Det er nesten som om du ikkje vil vedkjenne deg at det er slik det er
Tidens tann
Den har innhentet igjen
Du får rett og slett vondt i hjertet, og vil snu deg bort
Dra med vinden, og viske ut linjene
Men det går ikke
Stå i det, er det du må
Og det er så tøft
Gråten sitter i halsen og øynene fylles med tårer
Vær sterk, sier du til deg selv
Vær sterk
Du må igjennom det, og på best mulig måte

Hvorfor er det slik
Hvorfor hvorfor hvorfor
Så kjenner du at du savner pappa
Men det hjelper ikke, for han er ikke her
Han har reist for mange år siden nå
Men du savner
Også savner du mamma – hennes styrke gjennom alle år
Styrken som nå svinner hen, dag for dag
Og du har lyst å brøle som en skadeskutt bjørn
Du vil ikke!
Du vil ikke miste mamma
Men du vet at det skjer, en dag
Ikke akkurat nå

Livet har blitt så skjørt, skjørere enn noen gang før
Som det tynneste porselen som har slått sprekker over alt
Det skal så lite til, porselenet tåler ikke noe lenger
Om du kunne gitt fra din styrke,
og limt alle sprekker med den sterkeste styrke-lim
Gråten sitter på innsiden
Ditt livs mamma svinner hen, og det er livets gang på en måte
Og det hjelper ikke at du ikke vil

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
21. april 2025

#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt