I skrivende stund er det mørkt ute ja…
Det er fredag morgen og frukosten har fått sitt innhugg…
Kaffe og havregryn – ikke noe avvik der.
God morgen Norge surrer og går på tv og ellers er det tidlig tidlig morgen.
En god start på dagen, tidlig opp – rolig.
I bloggverden er det ingen forandring på TOPP, men ellers er det alltid noe nytt innom lista:
Plass nr. 25 = LASSEL
Mack mikrobryggeri very cherry christmas
Plass nr. 55 = MORS MIDDAG
Hjemmelaget tikka masala krydderblanding
og
Plass nr. 100 = FRK FRONT-END
Bakehelg
Morsomt med alle disse øl-sortene – for de som elsker øl 🙂
Tikka masala – den smaken er god!
Bake…
Ja, jeg har baket noe, men mest gjærbakst.
Dette må være første jul jeg “nesten” ikke skal bake til jul….
Jeg skal bake sirupsnipper….. thats it…. av småkaker….
Kanskje jeg skal bake de i dag 🙂
Fire bildører opp på en gang, vi ramler ut samtidig, fem par armer og bein, urolige etter fredagskø og timer i bilen.
Rim knaste under skoene, pusten stod som blå skyer fra munnen.
Det var kuldegrader her oppe, våre første kuldegrader denne vinteren,
for høsten hadde vært varm i Oslo, og selv nå, bare noen uker før jul, var det bart og mildt i byen.
“Husk at alle må bære”. sa jeg.
“Det er iskaldt”. sa minstemann.
“Minst èn pose hver”, sa mannen min. “Ingen går inn uten å bære noe”.
Han fiklet med nøkkelboksen på veggen, låste opp og slapp ungene inn.
“Jeg rydder ut maten”, sa den eldste.
“Jeg setter på ovnen”, sa den mellomste.
De likte dette, faste rutiner hver gang vi kom til hytta, faste oppgaver, som små ritualer.
Endelig satt vi fora peisen, bare mannen min og jeg.
Det var stille inne, så stille som et hus bare blir når landskapet utenfor er fullstendig uten bevegelse.
“Jeg tror kanskje det har snødd her oppe”, sa jeg.
“Nei”, sa mannen min. “Jeg har fulgt med på Yr, det er bare rim”.
“I fjor på denne tiden var det skiføre”, sa jeg.
“Så tidlig?”
“Det er ikke så tidlig”.
“Nei, det er kanskje ikke det”.
“Men det er i hvert fall kaldt nok for snøkanonene”. sa jeg.
“Ja”, sa han. “Vi kan gå over skiene i morgen. Sjekke om noen har blitt for små. Så er vi klare neste gang vi kommer opp. Da har de sikkert åpnet anlegget”.
“Ja”, sa jeg. “Vi satser på det. Det blir bra”.
“ja”
Fra stua hørtes pusling, en av ungene var våkne, jeg fant morgenkåpen, listet meg opp.
Der inne satt yngstemann, han hadde funnet frem en boks hama-perler vi hadde satt igjen i høstferien.
“Se”, sa han, og viste meg.
“Så fin”, sa jeg. “En stjerne”.
“Mm”, sa han og løftet forsiktig enda en perle fra boksen og over på brettet.
Pinsettgrep mellom to fingre, tungespissen så vidt synlig i munnviken.
“Det var lurt å ta med boksen hit”, sa jeg. “Her har du tid til å holde på”.
“Ja”
“Og så fint mønster du har laget. Rødt og grønt”.
“Det er en julegave”, sa han.
“Bra”, sa jeg. “Hvem skal få den”.
“Du”
“Å? Heldige meg da!”
“Mm”
Vi kom oss ut rett etter frokost, nesten uten krangling om påkledning eller frustrert jakt på votter og luer, alt lå der det skulle.
Vi kledde fort på oss, følte at vi behersket vinteren allerede.
Så gikk vi tur i sol og rim.
Yngstemann løp først.
Han fant en frossen vanndam på stien. Satte føttene mot den, det knaste.
De to andre sprang til, de hoppet på isen til isrosene var ugjenkallelig forsvunnet og bare små biter lå igjen.
“Bulldosere”, sa jeg lavt til mannen min.
“Masseødeleggelsesmaskiner”, smilte han.
Da vi la oss den kvelden, tenkte jeg at neste da skulle være lik, at vi skulle rekke enda en sånn tur med knasende rim under føttene før vi satte oss i bilen og kjørte tilbake til grå, hustrige Oslo.
Men søndag våknet jeg til lyden av rennende vann.
Tenk på Steven Pinker, tenkte jeg og trakk pusten.
Jeg stod der i slalåmbakken med gjørme under føttene og
forsøkte å tenke på Steven Pinker og Enlightenment now.
Steven Pinker sier at verden tross alt stadig blir et bedre sted.
At vi kriger mindre, at færre mennesker blir drept, at færre barn dør, at flere av oss får utdanning.
Vi blir mer opplyste, det vil Steven Pinker opplyse oss om,
slik at sånne som meg, som er redde, skal huske på at det er mye å være glad over, og at det er de positive fremskrittene vi burde fokusere på.
Men det hjalp ikke å tenke på Steven Pinker, det hjalp ikke å tenke på høyere utdanningsnivå og færre kriger.
Jeg klarer bare å se gjørma og slalåmbakken uten snø, og jeg fortsatte å hulke lavt mot boblejakken til mannen min, som var fuktig av tåke.
Da vi kom tilbake til hytta, støvsugde vi, spiste tomatsuppe og tømte kjøleskapet.
“Skal vi dra, da?”
“Ja, nå skynder vi oss”
“Tror du det er kø?”
“Nei…nei, det har jo bare vært oss her oppe”
De to eldste trakk mot gangen, fant frem iPader og en film de ville se på turen hjem.
Men den yngste ble stående ved spisebordet.
“Hva med stjernen”, spurte han.
På enden av bordet lå den røde og grønne stjernen, ferdig perlet på brettet.
“Stjernen”, sa jeg
For plutselig husket jeg at vi ikke hadde strykejern.
“Jeg vet ikke hvordan vi skal få den med oss hjem, når vi ikke får strøket den først”.
“Nei”, sa han. “Jeg vet det. Jeg har også tenkt på det”.
“Å”, sa jeg.
Han bøyde hodet, den lange luggen dekket øynene.
“Men du har jo jobbet så hardt med den”, sa jeg.
“Ja”, sa han. “Og det er julegaven din”.
“Vi kan ta med strykejern neste gang”, sa jeg. “Jeg kan skrive det opp med en gang, så husker vi det. Vi skal helt sikkert opp en gang til før jul, når bakkene åpner”.
“Nei”, sa han. “Jeg vil ha med stjernen nå. I dag”
“Men ungen min, du får den ikke hel med deg tilbake. Perlene kommer til å falle av brettet. I svinger og humper, hele den lange veien, det kommer ikke til å gå”.
“Jo. Jeg vil ha den med nå”, sa han. “Jeg skal være kjempeforsiktig”
Så bar han perlebrettet ut i gangen, la det fra seg mens han tok på seg sko og jakke, åpnet utgangsdøren, løftet opp brettet igjen, og gikk ut.
Den mellomste åpnet bildøren for ham.
“Se her, skal jeg hjelpe deg”
Den største kom også til og holdt brettet mens yngstemann satte seg på plass.
“Dette går bra”, sa han.
Hele veien tilbake til Oslo satt guttene med stjernen på fanget, de delte på å passe på den.
Da vi endelig kjørte inn foran huset vårt, var ikke en eneste perle falt av.
opprant med regn og “nedrant” i vakker solnedgang.
Og en flott plass å oppleve dette vakre lyset inn i “blåtimen” – det er å rusle i Mulevikvegen mot Mulevika.
Og her liker hunden Leia seg også,
og spesielt om hun får løpe rundt etter den rosa frisbee
– eller den røde frisbee 😀
Men en tre-pinne gjør også lykka – bare hun får i oppdrag å “hente”..
Og på veien tilbake – over elva og opp mot parkeringsplassen – da blir det litt magisk liksom.
“Jeg tror slutten på all framgang er
å stå stille og tenke på hva vi har gjort til nå.
Fortsett!”
Leslie Caron
“Du var en gang vill!
Ikke la dem temme deg!”
Isadora Duncan
“Hemmeligheten til å lykkes er å hengi
seg til det.
Ingen har noen gang tatt imot,
vunnet eller oppnådd noe i livet
uten en dyp hengivelse.
Alan Cohen
“Hvis du ikke lykkes i første forsøk,
prøv.
Prøv igjen!”
William Edward Hickson
“Gjør det meste ut av deg selv,
for det finnes bare èn av deg”
I skrivende stund ser jeg ut på månen som henger litt på skjeve – halvmåne.
Den lyser så flott, ute i mørket.
I bloggverden ser det slik ut:
Plass nr. 25 = INGRID AGUILUZ
Spørsmål og svar om trening…
Plass nr. 55 = UNITEDTIM
Hvem har skylden og hvem har ansvaret…
og
Plass nr. 100 = BENTES KJØKKEN/HVERDAGSMAT FRA BUNNEN
Hjemmelaget leverpostei
Trening ja…
Nå har jeg måttet lytte til kroppen noen dager, og tatt det med ro.
Gått turer men droppet Yoga.
Og som jeg savner treningen jeg får av Yoga!
Men turene går jeg uansett….
Og jeg tenker jeg prøver meg på Yoga i dag?
Jeg trenger styrken treningen gir meg.
Vi trenger ALLE styrke!
Husk det er ferskvare!
Ja den fotballen…
Jeg har vokst opp med leverpostei på boks kjøpt på butikken – denne lille gule boksen 🙂
Jeg liker den!
Jeg er IKKE så begeistret for hjemmelaget leverpostei jeg….
Men det er bare fordi jeg er en pyse…
Tør ikke smake veldig på den hjemmelagede liksom… kan jo være at de ikke lager den ordentlig vettu 😀
Det blir helt absurd å samanlikne dagens julefeiring med slik det var i barndomen min. Det er vanskeleg å fatte at det er snakk om det same landet, seier Arve Tellefsen
Då han var liten , levde han i ei fattig arbeidarklassefamilie i Kirkegata 5 i Trondheim, utan tilgang på musikkinstrument og med lite og enkel mat. Men med ei lysande enorm glede kvart år:
jula.
-Vi gleda oss heilt vilt til jula.
Eg trur jula var mykje viktigare for oss den gongen enn ho er for barn i dag, seier Tellefsen.
Kirkegata i Trondheim ligg mellom Bakklandet, Møllenberg og Rosenborg,
i det som den gongen var eit arbeidarstrok med trehus.
Faren var sjåfør for eit bakeri. Mora var vaskehjelp.
Familien budde i ein bakgård, på eitt rom med kjøkken og utedo.
Heile familien sov i stova.
Dei levde på eit eksistensminimum, men klarte seg.
Dei fekk ete seg mette, i det minste fekk barna det.
Mor mi song “O, bli hos meg” og det er kanskje derfor det er ein av dei vakraste songane eg veit om.
Under det vesle juletreet låg presangane.
Ikkje hundrevis av presangar, men tre til kvar.
Vi var fire i familien, så eg fekk tre gåver.
Sjølv ynskte eg meg alltid ein leikebil, men fekk som regel klede som klødde.
-Kvifor klødde alltid kleda før!
-Eg veit ikkje, men dei gjorde alltid det.
Eg hugsar eg gjekk heilt stivt dei første dagane med nye klede, fordi dei klødde så fælt.
Men du fekk ikkje ski og skøyter og slikt?
-Jo etter kvart gjorde eg det, men alltid brukte, sjølvsagt.
Skøytene var først slike meiar som vi festa under skoa, men då eg vart større, fekk eg panserskøyter, som vi kalla det, altså skikkelege skøyter med eigne sko.
Då vart eg Hjallis og gjekk med armane på ryggen.
Denne tida
Blada har falt til bakken
og eit lite gufs kilar deg i nakken
Vinteren siger på
Skyggane er brått lange,
og mørket bankar på
Denne tida
Trea utan blad
Kuldegufset og mørket tek sin plass
Det er då EG tek min plass –
i lyset og varmen ved peisen.
I skrivende stund er det mørkt ute, og det regner.
Jeg hadde en plan for dagen i dag, for i følge yr skulle det bli STOR SOL, men sola er flytta fremover.
Og planen blir derfor flyttet fremover 🙂
Mørkt og regn, det er onsdag og det er desember.
Vinter.
Inne er det kos med kaffe – og i dag er det en av vinnerkoppene fra UTIFRILUFT sine fotokonkurranser som jeg har vunnet, som er fylt opp av god kaffe 😀
I bloggverden er det slik i dag:
Plass nr. 25 = INGRID AGUILUZ
Spørsmål og svar om trening
Plass nr. 55 = SIGURD STORM
Pynten i spisestuen
og
Plass nr. 100 = HAPPY
Hello and goodbye
Jeg veier meg sjelden.
På jobben har de vekt – og den bruker jeg en gang i blant.
Jeg er ikke opphengt i vekt… men passer på at jeg ikke overskrider så mye – for da går det jo feil vei.
Jeg bygger ikke muskler, men får ytre og indre styrke/muskler av å trene Yoga 🙂
Interiør..
Jeg liker rødt til jul.
Også liker jeg sølv, glitter og hvitt 🙂
Og juletreet må være grønt.
Ja, man sier “hadet” til mange…. og på gjensyn?
HEI er alltid så koselig å si.
Dette med å ta et farvel… det er trist ofte, men andre tider ikke så trist, fordi man vet/håper/tenker at man snart sees igjen.
Kunstnerne har gitt oss julen gjennom ord og bilder.
Legender, tradisjoner og tro har vært levebrød for dikterne
og maleriets mestere.
I den moderne familiejulen fikk underet i Betlehem selskap av et eviggrønt,
lysende tre, fjøsnisser og Santa Claus med reinsdyr.
Den gamle, tyske skikken med å pynte laugshallene med grønne kvister
til julehøytiden ble gradvis flyttet inn i besteborgernes fineste salonger.
I det protestantiske Nord-Europa ble det pyntede og lysende juletreet gradvis
samlingspunktet for den moderne familiejulen,
fra 1840-åra.
På 1880-tallet kom de første egentlige juleheftene i Norge,
ofte beskjedne i format og utstyr
og skrevet til moralsk og kristelig oppdragelse.
Ti år senere kom de første moderne norske heftene,
med bilder av nisser, juletrær og gaver
det religiøse var dempet, nasjonalromantikken hadde kommet inn.
