savnet

 

 

LALUNA

Om du ikke har lest de to andre innleggene klikk inn på de under.

 

DEL 1

DEL 2

 

Hun kjenner det begynner roe seg.
Tenker tilbake 27 år.
Sorterer litt.
Men alt er så oppe i dagen, som om det var i går.
Hun kjenner gleden hun og Morten hadde.
Det hun ga ifra seg for noe annet.

De turbulente årene med angst og redlse, fortvilelse og glede.
Med “Han”.
For “Han” var sjarmerende og snill når det gjaldt.
“Han” var et godt menneske hun var glad i men aldri elsket.
Hun kan si det nå, at hun aldri elsket “Han”.
Hun var der for de barna som var.
Hun var der for andre.
Hun trodde hun skulle redde verden, redde en alkoholiker.
Redde et forhold.
Holde masken – det perfekte hjem – ingen måtte vite.
6 tøffe år med kjærligheten til de andre – ikke “Han”.

Og som åra går blomstrer hun igjen.
Morten er innom i hodet, og så merkelig som det er.
Hun har lagt ham fra seg, men minnene dukker opp når hun minst venter det.
Og de kommer som en bølge som fosser med stor kraft inn og sveiper beina under henne.

Denne flotte gutten – 2 år yngre enn henne.

Morten fra Bergen.

Et bittelite bilde – hun klippet det ut – gjemte det så ingen skulle finne det.

Hun gjemte kjærligheten langt inne i seg.

Bildet har bare ligget der, i lommeboka. 
Godt gjemt. 

Og hun har bare noen få ganger på alle disse åra, tatt frem bildet og sett på det.
Og for hver ny lommebok, ble bildet flyttet over og gjemt.

Og nå har det faktisk vært noen år siden sist bildet var fremme.
Før det som skjedde for to dager siden.
Da fant hun frem bildet på nytt.

 

 

 

 


Ja, dette har hun båret med seg i alle disse år.
Og det er litt rørende, og følelsesmessig tøft.
Hun og Morten – på så kort tid ble det masse følelser.
Ment to bee?

LALUNA
PRETTY WOMAN

Men det ble ikke hun og Morten.
Og bildet med den rosa rammen er borte vekk.

 

Og “hun”, er hun som sitter  og skriver dette, og ja, henne vet dere hvem er.
Hun får disse tilbakeblikkene……… drømmene, varslene, det såre savnet.

Hvorfor kommer de etter så lang tid ?

Hun får en slik dag som for to dager siden, sånn kanskje en – to ganger i året. Der Morten kommer snikende inn i tankene.
Denne gangen våknet hun med noe så viktig som 

HUN HADDE GJEMT ADRESSEN TIL MORTEN I DEN ROSA RAMMEN.

Hun har lett og lett i alle disse åra, hver gang Morten har dukket opp, i drømmene eller slått ned i hodet som lyn fra klar himmel.
De første åra lette hun i alle billedrammer hun visste hadde hengt oppe i den tiden.

Hun har lett etter personer med dette navnet.
Søkt på fornavn, to år yngre, Bergen……
Men det er som å lete etter nåla i høystakken.

I 27 år – iallefall èn gang i året,
har Morten krevd et par dager av livet der hun har gått i en døs.
Der alt velter opp igjen og minnene bare strømmer på.
Hvert år…….
Hvorfor?
For hun har jo gitt ham opp.
Morten har nok sitt eget liv med familie, tenker hun.
Men hvert år – og tanken på hva Morten heter til etternavn.
En gang husket hun det.
Men hun fortrengte det i redsel for hva “HAN” kunne gjøre.

Det er mulig det var tomme trusler “Han” kom med.
Men virkeligheten var vond der og da for henne.

Virkeligheten er en annen i dag.
Hun er stolt av sine to gutter.
De er hennes hjerter.
Hun hadde ikke fått de om ikke hun hadde blitt hos “Han”.
Så noe godt kom det ut av 6 år med “han”.
Men hun klarte bryte ut til slutt.

Hun har hatt godt av å få dette ned.
Og hvem vet, kanskje om et års tid igjen, så velter Morten innover tankevirksomheten hennes igjen.
Hun gjør ikke dette bevisst i det hele tatt.
Og denne gangen kom det som et sjokk.
For hun har lagt Morten til side.
Latt Morten være i fred.
Hun har ingen rett til å rote det til for andre.

Hun lever et godt liv, men savner mannen i sitt liv.
Hvem nå det er <3

#savnet #laluna #kjærlighet #blogg

20 kommentarer
    1. en vakker og sorgfull historie,desverre er det mange som opplever dette med grepet fra en en egentlig ikke skulle valgt,håper kjerligheten en vakker dag dukker opp igjen for deg

    2. Så vakker og trist historie..Jeg forstår, eller tror at dette nå er deg…og du MÅ finne han! Tenk om du endelig kan få fred, og finne den store kjærligheten..tror jeg aldri hadde gitt opp..Håper og krysser alt som er, for at du en gang finner tilbake til Morten! Takk for at du deler!

    3. Så vemodigvakkert. Du bør finne han, bare for å få avsluttet tankerekken din, eller fortsatt den. Vi har jo bloggvenner fra Bergen her da, kanskje de kan hjelpe? Det er ikke så mange som ser sånn ut som ung og heter Morten vet du. Noen gamle “skygger” er kloke å lete opp. Jeg ønsker deg lykke til jeg.Klem:)

    4. natheless: Ja det er litt merkelig at dette har hengt med meg i alle disse åra…………….. for jeg gjør ingenting for å trigge det frem. Ønsker egentlig å la det ligge for jeg tenker han har det bra et annet sted. men det kommer helt uten forvarsel og slår meg i bakken. Men jeg har prøvd….. er ikke så lett når en ikke har/husker etternavnet. 🙂 kanskje en dag. klem

    5. Nå ble jeg skikkelig rørt her og måtte tørke en tåre på kinnet… Jeg har jo ikke vært inne her på en stund,,, men dette møtte meg nesten med en gang. 🙂 Våre hjerner er noe merkelige greier. Det er ingenting som forsvinner inni der. Og av og til så kommer det frem fortrengte eller gjemte minner. Men dette er jo så sterkt for deg at du må ikke gi opp. Det er jo så mange som driver med slektsforskning, og så mange muligheter på nettet. En dag så dukker det opp en ledetråd 🙂 Jeg håper du finner den.. tar tak i den.. og drar sakte frem en visshet som er vanskelig å spå. Men visshet er bare så mye bedre til syvende og sist 🙂 Masse gode tanker og lykke til 🙂

    6. Nå kommer tårene her… du MÅ finne ham, du MÅ…. Aldri gi opp – kanskje noen ser dette…. du gjorde det du følte var riktig! Godt du kom deg unna, selvom det sikkert var utrolig tøft! Vær stolt, og ikke mist håpet! Mange gode klemmer <3

    7. En sterk historie, og så lenge det er liv, er det håp! 🙂
      Plutselig kan ting skje, om det er ment slik. Og slike ting, trenger enten en fortsettelse, eller en fin avslutning for at tankene og lengselen kan stilne. Så, gi ikke opp! 😉

    8. HeidiElise: Jeg måtte bare få det ut nå. I og med det kommer tilbake gang på gang………….Men jeg har på en måte gitt opp………..for det er så lenge siden. jeg er liksom tom i hodet for hvordan ta tak i noe slikt………. og tenker vi har gode liv hver for oss som det er i dag …………… men hvem vet 🙂 Tusen takk!!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg