Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Det starter i det små
Som en liten spire, sammen med hundrevis av andre
Et frø som har blitt sådd, og klarer seg
Der starter det, fredfullt til å begynne med
Det trenger varme og lys, og næring, for å klare seg
Sammen med flere,  kjemper de nå om plass
Denne lille spire har funnet sin plass,  og strekker seg mot alt dette lyset
Det er så vakkert, alt den ser der den klatrer med forsiktige skritt,
opp og opp

Hva som er målet vet den ikke,
men det den føler, kjennes i hver lange rot
Røttene søker etter jordens næring
Tørste og energiske drikker de
Helt til en dag, da blir spiren røsket i
Revet opp med jord og røtter
Alle sammen henger i løse luften
Hva er det som skjer, roper de skrekkslagne i kor

I fra sitt trygge lille hjørne, til en utmark ukjent og kald
Den har falt ut mellom alle de andre, i et kaos den ikke forstår
Hvor den skulle vet den ikke, men der den står har den funnet ro
Helt alene fant den ny jord,
røttene drikker, og den vokser, den lille spire
Der i utkanten står den stolt, og den ligner visst ikke på noen andre,
der i ensomheten,
ved en støvete landevei, og et lite vann

Langt der borte ser den noe, som kanskje kunne være dens likeens
Der over engen, det grønne gresset og det vakre kornet
Noe vakkert står der samlet, med gylne blad og vakker krone
Som tusen soler, tenker spiren,
og vet ikke selv hvor vakker den er
Før noen forbipasserende snakker høyt;
“se på denne da, så vakker og alene,
en liten solstråle midt i en grøftekant”

Er det meg de snakker om, tenker spiren
Den strekker hals for å kunne se i vannet
Kanskje i speilingen vil den oppdage,
hva de snakket om, de forbipasserte
Da skjer det underligste av alle under, langs den støvete landevei
En solgul krage brettes ut,
og det skinner vakkert og gyllent i grøftekanten
Med stolthet ser den seg selv i vannet, jeg er likeens som de der borte
Kan de se meg…

Og langt der borte står de samlet, og ser mot grøften i andre enden
Se der borte, sier de i kor, det er noe som lyser så vakkert opp
Åh det kommer et samlet sukk,
da de ser en solgul krone,
som dukker opp fra grøftekanten og strekker seg høyt opp mot himmelen
En av oss, sier alle i kor, men så langt der borte,
hvorfor er den der
Kom til oss,
roper de så høyt de kan, men det høres ikke over engens sang
Gresset og kornet står imellom dem –  og en støvete landevei

De står der stolte på hver sin side
De er alle frodige i lang lang tid
Så en dag kjenner spiren at det skjer noe nytt og rart
Noe faller fra den vakre kronen
Et lite frø, og enda ett,
og plutselig er det hundrevis
Et vindpust tar i et tak,
og frøene virvles opp
Over den støvete landeveien,
og høyt over gresset og kornet
De lander de der hvor de andre står, sammen med tusenvis av andre frø

Så endelig møttes de, og kan være sammen,
tenker spiren som står igjen
Den falmer nå, litt etter litt,
og når det første snøfallet kommer, bærer den tungt
Den klarer nesten ikke strekke hals,
for å se over til de andre lenger
Sakte faller den ned mot jorden og faller i søvn under vinterteppet
Den svever inn i en drøm,
der den danser sammen med tusen gylne kroner
Ikke alene,
men sammen med sine

En vinter er over, og våren har slått røtter
Småe spirer er på vei til overflaten
Ved engen og det grønne gresset og i grøftekanten langs den støvete landeveien
De er flere på begge sider, og strekker hals for å se hverandre
Nikker ærbødigt i sommersolen,
når den varme vinden har kommet til, og næringen fra jorda har gjort dem høvelig store
De vokser vakkert gjennom sommer og høst – og står der stolte med de vakreste solkroner
Og langs den støvete landeveien har de nå blitt mange flere

De lager en vakker rekke langs det lille vannet
De speiler seg,
og ser over engen og gresset, der kornet vokser
Hvorfor de står slik på hver sin side, det lurer de på, disse vakre blomsterkroner
Det som er bra, tenker blomsterkronene, som står langs den støvete landevei,
er at de ikke står alene
De ser på hverandre og er stolte
Lite visste de at de startet der med bare ett frø
Ett frø som ble til en spire – og som fra en spire som falt ut fra de andre,
vokste seg stor og sterk der alene,
i en støvete grøftekant

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
24. august 2024