Å være kroniker
Være med på det meste, ikke alt, men noe,
eller….
Det kan du klare…
Men, du klarer det ikke uten medisinene
Medisin morgen og kveld – og av og til midt på dagen
Smertelindrende
Medisiner som er godt for noe og ikke godt for mye annet
Men du klarer deg ikke gjennom dagen uten
Så klarer du mye og meget
Utad
Ingen ser din innside
Din kamp
Medisinene redder deg gjennom dagen, på en måte
Din trening er med på å bygge opp den indre ødeleggelse, og den ytre
Av og til ser du bare frem til å kunne ta neste dose
For det er slik, at av og til gnager smertene,
selv om medisinen er på plass
De gnager intenst
Det er det å finne rette balansen og finne det stabile i dagen
Som å balansere på en line, der du ikke finner balanse i det hele tatt,
men står på startstreken,
og tør ikke gå utpå
Går du utpå så faller du
Du står der du føler deg trygg
Medisinen er din fallskjerm
Uten den faller du rett i bakken
Du ønsker i alle fall ikke det
Der har du vært nok av ganger
Den gode dagen kjemper du for hver dag
Uten at noen ser den, kampen
Av og til er den kanskje mer synlig, men du vil helst ikke at noen skal se, og derfor går du heller ikke ut på linen
Hverdagen din, ny dag og ny jobb,
uten å være ansatt hos noen andre enn deg selv
Ansatt for egen helse i egen kropp
Alt du gjør er for å holde smerte borte, eller på avstand
Alt du gjør er for å gjøre kroppen stabil og sterk
Gjør du ingenting, mister kroppen byggeklosser, og du faller inn i en ond sirkel
Du vil ikke være der, i den onde sirkelen, eller ute på linen uten fast grunn
Så jobben hver dag er å holde hodet over vann
Ansatt i egen kropp for den gode helse, og så smertefri som mulig
Det er vi alle, ansatt i egen kropp – men noen har mer arbeid enn andre, for å holde hjula i gang
Det er bare det at du ikke aner noe om det, det med hjula
For du ser det ikke
En gang var det slik at alt gikk av seg selv
Styrke og mestring var en selvfølge
Klatre høyt og gå langt var noe du skulle gjøre hele livet
Så kommer den dagen alt alt for tidlig, da du innser at akkurat det ikke lar seg gjøre
Snuprosessen tar lang tid
Aksepten tar lang tid
Eller, aksepten vil ikke komme på plass
Du vil du vil du vil
Og det er det du kjemper for, den gode hverdagen med mestring av litt større ting, og de små og mellomstore
Og de kommer de, store ting, bare du vil det nok, og jobber litt ekstra for det, for det må du, jobbe ekstra
Det går!
Viljen må bare være på plass
Linen kan være et mål, stå på startstreken og tråkke utpå
Litt om gangen og kanskje kommer du over uten å falle
Det er opp til deg, mye av det, og det sitter i hodet, mye av det
Det viktigste er å ikke gi opp
Til slutt er det bare opp til deg
Uvitenhet og lite forståelse, hos andre, kan du ikke noe for
Forstå en usynlig smerte den som vil
Du forstår den bare om du har den selv eller har opplevd den
Du kan forklare deg i hjel, forsvare deg, men hva er poenget å bruke energi på det
Du skal leve livet ditt som best du kan, prøve å balansere på linen, et skritt av gangen, eller uansett stå klar på startstreken,
og jobbe mot mål
Det er din jobb
Så jobber alle andre med sine mål
Det er som det er, og til slutt er det du som står i det,
bare du
Stol på deg selv
Finn din indre styrke og jobb med den,
utover
Det er en stund siden jeg laget dette innlegget
Og i dag når jeg leser det – og skal dele det – tenker jeg på innlegget jeg delte – som
FRILUFTSHEIDI repostet for litt siden også
Akkurat nå for tiden humper jeg rundt med en isjias-rygg som dag for dag blir bedre
Mer synlig liksom – da er omtanken litt annerledes 😀
