Så går det et støkk igjennom meg. Bestemor og bestefar. Min mor sine foreldre eller min far sine foreldre? Min far`s. Olivia. Brått et slikt sakn over noen jeg egentlig ikke kjente så godt, men har vokst opp med fortellingene om. Gode Olivia som døde så alt for tidlig. Der jeg husker den storblomstrete kjolen og svarte høye støvler. Og at hun kom inn i stuen en gang, og at jeg var på daverende sykehjem, oppe på loftet, en bratt trapp opp, og sa adjø til henne. Hun døde av kreft. Min fars mor. Og det er nesten som om jeg følte at hun var en sving innom her akkurat i skrivende stund. Man kan tro hva man vil, ikke sant?
I skrivende stund, og det er tirsdag morgen, er det vått på veiene. Det har regnet litt siste døgnet. Det er hele NI dager igjen til julafta! På tv surrer god morgen Norge og jeg koser meg med frukost.
I bloggverden ser det slik ut i dag:
Plass nr. 25 = MEGLERFRU1 Lavkarbo blautkake sukkerbrød
Etter tor`været i Roma trakk Solan, Nystumoen og jeg oss lenger sydover med “Treno Rapido”. Elektriske impulser slengte togsettet etter skinnegangene så vi skrek av henrykkelse. Utafor i soldisen fløy variert landskap forbi som filmklipp på netthinna. I begeistring og fartsrus rev vi på oss et bedre måltid i spisevogna. Vi fikk alle våre yndlingsretter: Solan, gåseleverpostei og “kånjak”. Nystumoen mjølmat. Jeg, Zuppa de verdure, og Chianti fra de Toskanske åsrygger sør for Firenze. Stemningen sted, mens borg-ruiner og forvitra marmorstatuer flagra forbi i soldis og varme.
Da var det at Nystumoen nevnte jordskjelv igjen!
Suppa gikk rett i vrangen. Stor fart og jernbaneskinner på lealøs jordskorpe var en utrivelig tanke. Nervan kom helt ut av lage, så vi tok ei flaske tel. Etter andre Chianti`n kom varmebølgan , og kravet om frisk luft. Betjeningen ville vi ikke plage, så air-condition slo vi på sjøl. Jeg vred handtaket over på “Fredo”. Det betyr kaldt. Lærdommen hadde vi fra italienske handvasker. Virkningen var kolossal. Det var som et dampysteri eksploderte med alarm attåt. Opp fra skinnegangen sto gnist-regnet som fra tusen smergelskiver. Hjula sto bom stille! Nå fulgte et sjokkurs i tyngdeloven. Gjennom spisevogna drev kelnere, spaghetti, turister, suppeteriner og chiantiflasker. Første bordsetning traff anretningsveggen. Opp mellom dampende spaghetti og klukkende rødvinsflasker steg eder og forbannelser. Inn i spisevogna styrta uniformerte italienere med spørreskjemaer og blåpapir. En oppspilt kelner med kul i skallen rista spaghetti`n av seg. Med en dryppende rødvinsfinger pekte han ut mannen som hadde dratt i nødbremsa. Pekefinger`n rettet han mot meg. Forhøret tok til.
I skrivende stund har det blitt mandag. Nå er det hele TI dager igjen til jul dere! Hører vinden ute i dag, og det kan sees i mørket at det er overskyet.
I bloggverden ser det slik ut:
Plass nr. 25 = TILBAKETILLIVET Få et bedre liv ved å slippe ned garden
Plass nr. 55 = DAMER FOR FAEN Boller med tangzhong-metoden
og
Plass nr. 100 = MATVALØRER Byggrynsgryte, bygotto
Det kan koste mye å slippe ned garden. Slippe noen så tett inn på livet at en ikke har kontroll… Men det er også viktig av og til, dette å slippe inn noen.
Jeg baker mye jeg, men har ikke prøvd Tangzhong-metoden ennå. Gjør liksom et jeg alltid har gjort, baker som jeg har lært 😀
Kjell Aukrust. Bare navnet hans kan gi generasjoner av mennesker godhet i blikket og en følelse av å være med på ei lita reise inn i en liten, og samtidig stor, verden av raushet og underfundighet og vennlighet. Aukrust var nemlig en helt egen planet, nei, han er det fortsatt. Bare spør verdens beste oppfinner og sykkelreparatør, Reodor Felgen.
Vi må aldri glemme Kjells evne til å se det store i det små. Ja, en klisjè, men det får så være. Han var på parti med folk, raringer og fe. Med dem som vi ofte ikke har tid til å se. Kjell Aukrust var, og for mange av oss er han fortsatt, medisin for alle regnværsdager og nordavindskvelder. Hel ved. Helt der oppe med de største innenfor faget fabulerende tekster og streker. Hans tegninger og fabuleringer om det reneste respektfulle sludder, genialt enkelt og genialt vanskelig og med hovedfag innenfor kvalifisert vås, og andre ganger tatt på det berømte kornet av det som skjedde i vår tulleruske offentlighet.
Aukrust, som satte Alvdal og Tynset, og Bygde-Norge så respektfullt på det store norges-kartet, forlot Kari, oss og Flåklypa julaften 2002. Familien bestemte at de ikke ville gå ut med det triste budskapet før i romjula, så de ikke skulle ødelegge julestemningen for unger og annet godtfolk.
Mannen bak det hele og fulle og smågale og fine, Kjell fra Alvdal, Aukrust, med en snillhet i dialekten og en kneggende latter.
10. januar 2003, hadde nok Vår herre selv tatt regien. Kjell Aukrust ble stedt til den siste hvile fra en fullsatt Alvdal kirke, med et vær snytt ut av et norsk vinterbygdeeventyr.
Det knirket i snøen da vi gikk oppover kirkebakken og hilste andektig på statuen av Kjell, Solan og Ludvig. Blå himmel, fargelagt med det siste innenfor naturens himmelhvelv av blåhet. Lav vintersol, høy moral. Kjøttmeis i nekene. Kanskje var det også en liten pjokk som hoppet på ski i lia, men helt sikkert var det at nasjonen sendte en stor bukett frostroser med Kjell Aukrust. Vår herre, for dem som tror på ham, hadde gitt klar beskjed til dem det gjaldt i porten:
Fjellturen på formiddagen var så nydelig 🙂 Der følelsene låg litt utenpå – på deler av turen <3
Og hjem og forberede bålbrenning og grilling, gløgg og godis, i Ytstevika. Med den fantastiske himmelen som er her for tida, er det helt perfekt.
Den perfekte dagen!
Masse hilsener på nettet – hyggelige meldinger og telefoner 🙂 Og noen gaver vart det også på denne voksne dama 😀
Jeg er så heldig!
En fantastisk dag – og bålbrenning – det skal gjøres mere av!
Og jeg tenker på Margrethe i bloggen UTIFRILUFT – ei god bloggvenninne – som brenner bål så ofte hun kan. Det gir ro og fred – og jeg skal brenne mere bål!
I skrivende stund surrer en romantisk julefilm på FEM – tre lys brenner for den tredje søndagen i advent og ute lysner dagen litt etter litt, med blå himmel i gyllent lys. Det er frost. Minusgrader og fantastisk. Vi er heldige på denne siden av landet, med veret nå, og vi får ta vare på de gledene, for regnet kommer så fort. Men, skal det komme noe, må det da være snø!!
I bloggverden er det slik:
Plass nr. 25 = MEGLERFRU1 Lavkarbo blautkake sukkerbrød
Plass nr. 55 = ENGLA`S KREATIVE VERDEN Bli ny dag hos…
og
Plass nr. 100 = ZOETICWORLD Luke 13
Bløtkake er godt, det spørs bare hvilket fyll som er inn i kaka 😀 Jeg elsker saftig bunn og jordbær – eller aprikos!
Alle skulle hatt en BLI NY DAG 🙂
Luke nr 13 🙂 Det er 11 dager igjen til julafta. Vi teller ned og det finnes så mange herlige kalendere 🙂
Å stå på Alvdal stasjon og sjå tog som kjem og går, registrere kven som går av og på, kjente og ukjente, undre seg over kva det er i dei store pakkane som blir lasta av, prøve å få augekontakt med ei pen jente gjennom togvindauget, sjå på skotuppane sine om ho stirer tilbake. Det kunne ein “steiryss” fylle mange timar med i Alvdal på 30-talet.
Men ein dag står fjortenåringen Kjell der av ein annan grunn. Far og mor er med, kanskje har nokre av kameratane møtt opp, kanskje Simen og Bonden. Kameratane skal sjå toget gå, mens Kjell og foreldra skal gå ombord. Far, Lars O. Aukrust, er vald inn på Stortinget for Bondepartiet, og den uregjerlege gutungen må følge med til sjølve hovudstaden.
Mor og far hadde lenge vore bekymra for kva det skulle bli til av den lite skuleflinke, men idèrike guten dei hadde med seg. Far hadde derfor lagt ein plan om at Kjell skulle bli bonde. Den dagen faren trekte seg attende rå landbruksskule og politikk, skulle dei drive ein liten gard i lag. Litt praktisk kunnskap kunne da være kjekt å ha med seg, og Kjell vart plassert på snikkarskule på Elvebakken. Der møtte Kjell opp, liten av vekst og med feil klede, feil klassebakgrunn og feil dialekt. Han blir dynka med lim og rulla i sagflis mens hånlatteren rungar. Kjell gliser med, kva anna kan ein gjere? Og så kan ein låse seg inn på dass og grine og fantasere om kva Simen og Bonden tar seg til akkurat no.
Da tar han sitt fremste våpen i bruk, blyanten. På bordbitar tryllar han fram diverse kroppsdelar som gutar i den alderen er spesielt interesserte i. Statusen veks i takt med storleiken på det han teiknar.
Men snikkar eller bonde vart han ikkje. Målaren Henrik Sørensen kom på visitt til stortingsmann Aukrust som lobbyist for Statens kunstakademi. Det kom fram at gutungen i huset ikkje gjorde anna enn å teikne, og Sørensen ville sjå. Meisteren likte det han såg, og tok med Kjell i fargehandelen, der det vart kjøpt inn staffeli og lerret. Den iherdige kunstnarspira frå Alvdal greip dei nye verktøya og byrja på Leon Aurdals målarskule. Da meister Sørensen såg utviklinga, trekte han opp eit kort og ein penn og skreiv:
Kjell Aukrust er eller skal bli maler – Går på malerskole Slipp ham inn!
Rasisme… Hvorfor må vi være så stygge? Hvorfor tror du og jeg at vi er bedre? Mye bedre enn de som ikke er som meg og deg… For det er jo det, at de ikke ser ut som meg og deg eller lever som deg og meg? For det er du og jeg som ser rett ut, lever på den rette måten? Det er vi som er som vi skal være.. Det er bestemt i en slags lov – at om du er lys i huden og helst har blåe øyne, da er du som du skal være. Alt annet er utenfor
Men brune vil vi bli – bare vi kan velge det selv liksom. En slik fin liten brunfarge – farge huden vår – skifte øyenfarge akkurat som det passer oss, med linser.. Men det motsatte blir med ett feil. For det ser jo bare dumt ut. Prøver å gjøre seg hvit? Det er ubegripelig for meg at noen mennesker må kaste ut stygge ord, mobbe og fysisk være stygge.
Vi er alle stygge med hverandre til tider. Med ord og blikk, med tanker og handlinger. Men hvorfor hudfarge skal være en avgjørende faktor det er meg uforståelig. Hvorfor legning skal være en faktor, det er for meg ganske uforståelig. Vi er ALLE mennesker! Vi har alle følelser som sitter på utsiden og langt inn i sjela. Ingen av oss i det hele tatt er like. Ikke en tøddel likhet. Og er ikke det fantastisk?!
Og allikevel er det mennesker som opphøyer seg – mener seg bedre enn andre – den perfekte rase… Vi er alle mennesker født inn i denne verden – om vi er hvite, brune eller hva…
Håpet i øynene ser man hos alle. Sårheten ser man hos alle. Redsle ser man hos alle. Gleden vises på så mange måter. Kan vi ikke prøve å glede hverandre istedet for å gjøre alt så utrygt?
Rasisme… Diskriminering.. Det er trist. Etter alle disse år – også har vi ikke kommet lenger. Skjellsord flyter. Trykker ned, lager splid, raseri og utagerende hendelser. Hvorfor tror jeg og du at vi er så mye bedre. Vi har en hud som kan blø, et hjerte som kan blø, og om vi ikke tar vare på hjertet, stopper det å slå.
Rasisme… Om du er slik eller sånn, lys eller mørk. Annerledes eller helt anonym. Hvem bestemmer, hvem som ikke er eller er innafor? Diskriminering av typer mennesker, typer rase. Så hva er rasisme i dag? Vi vet alle HVA rasisme er, egentlig.. Men i dagens samfunn må man passe seg for hva man ytrer eller ler av eller ser humoristisk på. For det kan være rasistisk.. Vi har en hud som kan blø, et hjerte som kan blø, og om vi ikke tar vare på hjertet, stopper det å slå.
