Dette delte jeg første gang da bloggeren frodith hadde en utfordring gjennom hele januar – FRODITHS LILLE JANUAR-MORO

Ensomheten seg på
Følelsen av at ingen brydde seg
Ingen så
Ingen hørte
Var jeg så anonym at ingen så min eksistens
Usynlig liksom
Jeg satte meg på benken og så utover alt det vakre
Mennesker skyndet seg forbi, de så ikke på meg en eneste gang

Kulden hadde bitt seg fast og sjalet varmet ikke så godt
Jeg frøs
Ensomheten sved langt inn i hjerteroten
Skulle jeg rusle hjemover
Det var ingen der
Bare meg
og ensomheten
Sakte reiste jeg meg opp
og tullet det slitte sjalet godt rundt bringa
Føttene subbet og alt føltes tungt

Hjem til den lille stuen
Se,
der kom Ludvik løpende
Han var visst kald han også
Katten smøg seg inn til de kalde føttene mine
og jeg strøk den over pelsen
Det er godt du er her, pusen min
Da blir ikke ensomheten så stor
Kom, skal vi gå innenfor og varme oss ved peisen, du og jeg

Innenfor døren ser hun på bildet hun har hengt opp
Det er gammelt og falmet
Min kjære mann, tenker hun, og stryker over bildet,
som hun alltid gjør, når hun kommer innenfor
Savnet er stort, men ensomheten er større disse dager
Hun har fått brev fra datteren

Flytte, tenker hun, fra alt dette
Hva skal vi gjøre, lille Ludvik
Ingen av oss vil vel det?
Så lenge vi klarer oss du og jeg, så tenker jeg vi blir her
Ensom er jeg ikke hele tiden, bare av og til,
ikke sant Ludvik

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
17. januar 2024

#tankerblirtilord #minedikt #etdiktomdagen