Â
Â
Du kjenner fortvilelsen eter seg innpĂĄ
Lenger og lenger,
inn til beinet
Så tynt og så skjørt og så kjent og ukjent
Augene er uklare,
og andletet litt ukjent,
men sĂĄ kjent allikevel
Du vil halde rundt, men det er ikkje noko ĂĄ halde i
Redd for ĂĄ knuse kvart eit bein
Det ytre, som du ser kvar einaste dag
Kva veit du om det indre
Den sorga og fortvilelsen som ligg der,
i ĂĄrane
Augene som vil dette igjen av trøttheit
Hendene som ikkje klarar meir
Føtene som ikkje bærer
Kva er innafor der
Og det gjer sĂĄ vondt i bringa
Kom tilbake som du ein gong var
Men du er der, bakom det ytre
Litt annsleis, men du er der
Du saknar den du var, som har vorte litt gløymd opp i alt
Om du ikkje spør får du ikkje noko svar
Så då spør du, og får svar
Makta rĂĄr ikkje lenger og motlausheita har vorte sĂĄ stor
Du vil gi opp sjølv om du ikkje vil
Du vil være hjå dine og sjå framgangen
Men det har vorte tyngre og hjarte vorte svakare
Kvil deg,
og du ser alt du vil gjere noko med
Kvil deg,
og du sovnar stille
Somnen tek meir og meir plass
Kvifor være så trøytt allvegs
Mennesket maktar ikkje stor meir
Â
Mette Josteinsdatter Kvalsvik
17. januar 2025
Â
Â
#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt
Vakkert skrevet, men sårt ❤️
Tusen takk <3