Julekalender i adventsiden – 14. desember

 

JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 14

 

Kjøra! Kjøra!
Fali` norsk hengebro

 

Kjell Aukrust.
Bare navnet hans kan gi generasjoner av mennesker godhet i blikket og en følelse av å være
med pĂĄ ei lita reise inn i en liten, og samtidig stor,
verden av raushet og underfundighet og vennlighet.
Aukrust var nemlig en helt egen planet, nei, han er det fortsatt.
Bare spør verdens beste oppfinner og sykkelreparatør, Reodor Felgen.

 

Vi mĂĄ aldri glemme Kjells evne til ĂĄ se det store i det smĂĄ.
Ja, en klisjè, men det får så være.
Han var pĂĄ parti med folk, raringer og fe.
Med dem som vi ofte ikke har tid til ĂĄ se.
Kjell Aukrust var, og for mange av oss er han fortsatt, medisin for alle regnværsdager og nordavindskvelder.
Hel ved.
Helt der oppe med de største innenfor faget fabulerende tekster og streker.
Hans tegninger og fabuleringer om det reneste respektfulle sludder, genialt enkelt og genialt vanskelig og med hovedfag innenfor kvalifisert vås, og andre ganger tatt på det berømte kornet av det som skjedde i vår tulleruske offentlighet.

 

Aukrust, som satte Alvdal og Tynset, og Bygde-Norge sĂĄ respektfullt pĂĄ det store norges-kartet,
forlot Kari, oss og FlĂĄklypa julaften 2002.
Familien bestemte at de ikke ville gå ut med det triste budskapet før i romjula, så de ikke skulle ødelegge julestemningen for unger og annet godtfolk.

 

Mannen bak det hele og fulle og smågale og fine, 
Kjell fra Alvdal, Aukrust, med en snillhet i dialekten og en 
kneggende latter.

 

10. januar 2003, hadde nok VĂĄr herre selv tatt regien.
Kjell Aukrust ble stedt til den siste hvile fra en fullsatt Alvdal kirke,
med et vær snytt ut av et norsk vinterbygdeeventyr.

 

Det knirket i snøen da vi gikk oppover kirkebakken og hilste andektig på statuen av Kjell, Solan og Ludvig.
BlĂĄ himmel, fargelagt med det siste innenfor naturens himmelhvelv av blĂĄhet.
Lav vintersol, høy moral.
Kjøttmeis i nekene.
Kanskje var det ogsĂĄ en liten pjokk som hoppet pĂĄ ski i lia,
men helt sikkert var det at nasjonen sendte en stor bukett frostroser med Kjell Aukrust.
VĂĄr herre, for dem som tror pĂĄ ham,
hadde gitt klar beskjed til dem det gjaldt i porten:

Slipp ham inn!

 

Tom Stalsberg

 

(utdrag fra historie i Juleroser)

 

 

#adventskalender #julekalender #samlagetegmont #herborgkråkevik #14desember #lukenr14 #ventetid #advent #tomstalsberg #juleroser #kjørakjørafalinorskhengebro

Julekalender i adventstida – 13. desember

 

JULEROSER
(2019 redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 13

 

Aukrusts veg til kunsten

 

Ă… stĂĄ pĂĄ Alvdal stasjon og sjĂĄ tog som kjem og gĂĄr,
registrere kven som gĂĄr av og pĂĄ,
kjente og ukjente, undre seg over kva det er i dei store pakkane som blir lasta av,
prøve å få augekontakt med ei pen jente gjennom togvindauget,
sjĂĄ pĂĄ skotuppane sine om ho stirer tilbake.
Det kunne ein “steiryss” fylle mange timar med i Alvdal på 30-talet.

 

Men ein dag stĂĄr fjortenĂĄringen Kjell der av ein annan grunn.
Far og mor er med, kanskje har nokre av kameratane møtt opp,
kanskje Simen og Bonden.
Kameratane skal sjĂĄ toget gĂĄ, mens Kjell og foreldra skal gĂĄ ombord.
Far, Lars O. Aukrust, er vald inn pĂĄ Stortinget for Bondepartiet,
og den uregjerlege gutungen må følge med til sjølve hovudstaden.

 

Mor og far hadde lenge vore bekymra for kva det skulle bli til av den lite skuleflinke,
men idèrike guten dei hadde med seg.
Far hadde derfor lagt ein plan om at Kjell skulle bli bonde.
Den dagen faren trekte seg attende rĂĄ landbruksskule og politikk, skulle dei drive ein liten gard i lag.
Litt praktisk kunnskap kunne da være kjekt å ha med seg, og Kjell vart plassert på snikkarskule på Elvebakken.
Der møtte Kjell opp, liten av vekst og med feil klede, feil klassebakgrunn og feil dialekt.
Han blir dynka med lim og rulla i sagflis mens hĂĄnlatteren rungar.
Kjell gliser med, kva anna kan ein gjere?
Og sĂĄ kan ein lĂĄse seg inn pĂĄ dass og grine og fantasere om kva Simen og Bonden tar seg til akkurat no.

 

Da tar han sitt fremste vĂĄpen i bruk, blyanten.
PĂĄ bordbitar tryllar han fram diverse kroppsdelar som gutar i den alderen er spesielt interesserte i.
Statusen veks i takt med storleiken pĂĄ det han teiknar.

 

Men snikkar eller bonde vart han ikkje.
Målaren Henrik Sørensen kom på visitt til stortingsmann Aukrust som lobbyist for Statens kunstakademi.
Det kom fram at gutungen i huset ikkje gjorde anna enn å teikne, og Sørensen ville sjå.
Meisteren likte det han sĂĄg, og tok med Kjell i fargehandelen,
der det vart kjøpt inn staffeli og lerret.
Den iherdige kunstnarspira frå Alvdal greip dei nye verktøya og byrja på Leon Aurdals målarskule.
Da meister Sørensen såg utviklinga, trekte han opp eit kort og ein penn og skreiv:

 

Kjell Aukrust er eller skal bli maler –
GĂĄr pĂĄ malerskole
Slipp ham inn!

 

Sigmund Løvåsen

 

(Utdrag fra historia i Juleroser)

 

 

 

 

#julekalender #lukenr13 #13desember #venteid #herborgkråkevik #adventskalender #ventetid #advent #samlagetegmont #sigmundløvåsen

Julekalender i adventstida – 12. desember

 

JULEROSER
(2019 redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 12

 

Huset

Stjernene lyser på høylys dag, sa min far.
Det er like mange planeter i universet som det er sandkorn pĂĄ Sola strand, og jordkloden er bare ett av sandkornene.
I framtiden kommer kineserne til ĂĄ ta over hele kloden, sa han.
Vi stod i hallen i huset i Tafjord.
Jeg så utover bygda og tenkte på  de lange sandstrendene på Sola.
Jeg var vel en fem – seks år.
Hallen var i mørkt brystpanel.
En gang jeg var alene hjemme, og det var jeg ofte, gjekk jeg gjennom den mørke hallen og tenkte at egentlig burde jeg vært mørkeredd.
Eller husredd, som ungene sa.
Av og til krøp jeg opp på kjøkkenbenken og ventet på å se lys fra fergen kome rundt Seineset.

Mellom hallen og kjøkkenet var det en dør som gikk til en stupbratt trapp ned til kjelleren hvor jeg ikke hadde lov til å gå.
Jeg gikk likevel nĂĄr ingen var der.
Det duftet kjeller, poteter med jord og eplekasser.
Av og til duften av nyvasket sengetøy som var rullet gjennom klesrullen.
Dagrun het hushjelpen og var en utadvent person med rødt hår.
Det var hun som kom ut på terrassen i den varme augustsolen bak huset og sa at jeg hadde fått en søster.
Jeg ble pliktskyldig med henne opp i andre etasje hvor min mor lå og så helt utslitt ut og gråt fordi hun syntes synd på meg fordi jeg hadde vært så mye alene.

Dåpsferden gikk til  Norddal kirke med kraftselskapets båt Lauparen med isflakene flytende i fjorden.
Fadderne var et lystig ingeniørektepar.
Fruen røykte kontinuerlig fordi hun var fra Finnmark, forklarte min mor, som selv tok en Blue Master for selskaps skyld.
Jeg syntes min mor var sensuell.
Hele lugaren var full av røyk og latter mellom isflakene. Dåpsbarnet må ha vært med.
Min far var lett irritert for at presten ikke sto klar i kirken, men mĂĄtte sendes bud pĂĄ.
Prester og politikere er det verste som finnes.
Presten kom over det snødekte tunet i Norddal i prestekjole med en mugge vann i hånden.
Det var iskaldt i kirken, og det var bare oss. Jeg turnet pĂĄ alterringen gjennom dĂĄpsseremonien.
Så bar det innover fjorden igjen med enda mer røyk og latter og lukt av whisky og diesel.

 

En gang jeg hadde vært og reparert rattkjelken min på verkstedet, så jeg blodspor i alleen opp til huset.
Friskt, rødt blod mot hvit sne.
Folk sprang omkring og prøvde å holde meg igjen.
Men jeg fulgte blodsporene gjennom hallen og trappa og inn på badet. Der satt nabokona Berta på benken ved ovnen med spindelvevmønsteret og min søster bevisstløs på fanget.
Jeg hørte min fars stemme på telefonen fra kontoret.
Huset var fullt av folk. Jeg tenkte at her har jeg ikke noe å gjøre og gikk bort til skolen der ungene var.
Da kom den kritthvite bilen kjørende i vill fart på den smale vegen mellom de mørke små husene med  min far ved rattet med konstant tuting og min mor apatisk ved siden av med min søster i armene.
Alle skrek opp.
Jeg sa ikke et ord.
Det var som en film. De sĂĄ meg ikke.
Alle ungene kastet seg pĂĄ kjelkene og fulgte etter bilen ned til kaia hvor Lauparen lĂĄ med motoren allerede i gang.
Fjorden var tett av is.
Jeg gikk bort til naustene for å være alene og sto der og så båten hogge seg gjennom isen utover fjorden.
Min mor hadde kastet opp ombord og min søster hadde våknet og spurt om hun var syk.
Folk lette etter meg og spurte om jeg ville ha bananer fra Sverige.
Det ville jeg ikke.
Sykebilen hadde punktert pĂĄ veg til sykehuset i Ă…lesund.
Min søster overlevde med et stort, skrått arr i pannen.

 

Etter noen uker kom min far og hentet meg.
Da fikk jeg lov til å gå på Løvenvold kino og se Filmavisen siden vi bodde på hotellet rett over gata. Jeg likte film.
Den eneste gangen jeg var mørkeredd i det store huset i Tafjord, var etter å ha sett filmen Ni liv på Norsk Bygdekino på ungdomshuset.
Da turte jeg ikke gĂĄ opp trappa for ĂĄ legge meg.
Den store brune trappen i  platået hvor min far bar meg på skuldrene opp for å legge meg mens han sang
It`s a long way to Tipperary.
Fjorden lĂĄ svart og stjernene lyste.

 

Marianne Heske

 

Utdrag fra historien i juleroser 2019

 

 

#julekalender #adventskalender #lukenr12 #ventetid #advent #adventstida #marianneheske #herborgkrĂĄkevik #samlagetegmont #12desember

 

 

 

Julekalender i adventstida – 11. desember

 

JULEROSER
(2019 redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR.11

 

STJERNEN

Fire bildører opp på en gang, vi ramler ut samtidig, fem par armer og bein, urolige etter fredagskø og timer i bilen.
Rim knaste under skoene, pusten stod som blĂĄ skyer fra munnen.
Det var kuldegrader her oppe, våre første kuldegrader denne vinteren,
for høsten hadde vært varm i Oslo, og selv nå, bare noen uker før jul, var det bart og mildt i byen.

“Husk at alle må bære”. sa jeg.
“Det er iskaldt”. sa minstemann.
“Minst èn pose hver”, sa mannen min. “Ingen går inn uten å bære noe”.
Han fiklet med nøkkelboksen på veggen, låste opp og slapp ungene inn.
“Jeg rydder ut maten”, sa den eldste.
“Jeg setter på ovnen”, sa den mellomste.
De likte dette, faste rutiner hver gang vi kom til hytta, faste oppgaver, som smĂĄ ritualer.

Endelig satt vi fora peisen, bare mannen min og jeg.
Det var stille inne, sĂĄ stille som et hus bare blir nĂĄr landskapet utenfor er fullstendig uten bevegelse.

“Jeg tror kanskje det har snødd her oppe”, sa jeg.
“Nei”, sa mannen min. “Jeg har fulgt med på Yr, det er bare rim”.
“I fjor på denne tiden var det skiføre”, sa jeg.
“Så tidlig?”
“Det er ikke så tidlig”.
“Nei, det er kanskje ikke det”.
“Men det er i hvert fall kaldt nok for snøkanonene”. sa jeg.
“Ja”, sa han. “Vi kan gå over skiene i morgen. Sjekke om noen har blitt for små. Så er vi klare neste gang vi kommer opp. Da har de sikkert åpnet anlegget”.
“Ja”, sa jeg. “Vi satser på det. Det blir bra”.
“ja”

Fra stua hørtes pusling, en av ungene var våkne, jeg fant morgenkåpen, listet meg opp.
Der inne satt yngstemann, han hadde funnet frem en boks hama-perler vi hadde satt igjen i høstferien.

“Se”, sa han, og viste meg.
“Så fin”, sa jeg. “En stjerne”.
“Mm”, sa han og løftet forsiktig enda en perle fra boksen og over på brettet.
Pinsettgrep mellom to fingre, tungespissen sĂĄ vidt synlig i munnviken.
“Det var lurt å ta med boksen hit”, sa jeg. “Her har du tid til å holde på”.
“Ja”
“Og så fint mønster du har laget. Rødt og grønt”.
“Det er en julegave”, sa han.
“Bra”, sa jeg. “Hvem skal få den”.
“Du”
“Å? Heldige meg da!”
“Mm”

Vi kom oss ut rett etter frokost, nesten uten krangling om pĂĄkledning eller frustrert jakt pĂĄ votter og luer, alt lĂĄ der det skulle.
Vi kledde fort på oss, følte at vi behersket vinteren allerede.
SĂĄ gikk vi tur i sol og rim.
Yngstemann løp først.
Han fant en frossen vanndam på stien. Satte føttene mot den, det knaste.
De to andre sprang til, de hoppet pĂĄ isen til isrosene var ugjenkallelig forsvunnet og bare smĂĄ biter lĂĄ igjen.
“Bulldosere”, sa jeg lavt til mannen min.
“Masseødeleggelsesmaskiner”, smilte han.

Da vi la oss den kvelden, tenkte jeg at neste da skulle være lik, at vi skulle rekke enda en sånn tur med knasende rim under føttene før vi satte oss i bilen og kjørte tilbake til grå, hustrige Oslo.
Men søndag våknet jeg til lyden av rennende vann.

 

Tenk pĂĄ Steven Pinker, tenkte jeg og trakk pusten.
Jeg stod der i slalåmbakken med gjørme under føttene og
forsøkte å tenke på Steven Pinker og Enlightenment now.
Steven Pinker sier at verden tross alt stadig blir et bedre sted.
At vi kriger mindre, at færre mennesker blir drept, at færre barn dør, at flere av oss får utdanning.
Vi blir mer opplyste, det vil Steven Pinker opplyse oss om,
slik at sånne som meg, som er redde, skal huske på at det er mye å være glad over, og at det er de positive fremskrittene vi burde fokusere på.
Men det hjalp ikke å tenke på Steven Pinker, det hjalp ikke å tenke på høyere utdanningsnivå og færre kriger.
Jeg klarer bare å se gjørma og slalåmbakken uten snø, og jeg fortsatte å hulke lavt mot boblejakken til mannen min, som var fuktig av tåke.

 

Da vi kom tilbake til hytta, støvsugde vi, spiste tomatsuppe og tømte kjøleskapet.

 

“Skal vi dra, da?”
“Ja, nå skynder vi oss”
“Tror du det er kø?”
“Nei…nei, det har jo bare vært oss her oppe”

 

De to eldste trakk mot gangen, fant frem iPader og en film de ville se pĂĄ turen hjem.
Men den yngste ble stĂĄende ved spisebordet.
“Hva med stjernen”, spurte han.
På enden av bordet lå den røde og grønne stjernen, ferdig perlet på brettet.
“Stjernen”, sa jeg
For plutselig husket jeg at vi ikke hadde strykejern.
“Jeg vet ikke hvordan vi skal få den med oss hjem, når vi ikke får strøket den først”.
“Nei”, sa han. “Jeg vet det. Jeg har også tenkt på det”.
“Å”, sa jeg.
Han bøyde hodet, den lange luggen dekket øynene.
“Men du har jo jobbet så hardt med den”, sa jeg.
“Ja”, sa han. “Og det er julegaven din”.
“Vi kan ta med strykejern neste gang”, sa jeg. “Jeg kan skrive det opp med en gang, så husker vi det. Vi skal helt sikkert opp en gang til før jul, når bakkene åpner”.
“Nei”, sa han. “Jeg vil ha med stjernen nå. I dag”
“Men ungen min, du får den ikke hel med deg tilbake. Perlene kommer til å falle av brettet. I svinger og humper, hele den lange veien, det kommer ikke til å gå”.
“Jo. Jeg vil ha den med nå”, sa han. “Jeg skal være kjempeforsiktig”
Så bar han perlebrettet ut i gangen, la det fra seg mens han tok på seg sko og jakke, åpnet utgangsdøren, løftet opp brettet igjen, og gikk ut.
Den mellomste åpnet bildøren for ham.
“Se her, skal jeg hjelpe deg”
Den største kom også til og holdt brettet mens yngstemann satte seg på plass.
“Dette går bra”, sa han.

 

Hele veien tilbake til Oslo satt guttene med stjernen pĂĄ fanget, de delte pĂĄ ĂĄ passe pĂĄ den.
Da vi endelig kjørte inn foran huset vårt, var ikke en eneste perle falt av.

 

Maja Lunde

 

Utdrag fra fortellingen i boka, Juleroser

 

 

#advent #lukenr11 #julekalender #samlagetegmont #majalunde #herborgkrĂĄkevik #stjernen #ventetid #adventskalender #11desember

Julekalender i adventstida – 10. desember

 

JULEROSER
(2019 redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 10

 

Arve Tellefsens jul

Det blir helt absurd ĂĄ samanlikne dagens julefeiring med slik det var i barndomen min.
Det er vanskeleg ĂĄ fatte at det er snakk om det same landet, seier Arve Tellefsen

 

DĂĄ han var liten , levde han i ei fattig arbeidarklassefamilie i Kirkegata 5 i Trondheim, utan tilgang pĂĄ musikkinstrument og med lite og enkel mat. Men med ei lysande enorm glede kvart ĂĄr:
jula.
-Vi gleda oss heilt vilt til jula.
Eg trur jula var mykje viktigare for oss den gongen enn ho er for barn i dag, seier Tellefsen.
Kirkegata i Trondheim ligg mellom Bakklandet, Møllenberg og Rosenborg,
i det som den gongen var eit arbeidarstrok med trehus.
Faren var sjåfør for eit bakeri. Mora var vaskehjelp.
Familien budde i ein bakgård, på eitt rom med kjøkken og utedo.
Heile familien sov i stova.
Dei levde pĂĄ eit eksistensminimum, men klarte seg.
Dei fekk ete seg mette, i det minste fekk barna det.

Mor mi song “O, bli hos meg” og det er kanskje derfor det er ein av dei vakraste songane eg veit om.

Under det vesle juletreet lĂĄg presangane.
Ikkje hundrevis av presangar, men tre til kvar.
Vi var fire i familien, sĂĄ eg fekk tre gĂĄver.
Sjølv ynskte eg meg alltid ein leikebil, men fekk som regel klede som klødde.

-Kvifor klødde alltid kleda før!

-Eg veit ikkje, men dei gjorde alltid det.
Eg hugsar eg gjekk heilt stivt dei første dagane med nye klede, fordi dei klødde så fælt.

Men du fekk ikkje ski og skøyter og slikt?

-Jo etter kvart gjorde eg det, men alltid brukte, sjølvsagt.
Skøytene var først slike meiar som vi festa under skoa, men då eg vart større, fekk eg panserskøyter, som vi kalla det, altså skikkelege skøyter med eigne sko.
DĂĄ vart eg Hjallis og gjekk med armane pĂĄ ryggen.

 

Arve Tellefsen i samtale med Alfred Fidjestøl

 

 

Utdrag fra samtalen som er trykt i Juleroser 2019

 

 

 

#julekalender #adventskalender #lukenr10 #juleroser #samtale #ventetid #arvetellefsen #alfredfidjestøl #samlagetegmont #herborgkråkevik #advent #10desember

Julekalender i adventstida – 9. desember

 

JULEROSER
(2019 redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 9

 

Kunsten forklarer og foredler julemysteriet

 

Kunstnerne har gitt oss julen gjennom ord og bilder.
Legender, tradisjoner og tro har vært levebrød for dikterne
og maleriets mestere.
I den moderne familiejulen fikk underet i Betlehem selskap av et eviggrønt,
lysende tre, fjøsnisser og Santa Claus med reinsdyr.

Den gamle, tyske skikken med å pynte laugshallene med grønne kvister
til julehøytiden ble gradvis flyttet inn i besteborgernes fineste salonger.
I det protestantiske Nord-Europa ble det pyntede og lysende juletreet gradvis
samlingspunktet for den moderne familiejulen,
fra 1840-ĂĄra.

På 1880-tallet kom de første egentlige juleheftene i Norge,
ofte beskjedne i format og utstyr
og skrevet til moralsk og kristelig oppdragelse.
Ti år senere kom de første moderne norske heftene,
med bilder av nisser, juletrær og gaver
det religiøse var dempet, nasjonalromantikken hadde kommet inn.

 

Liv Berit Tessem

 

Utdrag fra innlegg/historie i Juleroser

 

 

 

#livberittessem #herborgkrĂĄkevik #nasjonalromantikken #samlagetegmont #juleroser #lukenr9 #julekalender #adventskalender #ventetid #advent #adventstid #9desember

Julekalender i adventstida – 8. desember

 

JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 8

 

Da Sankta Klaus var her

Det var kvelden før jul, og så stilt i vårt hus
at ingen høyrdest, nei ikkje ei mus.
Ved peisen var strømpene hengt opp på plass,
for no skulle snart Sankta Klaus med sitt lass
sjĂĄ innom til borna, som sov i si krĂĄ
i draum om alt godt som dei snart skulle fĂĄ.

 

Og mamma og eg, vi var nett gĂĄtt til ro
– vi låg under dynene alt, båe to –
da brĂĄtt ut i tunet det vart slikt eit brĂĄk
og trakking og tisking og skramling og stĂĄk,
at eg sprang ut or senga og fòr som eit lyn
til glaset og sĂĄg ut.
Ă… du for eit syn!

 

Der ute låg nysnø, og månen skein klar
– eg såg alt som fanst der, så lyst som det var.
Kva sĂĄg eg? Ein slede, ein liten og nett,
med ĂĄtte smĂĄ reinsdyr som drog han sĂĄ lett,
og høgt opp på sleden ein blid gammal mann,
Det var Sankta Klaus!
Ja, sĂĄ menn var det han!

 

Så rappe som ørner var reinane hans,
og han hyppa pĂĄ dei, og han skreik utan stans:
“Hei Hoppar, Hypp Dansar, Hei Flygar og Flink
og Lettfot og Lynsnar og Dunder og Blink!
SĂĄ, oppover vegen! Til topps no! Hei hopp!
Heng i kvar og ein!
I galopp, i galopp!”

 

Lik lette smĂĄ haustlauv som vinden slit laus
og sender i vêret – slik fauk Sankta Klaus
og dyra og sleden med leikety-last
rett oppetter veggen i flygande hast.
Og vidare bar det, men no i meir mak
for no trippa klauvane oppĂĄ vĂĄrt tak!

 

Eg snudde meg brått – og eg kvakk, men laut le:
Der kom Sankta Klaus gjennom peispipa ned!
Han var kledd i ein skinnpels frĂĄ hovud til fot,
og pelsen var flekket av oske og sot.
Han letta fra aksla ein bylt som han bar
– ein skulle mest tru det var kramkar han var!

 

Han blunka sĂĄ lurt, og han smilte og lo.
Han var rundleitt, og nasen var raud som ei glo,
og kinna som eple, og skjegget hang sidt,
og lyste som nysnø, så drivande kvitt.
Han beit i ei snadde, og røyken låg blå
kring hovudet hans – som ein krans, mest, å sjå.

 

Han hadde ein mage sĂĄ trillrund og god
som skalv som ei skål med gelè når han lo.
Han var lubben og velfødd frå hovud til hæl,
eg mĂĄtte mest le nĂĄr eg sĂĄg pĂĄ han vel.
Eg vart ikkje redd han, nei, langt derifrĂĄ!
Han var berre snill, det var lett nok ĂĄ sjĂĄ.

 

Men no fekk han brĂĄtt-om. Han opna sin bylt,
og snart var kvar strømpe i peiskråa fylt.
Med fingeren pĂĄ munnen han nikka til meg,
og opp gjennom peispipa fòr han sin veg.
Han sprang opp i sleden og ropte: “Av stad!”
– og vekk var dei alle, som bortblåsne blad.

 

Men hit gjennom nattlufta klang det eit rop:
“God jul, og god natt no, til alle i hop.”

 

 

av Clement Clarke Moore
gjendikta av Halldis Moren Vesaas

 

 

 

#lukenr8 #julekalender #herborgkrĂĄkevik #samlagetegmont #advent #ventetid #adventskalender #clementclarkemoore #halldismorenvesaas #dasanktaklausvarher #8desember

Julekalender i adventstida – 7. desember

 

JULEROSER
(redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 7

 

Fire roser ut i snøen

Skulle vore fire mann i romjul –
dĂĄ skulle det bli tid og rĂĄd med alt.
Ein av oss han skulle opp i fjellet,
og sitje med ein omn der det er kaldt.

 

Ei rose set eg frĂĄ meg pĂĄ eit bord der,
som takk og gode ynske utan ord der.
Ein annan stad der har eg lagt ei bøn:
Hjå deg ligg fire roser ut i snøen.

 

Den andre skulle reise til familien –
den heime, som eg ein gong kom ifrĂĄ.
Og bror min skulle vera på humøret,
og syster mi sku`le og høyre på.

 

Ei rose set eg frĂĄ meg pĂĄ eit bord der,
som takk og gode ynske utan ord der.
Ein annan stad der har eg lagt ei bøn:
Hjå deg ligg fire roser uti snøen.

 

Tredje mann han skulle vera heime,
og ut i byen og treffe folk ein kveld,
men ogsĂĄ nyte dette reine huset,
og lesa den der boka likevel.

 

Siste mann han skulle gjera resten
av alt det der som i jula høyrer til –
ogsĂĄ det som minner ein om mykje
av ting som ein i livet heller vil.

 

Ei rose set eg frĂĄ meg pĂĄ eit bord der,
som takk og gode ynske utan ord der.
Ein annan stad der har eg lagt ei bøn:
Hjå deg ligg fire roser ut i snøen.

 

Ein annan stad der ligg det som ei bøn:
Hjå deg ligg fire roser ut i snøen.

 

Snøfrid Hunsbedt Eiene
“Hus forlatt”

 

 

#samlagetegmont #herborgkråkevik #adventskalender #julekalender #ventetid #advent #husforlatt #snøfridhunsbedteiene #lukenr7 #husforlatt #7desember

Julekalender i adventstida – 6. desember

 

JULEROSER
(2019 redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

 

LUKE NR. 6

 

Kaste kæppe på isen
StĂĄ og kigge
Stampe pĂĄ isen i hĂĄb om et hul.
Flyde ned af floden
I hĂĄb om redning
Redde sig selv i hĂĄb om
At tilgive,
Kaste, stampe, kravle og flyde
I håb om at være til

 

Sergei Sviatchenko

 

 

 

#adventskalender #lukenr6 #herborgkråkevik #samlagetegmont #sergeisviatchenko #ventetid #julekalender #væretil #advent #6desember

Julekalender i adventstida – 5. desember

 

JULEROSER
(2019 redaktør Herborg Kråkevik)

 

 

LUKE NR. 5

 

Nat pĂĄ havet, Vemod.
En sugende, stor og stille, – farlig længsel
I det levende legeme!
Dragende længsel!
Havets alvor, nat over hav,
alvor over havet
lidenskapen i den hvilende sig
før det vildt stormer av sted
Det dragende, fristende hav
Det lokker
Du er jo den fristende frue der lever forladt i havet.

 

Harald Sohlberg

 

 

 

#haraldsohlberg #adventskalender #herborgkrĂĄkevik #lukenr5 #ventetid #julekalender #natpĂĄhavet #advent #samlagetegmont #5desember