DRAUM Når du våkner og kjenner tårene renn nedover kinnet. Du såg din aller kjæraste, skadd og mishandla. Og du visste du stod for tur.
Du våkner i rein fortvilelse, og hjelpelausheita tek deg. Ser blodet som renn nedetter andletet til din venn. Du vil kjempe i mot, men blir overmanna og du stilnar av.
Tårene dine siler nedover kinna. Du ristar på hodet og føler deg elendig. Tørkar tårer av kinnet og tenkjer; det var så verkeleg. Men heldigvis berre ein draum.
TUR blir det hver dag, om det ikke blåser storm og orkan. For Leia må luftes og jeg må luftes 😀 Heheheh Er godt med litt vind i håret.
Et hjerte i vannet – iallefall nesten et helt hjerte.
Vi rusler i #Mulevikvegen og går til #Mulevika. Vi må gå over en elv, og som regel er det ganske lite vann akkurat der vi går over. Men, når det har regnet, som det har gjort noen dager nå, blir elven stor. I dag var det vann over steinene vi går på, og Leia måtte gå over. Ja, hun MÅTTE gå over – for hun må lære at jeg ikke kan bære henne over alle hinder. Vann er ikke farlig, men kan virke skummelt.
Hun klarte det jo helt fint, og ved slike bragder vanker det godbit vet du 🙂 Jeg vil at hun skal like vannet og ikke være redd for elver.
Så er vi i Muleviken – og her var det mye tare. Her bruker det ligge sand langs hele linjen. Sanden kommer til sommeren og forsvinner til vinteren – med vinden.
Vi går en ny sti som Leia ikke har gått før, hjemover. Her er nok av tur-muligheter bare på øya her. Men gleder meg til hunden er stor nok til andre områder og fjell 🙂
Det bobler.
I bildet over ser vi vannet som brukes til skøyteis når det fryser på. Èn mulighet har det vært dette året og denne vinteren. Og det var i forrige uke.
Ingen snø i mils omkrets, men, det er visst meldt snø, så da får vi se. Kanskje vi får litt av den vinteren vi er vant til – før våren tar over for fullt. En skikkelig vinter er snø og en tur på langrennski. Kanskje til påske?
Når man skal på jobb ut på ettermiddagen, så må man benytte formiddagen til en tur. Leia kan ikke gå så mye fjelltur ennå, så det blir de småe turane rundt i bygda.
#rosafaktor Fikk knipset denne skjønne lille før den forsvant. Regn og skodde = dråper.
Fra de vakreste småe strå til rusk og rask som har ligget i det uendelige.
Det ligger og blir sakte fortært ute i naturen. Det passer ikke med rusk og rask i vår natur. Men noen lar det bare ligge.
Så er det noe som bare står og forfaller. Ei fjøl etter den andre forsvinner, fortæres eller fyker med vinden i et stormkast. Ingen gjør noe med det. Det blir bare liggende.
Det er ikke så lenge siden det var tak på denne vårfjøsen. Siste orkaner tok og røsket det vekk. Det var plass til to kyr i fjøset her. De tok de inn her og melket de. Det har nok stått her mens pappa levde…… Kanskje det er over 80 år dette fjøset/skuret. Ja kanskje mye eldre enn som så. Det har stått gjennom mange årstider.
Store spikere har gitt slipp. Mistet grepet over mange års slit.
Det er koselig å rusle rundt. Leia likte de lange stråa og hoppet rundt. Jeg drømte meg litt vekk. Vårfølelsen.
Når du har vore både hit og dit, og bilen har vore med på forflytningane. Du har besøkt tanterandi og du har vore hos Siv på kaffe og kaker da ho er 50 år i dag, og du har vore på Meny og handla og du har vore innom bokhandelen….. Ja litt forskjellig……..
Og du strenar ut fra Meny med handleposen, det regnar, og du går mot (gammal vane) bilen der du meinar den står……… trykker på bilnøklen for å låse opp bilen, men ingen respons. Det blinkar ikkje ein einaste plass……… Ingen kjent figur av ein bil som liknar på din nokon stad… Hmmmmm du snur deg og går litt motsatt retning….. Trykkjer på nøkkelen men INGENTING blinkar.
Det var da her du parkerte bilen. Svarte! Sånn er det bare…….. Det er HER du BRUKAR parkere……
Så skyter det som lyn gjennom haude….. Bilen er stjålen….!!!! Herlighet….. Kvalmen kjem sigande. Her vaser du rundt i strikkejakke og regn med handlepose, og skal heim, og bilen ER IKKJE HER!
Tenkjer så det knakar….. aha!
Okay! Du flytta bilen! Heilt ute av rytme må du sei. Du brukar ALLTID parkere ved MENY når du er i våjen og har ærend. Men i dag skulle du bryte den rutina/vanen og parkere på andre sida av sentrum.
Ja, då håpa du INGEN såg frustrasjonen du i eit kort augneblikk hadde. Der du trykte i vilden sky på nøkkelen for å oppnå eit blink, og ikkje forstod i det heile tatt kvar bilen kunne være. For det var det som gjekk gjennom haude då du strena avgårde mot der bilen EIGENTLEG står, mens du analyserte dagens forløp for å kome fram til konklusjonen om at bilen var ein annan plass. Var det nokon som såg…………?
