PÅAN IGJEN?

Når man glemmer……….. eller…. man glemmer IKKE at man har noen diagnoser…. men man fortrenger litt.

Overser. Skubber foran seg. For har ikke tid med dette nå. Det er jo der hele tiden uansett, så ….. skubbe det foran… skubbe det bak…. ignorere.

For det er nesten slik at man ikke kan ha det FOR morsomt før kroppen sier fra. Den varsler…… og du kjenner det. Men du lukker igjen døren. Vil ikke ha noe med det å gjøre. Du har så mye annet du har lyst til, at dette her har du rett og slett ikke tid til å styre med nå. Hadde bare den døren kunne bli boltet igjen for all framtid…. men, på en eller annen måte sniker den seg ut gjennom sprekker og igjentetta hjørner her og der, også……det du har ignorert så lenge, kan ikke ignoreres lenger.

Det har allerede gått for langt. Du har hatt for mye morsomt rett og slett. Eller…. kroppen bare bestemmer at NÅ er det på tide å si fra at både det ene og det andre er her i denne kroppen.

Hallo!!!

Du må ta hensyn til oss også.

Det er da du sakte men sikkert tilnærmer deg tankene på det du har – roer litt ned og setter det hele i bitte litt perspektiv og ringer kiropraktoren. For selv om du vet hva som må gjøres – er det greit å få dette siste innspillet av en kyndig person. Selv om man blir verdensmester på egen kropp – så ser man jo at det som oftest går for langt før reaksjonen gidder i det hele tatt å komme.

For noe dritt.

Men så er det påan igjen da, med en prednisolon-kur. Erfaringsmessig er det bare den som hjelper meg.

Når hele høyre side er bare en tømmerstokk som vil leve sitt tunge liv på egen hånd, og betennelse har inntatt alle kriker og kroker fra topp til tå…. jupp.. Bare DA innser man at noe må gjøres. Og uansett vær og vind………. varme hjelper ikke, rått vær hjelper ikke, kulde……….. ja det nærmeste en perfekt tilværelse er de flotte stabile høstene som kan komme 😀

Men du verden så herlig jeg har hatt det i sommer da.

Har ikke gjort stort. Har ikke løftet tungt, har ikke sprengt meg på noen måte (uten om EN fjelltur som tok en del krefter) men ellers har jeg vært rekende på en fjøl i godt lag og kjent på alt det gode livet har å by på.

Så kommer dette og banker på døren og gir beskjed. Hei du! Vi er her! Og nå kommer vi og roter til hos deg.

Jaja…… så tar man det som det kommer.

Tar inn noen piller og er tilbake til gode behandlinger etter ferie. Sånn er det her i verden.

Kroppen blir der den er, smerten vandrer til og fra, og jeg prøver å gjøre det jeg alltid gjør; gripe dagen – tenke positivt – hodet over vannet.

Og dette har med det å være usynlig syk.

Man kan se så forbasket sprek ut man bare vil – gå de minste og lengre turer – som har med viljen til å gjøre noe – utrette noe – være med der de andre er – og ikke gi opp.

Jobbe det man makter – men den største jobben er den DU ikke ser.

Den som foregår innvendig.
100 % annsatt i egen kropp!

Jobben med å godta seg selv – akseptere at man ikke er 100 prosent yrkesaktiv lenger – at man får dårlige perioder og håndtere det på akkurat den måten som er best for en selv.

Det er dette med å mestre!

Å være usynlig syk………… sette på et smil. Men man lærer seg også å være ærlig og sie ifra. Etter hvert. For det er vanskelig. Det vet jeg alt om. Innrømme at man har en dårlig dag, uker,…. når man flyr ute hele tiden.

Men,vet du hva?Eller vet du det ikke? At den beste medisin er å komme seg ut døren – over dørstokkmila og innta frisk luft og se seg om og nyte naturen.

Den bittelille mestringen -de småe skritta.

Jeg har vært der – og gjort det………….. Been there – done that……….

Og du – du klarer også det!

En stor klem til dere alle der ute som sliter med
USYNLIG SYKDOM.

#usynligsyk #usynligsykdom #revmatisme #fibromyalgi #skoliose #benskjørhet #me #revmatisklidelse #revmatiker #helse #dinhelse #minhelse #carpediem #mestring #medisinering #hundreprosentansattiegenkropp