sykdom suger

 

 

Nedturer som bare spiser av godene
De tar større og mindre jafser, og slafsingen høres lang vei
I allefall inne i hodet
Slafs slafs slafs
Hvilken dag er det i dag… er det… nei… det er …. åhja… selvfølgelig
Det var i går det var…
Nei…
Når fokuset og husken ikke er på lag
Når dagene går i surr, og man ikke vet ut inn på en strømpe
Smerten spiser seg innpå og smertelindringen bare demper
Den demper såpass at det er skummelt hva som egentlig skjer
Hva skjer om smertelindringen kuttes ut
Kanskje går det uten
Men… har prøvd det før, og nedturen var smertelig vond
Store jafser forsvant i det sorte hullet og kreftene om å holde fast, ebbet ut
Ikke helt ut, men nok til at det kanskje var enkelt å gi opp, bittelitt
Hvorfor orke mer smerte
Hvorfor orke mer tåkelagte dager
Hvorfor kjempe
Kjenne på redsle over dagene fremover
Kjenne på følelsen av maktesløshet
Kjenne på…
Hvorfor i det hele tatt stå opp..
Det usynlige tar ennå en jafs…
Men, alt er ikke forsvunnet inne i verken hode eller kropp
Det er MYE igjen og mye å gape over
Mestringen får seg noen slag for baugen, men det å klatre opp og over, det gir lykke
Usynlig mestring for de fleste
Men i det indre er det full jubel nok en gang
Det bruser over av vilje til å klare
Det er ikke mer mat for nedturer foreløpig

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
13. februar 2024

 

#tankerblirtilord #minedikt #etdiktomdagen

 

Inspirert av innlegget til bloggeren Friluftsheidi – sykdom suger

14 kommentarer

Siste innlegg