kva veit du

 

 

Du kjenner fortvilelsen eter seg innpĂĄ
Lenger og lenger,
inn til beinet
Så tynt og så skjørt og så kjent og ukjent
Augene er uklare,
og andletet litt ukjent,
men sĂĄ kjent allikevel
Du vil halde rundt, men det er ikkje noko ĂĄ halde i
Redd for ĂĄ knuse kvart eit bein
Det ytre, som du ser kvar einaste dag
Kva veit du om det indre

Den sorga og fortvilelsen som ligg der,
i ĂĄrane
Augene som vil dette igjen av trøttheit
Hendene som ikkje klarar meir
Føtene som ikkje bærer
Kva er innafor der
Og det gjer sĂĄ vondt i bringa
Kom tilbake som du ein gong var
Men du er der, bakom det ytre
Litt annsleis, men du er der
Du saknar den du var, som har vorte litt gløymd opp i alt

Om du ikkje spør får du ikkje noko svar
Så då spør du, og får svar
Makta rĂĄr ikkje lenger og motlausheita har vorte sĂĄ stor
Du vil gi opp sjølv om du ikkje vil
Du vil være hjå dine og sjå framgangen
Men det har vorte tyngre og hjarte vorte svakare

Kvil deg,
og du ser alt du vil gjere noko med
Kvil deg,
og du sovnar stille
Somnen tek meir og meir plass
Kvifor være så trøytt allvegs
Mennesket maktar ikkje stor meir

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
17. januar 2025

 

 


#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver pĂĄ nett.

Siste innlegg