ebenezer Scrooge, som nekter ĂĄ gi en penny til fattiggutten som synger julesanger,
gjennomgår en forvandling, fra å være gnier til å bli gavmild.
Hvordan skjer det?
Hva beveger ham?
Hva er det som bryter ned hardheten hans?
Han blir vekket av Julespøkelset –
“The Ghost of Christmas past”
– slik at han får et levende forhold til seg selv som barn, til barnet i seg.
Og i det han vĂĄkner til seg selv som barn, vĂĄkner ogsĂĄ menneskeligheten i ham.
han begynner ĂĄ le.
Han føler glede.
I denne gleden ligger også evnen til sjenerøsitet.
Â
Dicken`s Scrooge er en oppdiktet skikkelse.
OgsĂĄ historiske hendelser kan sette oss pĂĄ sporet av hva julen kan utvirke i oss.
Julaften og 1. juledag i 1914,
under første verdenskrig, oppstod en spontan våpenhvile ved vestfronten.
Tyske og engelske soldater lĂĄ i hver sine skyttergraver i krigens ingenmannsland,
like overfor hverandre.
Tyske soldater begynte å synge en julesang – “Stille Nacht” –
og hilste de engelske soldatene pĂĄ deres morsmĂĄl:
“Merry Christmas”.
De engelske soldatene svarte med å synge “The first Noel”.
Etter litt nøling klatret soldatene fra begge sider ut av skyttergravene.
Begge parter la ned våpnene – for vel et døgn.
De ga hverandre sigaretter og sjokolade i gave, de sang og feiret sammen.
Noen spilte fotball med hverandre, andre gravla sine døde medsoldater mens pausen i krigføringen gjorde det mulig.
Â
Det var vanskelig for alle parter ĂĄ forklare hva som hadde skjedd, og hvordan det kunne skje.
Soldatene kunne si:
” I tell you what happend on Christmas Day 1914,
and people don`t believe it”.
Selv de som opplevde det, kunne knapt tro det.
“You just wouldn`t believe it”.
Men det skjedde, i julen, fem mĂĄneder ut i en krig som skulle koste 25 millioner mennesker livet.
Â
Hvert ĂĄr, hos oss i den kalde vinteren,
kommer Gud til oss på nytt i skikkelsen til et barn og snakker til oss –
om vĂĄr tilknytning til livet,
vĂĄr uforbeholdne mottakelse av og tilslutning til livet.
Hvor vi i så mange situasjoner ikke responderer og agerer med en sjenerøsitet som uttrykker denne tilslutningen til livet –
vårt slektskap med gnieren Scrooge – kan kanskje forklares,
men tilslutningen selv trenger ingen forklaring.
Den er gitt, den tilhører livet,
selv om vi kan lukke oss for den.
Â
Dicken`s A Christmas Carol forteller oss at tilslutningen er ĂĄpen
for den som har en isfri rĂĄk tilbake til barndommen.
(Stein Mehrens uttrykk), en rĂĄk julen og julefeiringen kan holde ĂĄpen.
Â
Anniken Greve
Â
Utdrag fra historie i Juleroser
Â
Â
#adventskalender #lukenr20 #samlagetegmont #herborgkrĂĄkevik #annikengreve #20desember #julekalender #ventetid #iskikkelsentiletbarn #advent #adventstid